Archive for January 30, 2017

– Våkn opp, ingeniører!

– Angela Merkel står fram for meg som en super-rollemodell, også fordi hun ikke er en sånn gøyal politiker som henger i trærne og flirer, sier Kristin Vinje.

Forbildet til tross – Vinje er en livligere og mer ungdommelig variant av Angela Merkel. Jeg møter henne en formiddag på arbeidsplassen hennes – Stortinget.

– Merkel er veldig nøktern. Egentlig veldig kjedelig, men dønn seriøs. Du stoler hundre prosent på henne, og så blir hun valgt. Det gjør meg utrolig glad og optimistisk, faktisk, å se at en sånn politiker vinner frem. Det er veldig flott, fortsetter Vinje.

Ensom realist

Hun viser meg rundt i Stortingssalen. Stiller for fotografering på talerstolen foran maleriet av grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll. En kvinne foran bare menn på lerretet.

Den skjevheten er rettet opp. Stortingssalen huser mange kvinner, to hundre år etter at blekket tørket i grunnlovsboka.

Men salen har bare én med realfagsutdanning på doktorgradnivå – Kristin Vinje.

Olje, gass og plast

Som Merkel er hun kjemiker. Med doktorgrad fra NTNU gikk yrkesveien videre til postdoc på Universitetet i Oslo og forsker i petrokjemi ved Georgia Tech i USA.

Tilbake i Norge arbeidet hun med olje og gass og materialteknologi på SINTEF i Oslo.

– Jeg jobbet tett med industrien for å utvikle materialer til plast- og gummiindustrien i Norge. Jeg jobbet også for eksempel med liming av forskjellige ting, altså det å få til god heft mellom materialer, forklarer Vinje.


Kristin Vinje arbeidet med karakterisering av krystallinske materialer, der røntgenanalyser er viktige. Her står hun med en atommodell av et slikt krystallinsk materiale sammen med Øystein Slagtern Fjellvåg (t.v) og andre stipendiater fra Senter for Materialvitenskap og Nanoteknologi kjemi ved kjemisk institutt, UiO. (Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen)

Den faglige løpebanen til Kristin Vinje lignet den til mange andre sivilingeniører – så langt. Men så svingte hun ut på rullebanen – og tok av.

Politisk kjemi

Hun ble gruppeleder på SINTEF, kom inn i styrer i Forskningsrådet, fikk jobb i Nærings- og handelsdepartementet, ble viseadministrerende direktør i IT-forskningssenteret Simula og kom inn i Oslo bystyre for Høyre.

Så – i 2009 – ble petrokjemikeren håndplukket av påtroppende byrådsleder Stian Berger Røsland til jobben som finansbyråd i Oslo. Finansbyråd?

– Jeg ble veldig overrasket, og jeg husker at jeg sa til ham – du vet at jeg er kjemiker, Stian. Og han sa: Jeg vet det, Kristin, jeg vet hva slags CV du har.

Nabo med Gahr Støre

Kveldsjobben i bystyret og fire år som finansbyråd dreiet karrierekursen over fra byråkrati og administrasjon mot politikk.

Vinje gikk inn i kampen om nominasjon til Stortinget, og ble valgt inn for Oslo i 2013. Til høsten må hun igjen kjempe for å beholde plassen.

Hun viser meg taburetten sin også. Den ligner litt på en gammeldags skolepult. På nabopulten sitter Jonas Gahr Støre. Kaster de viskelærkuler på hverandre, tro?

– Vi er politisk uenige, men vel forlikte, forsikrer Vinje. Begge er da også akademikere, selv om statsviteren Støre har en mye mer typisk fagbakgrunn som rikspolitiker enn petrokjemikeren Vinje.


Alvorsfylt økonomisk øyeblikk: Kristin Vinje mellom Trine Skei Grande og Jonas Gahr Støre under framlegget av statsbudsjettet for 2017 i Stortinget, 6. oktober 2016. (Foto: Fredrik Varfjell, NTB scanpix)

Tenker forskjellig

– Har den faglige bakgrunnen vært til nytte for deg?

– I Nærings- og handelsdepartementet var det jo veldig få med naturvitenskapelig bakgrunn. Å møte alle juristene og økonomene og samfunnsviterne var utfordrende, selvfølgelig, men også veldig spennende.

– Hadde du en annen innfallsvinkel enn dem?

– Jeg tror i hvert fall vi tenkte litt forskjellig.

Tro på forandring

– På hvilken måte?

– Det er vanskelig å sette ord på det, men jeg merker jo at jeg kommer fra en annen kultur. Det er mange som har sagt at hvis du bare skulle brukt økonomer, så hadde du aldri fått bygget Bergensbanen, for eksempel.

– Det er noe med en litt mer teknologioptimistisk, offensiv måte å tenke på og en tro på forandring. Du kan ikke alltid regne ut alt du bør gjøre, selv om jeg også selvfølgelig er opptatt av at man skal ha kontroll på økonomien og regne på samfunnsnytten.

Modeller som faktisk virker

– Men – jeg tok faktisk et kurs i sosialøkonomi i departementet, fordi jeg så ofte ble overkjørt av sosialøkonomene. Og min erfaring var jo da at – nå skal jeg ikke si noe stygt om sosialøkonomer, men de har jo sine modeller, og alle modeller har sine begrensninger.

– Du kan jo putte inn akkurat de konstantene du vil og det du ønsker i sånne modeller, ikke sant, så du forutsetter hele tiden. I naturvitenskapen er vi kanskje litt mer ydmyke overfor hvordan verden faktisk fungerer.

– Vi har jo den fordelen at vi kan teste om modellen faktisk virker. Ikke sant, du regner ut at hjulet skal gå sånn og sånn, men så ser du at det gjør det faktisk ikke. Da er det muligens noe feil med modellen, da!

– Ja, og hvis du lager et fly som detter ned, så kan du ikke skylde på …

– Nei, ikke sant. Det kan jo ikke samfunnsvitere og økonomer i samme grad, fordi det er mye mer komplekst å teste modellene.


En fatal teknisk svikt er konstruktørens feil. Når økonomien krasjer, er det lettere å bortforklare hvorfor modellene ikke stemmer. Dette bildet er fra et kontrollert krasj gjennomført av NASA på Edwards Air Force Base i 1984. (Foto: NASA)

Tillit i forskningsmiljøene

– Her på Stortinget, har den naturvitenskapelige bakgrunnen betydd noe for hva du har gjort her, hvilke saker du har tatt opp?

– Ja, absolutt. Jeg er jo nå fraksjonsleder i Kirke, utdannings- og forskningskomitéen. Jeg kjenner jo forskningsmiljøene og universitets- og høyskolemiljøene i Norge godt.

– Jeg tror jeg har stor tillit i forskningsmiljøene fordi jeg har den erfaringen jeg har. Jeg har en doktorgrad og har vært ute i næringslivet og universitetene.

– Og kanskje spesielt i realfagmiljøene?

– Ja, og det er jo noe vi prioriterer i skolepolitikken, allerede fra barnehage og oppover. Jeg brenner jo for realfag og forskning.

Kan ikke bare skru igjen oljekranene

0 Og Norge skal bli en høyteknologinasjon. Som NITO-leder Steinar Sørlie samstemte i: Ingeniørene bygget Norge, men nå må vi bygge det om – i grønn retning. Jeg vet ikke hva du synes om det?

– Det er spennende, absolutt …

– Du er jo petroleumsingeniør, men hvordan ser du på petroleumsindustrien og det å skru utviklingen i grønn retning?

– Vi må helt klart ha flere ben å stå på, og derfor er vi dønn avhengig av å ha teknologer som evner å se nye bransjer.

– Men jeg synes det er fortvilende mange som tror vi bare kan skru igjen oljekranene og leve videre av vindmøller og grønn energi. For det kan vi ikke.

Helseteknologi

– Men hvilke andre økonomiske og teknologiske bein er det Norge kan stå på?

– Helsenæring og medisinsk teknologi! Eldrebølgen kommer. Matematikk og simuleringer kan brukes til å finne nye behandlingsformer og medisiner og nye måter å jobbe på i det offentlige helsevesenet.

– Vi bruker masse penger på å forske bredt på helse i Norge, se for eksempel på rapporten Verdiskaping i helsenæringen som i fjor ble utgitt av Menon Economics.

– Vi har flere verdensledende forskningsmiljøer innenfor for eksempel immunterapi. Vi har Oslo Cancer Cluster og forskningsmiljøer innenfor medisin som jeg tror har et kjempepotensial.


Norge har verdensledende forskningsmiljøer innen medisin og helseteknologi, ifølge Kristin Vinje. Her studerer Monica Bostad og Pål Selbo kreftceller i petriskåler på Senter for forskningsdrevet innovasjon ved Radiumhospitalet. Bildet er fra 2013. (Foto: Arnfinn Christensen, forskning.no)

Fra oljerør til blodårer i hjernen

– Som vi også kan eksportere til andre land?

– Som vi kan eksportere, ja. Det å bruke matematikk for eksempel i anvendelse av medisin, altså simulering, er jo noe også min gamle arbeidsplass Simula-senteret forsker på.

– Jeg kjenner folk på Simula som var med på å utvikle teknologien som kan sende vann og olje gjennom samme rørledning i Nordsjøen.

– Simula-senteret bruker nå de samme modellene til å simulere blodstrømmer i hjernen.  De bruker kompetansen fra oljeaktiviteten på 1980-tallet til medisin nå.

Naturvitenskapelig realisme

– Tror du at det er lettere for deg å se sånne muligheter innenfor framtidsteknologi enn det er for kolleger av deg her på Stortinget uten naturvitenskapelig bakgrunn?

– Det er jo forskjellig fra person til person. Noen er visjonære, og noen er mer opptatt av å kontrollere enn å ha visjoner.

– Og noen kan jo være veldig visjonære uten å ha den faglige bakgrunnen og løper med begge beina i lufta …

– Ja, så det er helt personavhengig. Men det å kjenne muligheter og begrensninger ut fra naturvitenskapelig tenkning preger meg, da. Det tror jeg.

Må våkne opp

– Har du noen tanker om hvorfor det er så få ingeniører og realfagsfolk i politikken – i alle fall på nasjonalt nivå?

– Jeg opplever kanskje at – for eksempel samfunnsvitere i utgangspunktet er interessert i samfunnet rundt seg, mens ingeniører og naturvitere oftere kanskje mer interessert i å gjøre fagjobben sin.

– Så de er – for å si det stygt – litt for mye fagidioter?

– Ja. De må våkne opp og delta i samfunnsdebatten. De har en viktig stemme.

– Naturvitere og teknologer mangler kanskje ofte dette metaperspektivet på sin egen rolle i samfunnet? De bare finner opp hjulet uten å se hvor det ruller? Det kan vel være litt skummelt?

– Jeg vil i alle fall oppfordre folk med naturvitenskap og teknologi til å engasjere seg. Det er veldig viktig.

Revolusjonerer spillereglene

– For ingeniørene og naturviterne gir oss jo nettopp den teknologiske utviklingen som kan revolusjonere spillereglene i samfunnet?

– Ja, absolutt. Dette brenner jeg for. Der har jeg en viktig oppgave, tenker jeg.

– Jeg tenker tilbake til en artikkel i New York Times i 1894, da avisen spådde at om 50 år ville gatene være dekket av et nesten tre meter tykt lag av …

– Hestelort! Men det skjedde ikke, vet du. For så kom automobilen.


Flere og flere hester i byene laget krise i New York City med skrekkprognoser om flere meter tykke lag hestemøkk. Men så kom ny teknologi og endret hele samfunnsbildet – automobilen. Bildet er fra området rundt Union Square i New York, 1914. (Foto: The Library of Congress)

Den slemme ingeniøren

– Og så kom det 19. århundre med eksplosjonsmotoren og petrokjemi og en eksplosiv teknologisk utvikling. Og så kom superhelten ingeniør Knut Berg. Men så mistet ingeniøren sin helteglorie.

– Ja, da jeg gikk på skolen på 1970-tallet var det mye negativt om industri og forurensning …

– Ingeniøren ødela verden med sine maskiner og sin røyk …

– Ja, og det provoserte meg, for faren min er også sivilingeniør og har jobbet i industrien i alle år. Jeg vokste opp i Moss hvor det lukta cellulose, og det var noe positivt, ikke sant.

– Jeg har alltid vært glad i industri og teknologi og sett på det som oppbyggelig, men på 1970-tallet ble vi liksom fôret med alt det negative.

– Vi hadde også en generasjon som snakket ned matematikken. Det var ikke så viktig å kunne den, liksom.

Nerd ikke lenger skjellsord

– Ser du tegn til at ingeniører får et mer positivt selvbilde, eller ses de fortsatt på som litt nerdete?

– Jeg opplever egentlig at det er litt mer in å være flink i realfag nå.

– Nerd er ikke lenger et skjellsord?

– Nei, og det er veldig viktig at vi støtter opp om den utviklingen. Konkurranser og kjemi-OL og sånt –der må vi premiere mer.

Ikke sultne nok

– Du er jo teknolog og kvinne. Blir det flere jenter med interesse for realfag og teknologi?

– Det er dessverre sånn at i vårt veldig likestilte land er det et mer kjønnsdelt arbeidsmarked enn i mange andre land. Det er et paradoks, egentlig.

– Hva tror du det kommer av?

– Det kommer kanskje av at vi har det så godt her. Vi ikke er sultne nok. Indiske kvinner, for eksempel, kaster seg på teknologi for å komme seg opp i næringskjeden.

«Kjedelig, men dyktig»

– Hva kan gjøres?

– Jeg tror det er viktig å ha forbilder, å løfte frem kvinnelige forbilder – som for eksempel Angela Merkel.

– En med solid faglig bakgrunn som kanskje virker litt kjedelig, men som har de gode argumentene?

– Jeg fikk jo også en sånn karakteristikk da jeg var finansbyråd i Oslo. En avis laget terningkast for byrådene.

– Jeg husker ikke hvilket terningkast jeg fikk, men jeg fikk i alle fall karakteristikken «kjedelig, men dyktig». Og da tenkte jeg – det kan jeg faktisk leve med. Jeg trenger ikke å være så gøyal, liksom.

– Nei, ingeniører er kanskje ikke så veldig gøyale, som regel?

– Nei …

– Men de lager fly og ting som blir veldig gøyale?

– Ja, ikke sant.

Slik kan bioteknologi endre hverdagen vår

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.