Hvor enn praktiske veier er for mennesker, så er de barrierer for dyr. Klodens nettverk av veier er i dag så allestedsnærværende at det påvirker ikke bare individuelle dyr, men hele dyresamfunn.

At veier hindrer små dyr, som gnagere, pinnsvin og amfibier kommer neppe som noen overraskelse, men at menneskers transportnettverk i stor grad også hindrer større, raskere og mer bevegelige arter som brunbjørn er muligens mer uventet.

– Dette er første gang vi ser effekten av slike barrierer i nåtid, i dette tilfellet på bjørn, sier forsker Richard Bischof ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Hittil har slike effekter bare blitt dokumentert i etterkant. Tidligere forskning viser at barrierer som bilveier kan endre dyrebestander genetisk over tid. Men med denne type forskning må forskerne vente i flere generasjoner før de kan påpeke effekter av for eksempel veier.

Bischofs nye metoder gjør at effektene kan påvises mye raskere.

• Les også: Hva driver egentlig bevere med?

Stor effekt av vei

Brunbjørnen er en av de rovdyrarter i verden med størst spredning og variasjon i leveområder. Til tross for bjørnens store evne til å vandre, representerer veiene en form for barriere. Forskerne fant at bjørnene er lite villige til å bevege seg over veier i sine hjemmeområder.

– Det er bemerkelsesverdig at vi fant såpass store effekter, sier Bischof.

• Les også: Bjørnen konkurrerer med ulven om matfatet

Prøver fra pels og bæsj

I denne studien har forskerne brukt såkalte ikke-forstyrrende metoder for å kartlegge bjørnene. Det betyr at i stedet for radiomerking har forskerne brukt DNA-prøver for å kartlegge dyrenes bruk av landskapet.

DNAet har de fått fra avføring og hår som bjørnene har etterlatt seg. Dataene fra DNA er hentet fra Rovbase, en skandinavisk rovdyrdatabase.  

Utfordringen med metodene er at forskerne må beregne dyrenes bevegelser i terrenget ved hjelp av statistiske modeller. Utviklingen av disse modellene har vært en viktig del av prosjektet. Med utgangspunkt i kartene som er basert på bjørnepels og -avføring, setter modellene forskerne i stand til å si noe om bjørnenes bevegelser i hele landskapet.

– Noe av det mest spennende med denne metoden er at vi får et glimt av dyrenes liv uten å være i fysisk kontakt med dem.

• Les også: Den norske brunbjørnen var aldri død

Flytter fokuset

Bischof mener denne type forskning representerer et naturlig tillegg til ordinær kartlegging og overvåking i viltforvaltning. Vanligvis blir slike studier utført på enkeltstrekninger og individuelle dyr.

– Fordelen med våre metoder er at vi kan jobbe på et annet nivå enn tidligere.

De nye modellene og metodene gjør at forskerne kan si noe om effekten på bestander, og ikke bare individer. Effekten av veinettverk er også nytt.   

– I forskning og forvaltning utgjør det en vesensforskjell, kommenterer han.

– Det er stor forskjell på å dokumentere noe som gjelder for en hel bestand, i motsetning til et enkelt individ.

Referanse:

Richard Bischof m.fl: Caught in the mesh: roads and their network-scale impediment to animal movement. Ecography. 2017. DOI: 10.1111/ecog.02801Link:

Forskere er i ferd med å utvikle radiobrikker med rekkevidde opp mot 500 meter og med batteri med syv års levetid, like lenge som reinsdyrenes levealder. Det kan gjøre livet litt enklere for reineiere. 

I 2011 startet reineierne i reinbeitedistrikt sju i Tana kommune i Øst-Finnmark å merke dyra sine med såkalte radiofrekvensidentifikasjonsbrikker (RFID-brikker). Den første sesongen fikk 2000 dyr satt en liten rund RFID-brikke i øret. Brikkene ble avlest med en håndholdt skanner.

– For oss i dette reindistriktet er det viktig å vite hvor mange dyr vi har før vi slipper dem på vinterbeite, forteller reineier Stig Rune Smuk.

Smuk er talsperson for reinbeitedistrikt sju og en av initiativtagerne til bruk av elektroniske brikker for å merke reinsdyr.

– Å holde orden på alle dyrene tar tid, og det er mye papirarbeid. Når reinsdyrene er merket med RFID-brikker i ørene sparer det oss for mye arbeid, forklarer han.

• Les også: Forskere tilbakeviser at reindrifta i Sverige er truet

RFID-teknologien gir mange muligheter for sporing og registrering av informasjon om reinsdyra over flere år, slik som vekt og slektskapsforhold. Dette er kunnskap som blant annet kan være nyttig for avl.

Brikkene kan også forenkle prosedyrene under slakting. På slakteriet i Kautokeino sorteres dyrene i dag ved hjelp av skanner, et krevende arbeid som tidligere ble utført manuelt.

– Ved bruk av skanner så trenger man ikke å notere på papir, nå kan dette gjøres automatisk, og det sparer både oss reineiere og slakteriene for mye arbeid, forteller Smuk.

• Les også: Mer av Norge kan bli beitemark

Enklere veiing

Men utviklingen i bruken av RFID-teknologien stopper ikke der.

I reinbeitedistrikt sju arbeides det nå med RFID-løsninger knyttet til reingjerder slik at øremerkene kan avleses automatisk i det reinen passerer gjennom en sluse i gjerdet. Tidligere måtte reineierne fange og identifisere reinsdyret og samtidig notere på papir dyrets alder og vekt. I dag kan reineierne benytte en samlebåndsvekt der dyrene holdes fast, øremerket leses av automatisk og dyrets ID-nummer og vekt lagres i en database som senere overføres til en datamaskin.

Videre utprøvinger, i samarbeid med blant annet NIBIO, skal gjøre det mulig å sorteres dyra etter forutbestemte kriterier når de forlater veiestasjonen.

– Dette vil redusere behovet for manuell håndtering av reinen og gjøre tiden i gjerdet kortere, forklarer Smuk.

• Les også: - Norge ledende innen reindriftsrettigheter

Droner gir nye muligheter

Tamrein er jo et slags husdyr, men de er ikke helt tamme heller. Alle reinsdyr skal telles og dette er svært arbeidskrevende. I 2011 kontaktet derfor reinbeitedistrikt sju NIBIO for å høre om de ønsket å være med på et prosjekt om RFID-merking av reinsdyr. De ville se om det var mulig å overvåke rein med droner. 

Droner kan nemlig gjøre arbeidet med å gjenfinne og identifisere dyr lettere. Men hittil har ikke radiosenderne vært kraftige nok. Dermed har dronene måttet fly så nære dyra at de blir skremt.

En av dem som har forsket mye på merking og sporing av dyr, er dyreadferdsforsker Grete H.M. Jørgensen ved NIBIOs forskningsstasjon på Tjøtta, sør for Bodø. Jørgensen har i mange år arbeidet med dyrevelferd og dyreadferd.

Sammen med NIBIO-kollega Paul Eric Aspholm har Jørgensen gjennomgått tilgjengelig litteratur om drone- og RFID-teknologi.

– Dessverre har det så langt ikke vært mulig å finne sendere som har lang nok rekkevidde for den praktiske reindriften. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg, forteller Jørgensen. 

• Les også: Følger villreinens hverdagsliv i vær og vind

Teknologi og biologi til sammen er «jättekult»!

En av teknologiforskerne NIBIO samarbeider med er Johannes Karlsson ved Institutt for anvendt fysikk og elektronikk ved Umeå universitet. Karlsson leder INTERREG-prosjektet «AnimalSense». Sammen med forskere fra Centria teknologiske universitet i Finland og Sveriges Landbruksuniversitet (SLU) har han utviklet egnede radiosendere med lenger rekkevidde og økt levetid.

Øremerkene sender ut radiosignaler hvert tiende sekund. Kombinert med et system av mottakere plassert langs veier og jernbane vil dyrenes radiosendere kunne varsle bilister og togførere om at det er reinsdyr i nærheten.

– Dette er et dynamisk system, som kun varsler når det er dyr i området, forklarer Karlsson.

Vinteren 2017 skal metoden testes ut på en håndfull dyr. Påfølgende vinter skal det testes ut på tusen reinsdyr både i Sverige og i Norge.

– De nyutviklede brikkene vil kunne egne seg for alle større dyr som beiter over store områder. Det er dessuten et ganske billig system, forteller Karlsson.

Den lange rekkevidden gjør det mulig å benytte droner i overvåkingen. Om dronen kan fly 100-200 meter unna flokken eller enkeltdyr vil ikke lyden skremme dyrene.

For Johannes Karlsson har det nordiske samarbeidet og prosjektet vært «jättekult».

– Det er spesielt kombinasjonen av ulike fagdisipliner, at det har vært både adferdsbiologer og teknologer med i prosjektet som er unikt og som har gjort dette til et så spennende prosjekt, forteller Karlsson entusiastisk.