Archive for March 27, 2017

Nanopartikler kan også ha en positiv miljøeffekt

Nanopartikler er kunstig skapte partikler av mikroskopisk størrelse som finnes i kosmetikk, maling og en rekke andre forbruksvarer. Ikke rent sjelden får de negativ oppmerksomhet, og deres ufordelaktige helse- og miljøeffekter har vært gjenstand for en rekke studier de siste årene.

Forskere ved NIBIO har nå undersøkt om bruk av nanopartikler for rensing av jord kan være uheldig for miljøet.

De konkluderer med at nanopartikler av jern som blir sprøytet inn i jord, slett ikke er så ille som mange har fryktet – faktisk viser det seg at nanojern utelukkende har positive miljøeffekter.

Bruker opp oksygen


NIBIO-forskerne Erik Joner og Claire Coutris har funnet ut at nanopartikler av jern har en utelukkende positiv effekt på miljøet. (Foto: Kathrine Torday Gulden)

Utgangspunktet for forskningsarbeidet er at enkelte nanopartikler, som jern, klarer å spalte sterke bindinger mellom klor og karbon som kjennetegner mange av de farligste miljøgiftene.

– I motsetning til nanopartikler av sølv er ikke nanojern i seg selv giftig. Det de imidlertid kan gjøre, er å bruke opp oksygenet i miljøet de befinner seg i, forteller Erik Joner, som har utført forsøkene sammen med kollega Claire Coutris.

Fenomenet han snakker om skjer fordi jernpartikler i møte med oksygen gjennomgår en kjemisk reaksjon som kalles oksidasjon. Oksidering kan føre til at bakterier og andre organismer i jord blir kvalt ved at partiklene bruker opp oksygenet fra omgivelsene de befinner seg i.

Det er imidlertid ikke like ille som det høres ut. Når nanojern blir sprøytet ned i jord, skjer det nemlig via dype brønner som slipper ut partiklene under grunnvannsnivå der det uansett er oksygenfritt. Og det er nettopp det at nanopartiklene oksiderer, som gjør dem så nyttige for rensing av jord.

Frigjør energi

– Når jernpartiklene kommer i kontakt med oksygen og oksiderer, frigjør de energi som ødelegger klorbaserte miljøgifter som DDT og PCB, forteller Joner videre.

– Denne energien er den samme som metallisk jern gir fra seg når det ruster. Den er kraftig, noe som er helt nødvendig for å bryte ned de sterke klorbindingene i giften, legger han til.

Når kloret i miljøgiften ikke er bundet til organisk stoff lenger, er det for vanlig bordsalt å regne – altså helt ufarlig for omgivelsene det befinner seg i.

Vil rense ti ganger så mange områder

Nanopartikler for rensing av forurenset jord er allerede mye brukt i USA. Stadig flere europeiske land følger etter, særlig nå som forskningsprosjektet Nanorem, som dette arbeidet har inngått i, er avsluttet med overveiende positive resultater.

– Vår tanke i Nanorem har vært at hvis vi finner en renseteknologi som koster en tiendedel av det det ellers ville kostet å få bukt med miljøgifter i jord, ja, da kan vi behandle ti ganger så mange forurensede områder for de midlene som er avsatt til slike formål, sier Joner.

Takket være nanojernets mange positive egenskaper bør dette ifølge forskerne være mulig å oppnå, i hvert fall for å få bukt med de klorholdige miljøgiftene som finnes i jord i flere europeiske land.

– Så gjenstår det å se om vi finner egnede nanopartikler som klarer å ødelegge andre typer miljøgifter også, for eksempel fluorbaserte. Til det trengs det mye mer forskning, sier Joner til slutt.

Reis hvor som helst i universet

Jeg begynte reisen ved en kald gasskjempe. Denne digre planeten går i bane rundt stjernen RS 8474 -930-3-130-135, en blå kjempestjerne ett eller annet sted i Melkeveien.

Ifølge dataene jeg får på skjermen, bruker den 6,5 år på å gå rundt stjernen sin, og atmosfæren er laget av helium og hydrogen.

Dette er Space Engine, en simulering av hele universet. Og da snakker vi om HELE universet – 93 milliarder lysår bredt.


Gasskjempen jeg begynte ved, med stjernen bak. (Bilde: Space Engine/Skjermdump)

Hva er dette?

Første gang du starter programmet, blir du plassert i nærheten av en planet eller et objekt ett eller annet sted i vår egen galakse – Melkeveien.

Programmet fungerer som et slags spill, bare uten oppgaver å løse eller mål å nå. Men du står helt fritt til å dra dit du vil.

Og mulighetene er endeløse. Du kan se rundt på himmelen ved å dra på musa, og du kan klikke på hvilken som helst lysprikk på himmelen. Da er dette det neste målet ditt, og et lite trykk på «G» for go, gjør at du skyter fart og drar til denne prikken, hva nå enn det er for noe.

Det kan være et solsystem med mange planeter, en galakse som ligger milliarder av lysår unna, en kulehop eller et sort hull. Alt er der, eller i hvert fall nesten alt.

Du har også helt fri bevegelse, og kan fly rundt som en kroppløs observatør. Du kan styre din egen fart og reise mange lysår i sekundet hvis du skulle ønske det.

Under kan du se min tur fra jorden til stjernen μ1 Scorpii, 820 lysår unna.

Space Engine

Dette er Space Engine. Den har vært under arbeid i mer enn seks år, og er langt fra ferdig enda. Den kan foreløpig lastes ned gratis fra Space Engines hjemmeside.

Det kommer stadig nye versjoner, som også tar med nye astronomiske funn.

Men, hvordan er dette mulig? Vi er ikke i nærheten av å kunne se alt som finnes i universet. For eksempel vet astronomer i dag bare om rundt 3500 eksoplaneter – planeter utenfor vårt eget solsystem.

Basert på det vi allerede har funnet, finnes det sannsynligvis mange titalls milliarder planeter i vår egen galakse, om ikke enda mer.

Og dette er bare Melkeveien. Ingen vet hvor mange galakser det er i universet, men anslagene varierer fra noen hundre milliarder til flere billioner, ifølge Wikipedia.

Så hvordan er universet i Space Engine stappfullt av galakser, stjerner og planeter som ingen har sett?

Tilfeldig innhold

Ifølge hjemmesiden bruker Space Engine hele stjernekatalogen til Hipparcos, en stjernekikkende satellitt som var i drift på starten av 1990-tallet. Den kartla rundt 120 000 stjerner, galakser og andre ting der ute.

Simulatoren bruker også informasjon fra New General Catalogue, en annen stjerne-katalog, samtidig som det dyttes inn nye eksoplaneter og objekter etter hvert som de blir funnet.

Men alt annet inne i Space Engine er tilfeldig generert. Programmet lager nye planeter, stjerner og galakser av seg selv etter hvert som du utforsker universet.

Det er basert på en antagelse av hvordan ting er der ute, og programskaperne har gjort klart masse forskjellige puslespillbrikker som kan kombineres på mange forskjellige måter.

Et eksempel er stjernen og gasskjempen jeg nevnte i toppen av saken – de eksisterer ikke i virkeligheten. Hvis du vil ha en opplevelse med kun fakta, er det bare å skru av det tilfeldig genererte innholdet, men da blir universet et tomt sted.

Det som er sikkert, er at det er enormt mye vi ikke har oppdaget enda.

Fysikk

Alle planetene i simuleringen går i bane rundt stjernene sine, og fysikken i stjernesystemene oppfører seg stort sett som den ville gjort i virkeligheten.

Det er fortsatt en god del fysikk som ikke er bygget inn i programmet. For eksempel spinner ikke galaksene rundt. Programskaperne har en veldig ambisiøs liste med fysiske fenomener som skal inn i programmet etter hvert, blant annet geologiske prosesser på planetene.

Du kan også søke opp mange objekter. Jeg ble med Halleys komet på en runde rundt solen. Denne turen tar vanligvis mer enn 75 år, men siden dette er en simulering, kan du selvfølgelig skru tiden opp så raskt at du kan se hele turen.


Halleys komet i all sin prakt foran solen. (Bilde: Space Engine/Skjermdump)

Skala

Navigeringen foregår på kartskjermen, her kan du se på systemet du er i, nabolaget rundt systemet, galaksen og helt opp til hele universet.


Her er Halleys komet sin bane i solsystemet. (Bilde: Space Engine/Skjermdump)


Her er det galaktiske kartet over Melkeveien. (Bilde: Space Engine/Skjermdump)


Og til slutt: Hele universet, gitt. (Bilde: Space Engine/Skjermdump)

Det går an å fortape seg helt i denne universsimulatoren. Du kan dra hvor som helst, og se på ekstreme fenomener.

Jeg vil anbefale å kikke på Saggitarius A*, det sorte hullet i midten av vår galakse. Her kan du dreie rundt det sorte hullet, og se hvordan lyset bøyes av i den enorme gravitasjonsbrønnen.


Det supermassive sorte hullet i midten av vår galakse. Du skimter selve hullet som en sort halvsirkel. Den glødende ringen er blant annet støv som varmes opp av friksjon etter hvert som det går rundt det sorte hullet. Dette bildet gir ikke et ordentlig inntrykk av hvordan det framstår i simuleringen. (Bilde: Space Engine/Skjermdump)

Mangler

Foreløpig er det en del astronomisk data som mangler. Den siste versjonen av Space Engine er fra 30. juli 2016, så den er ikke helt oppdatert.

Jeg søkte opp TRAPPIST-1-systemet, et solsystem som viser seg å ha syv planeter. I Space Engine var det tre planeter, siden den siste oppdagelsen ikke har blitt lagt inn enda.

En annen stikkprøve var solsystemet rundt stjernen EPIC 201367065, hvor det har blitt funnet tre planeter. Etter et kjapt søk dukket de tre planetene opp, noe som ikke er noe annet enn imponerende.

Jeg har foreløpig bare skrapt på overflaten, så gi meg gjerne tips til andre, spennende ting som dere finner, eller allerede har funnet.