Volha Shapaval er en av mange forskere som forsøker å finne smarte måter å bruke matavfall på. Hva kan for eksempel restene fra matproduksjon brukes til?

Shapaval, som er førsteamanuensis ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) gjør om avfallet til olje. 

Hun bruker det som kalles for spektroskopi for å få full oversikt over hva avfallet faktisk består av – helt ned på molekylnivå. Spektroskopi er lysmålinger som karakterisere innholdet i restråstoffet. Deretter tilsetter hun ulike sopparter, som spiser råstoffet og gjør det om til olje. Denne oljen kan brukes i mat, dyrefôr eller biodrivstoff. 

• Les også: Insekt skal gjere avfall om til dyrefôr

Mater muggsopp

Forskningsgruppa Shapaval er en del av ved Fakultet for realfag og teknologi, NMBU, får tilsendt alt fra potetskrell til animalsk fett fra norsk industri. Avfallet brytes ned og ender opp i flytende form.

Shapaval tilsetter ulike mikroorganismer, for eksempel sopp, i ulike typer av restråstoffet. Hensikten er å finne det som er best for oljer til forskjellig bruk ved å se på kombinasjon av restråstoff og mikroorganismer.

Hun forsøker å finne ut av hvilke mikroorganismer om spiser substansen de er tilsatt i. 

Prosessen er basert på å utnytte sopp som inneholder mye olje, som muggsopp og gjær. Disse er i stand til å spise forskjellige råstoff og slik endres det til biomasse rik på olje.

• Les også: – Resirkulering av kloakken er viktig for å få nok mat

Fra innvoller til olje

I et større forsøk har Shapaval sett på hvordan ulike mikroorganismer konverterer animalsk fett til mer nyttig olje. Målet er å få minst mulig restråstoff ved å utvikle et kretsløp der avfall fra produksjon ender som tilsetting i nye produkter.

Kyllingavskjær, eggeskall og innvoller er utgangspunktet i dette forsøket.

– Vi forsker på hvor langt det er mulig å oppgradere fettet til mer nyttig og sunt fett som er rikt på omega 3- og omega 6-fettsyrer, slik at det har høyest mulig kvalitet og kan tilsettes ulike produkter. I tillegg til animalsk fett bruker vi nesten alle typer råstoff, som rester fra jordbruk og mat, og konverterer det til ulike klasser av olje som brukes til ulike formål, forklarer Shapaval.

Shapaval tester tilsetting av mange ulike mikroorganismer på ett bestemt råstoff. Hun følger med på hvordan restråstoff endrer seg når sopper tilsettes og hvordan råstoffet spises opp av de forskjellige soppene.

• Les også: Kanskje vi kan smøre oss med norsk kylling i framtiden

En bærekraftig prosess

Matrestene sendes først gjennom Norilia, som har ansvaret for salg og utvikling av alt restråstoff, som slakting, nedskjæring og foredling på alle dyreslag, i Nortura.

Derfra går ferden videre til Norsk Protein, som tar imot biprodukter fra slakterier og skjærebedrifter. Norsk Protein videreforedler dette til kjøttbeinmel og animalsk fett.

Omtrent her i prosessen kommer forskerne ved NMBU inn og jobber med konvertering av animalsk fett til ny olje.

I siste ledd finner vi blant annet Felleskjøpet, som kjøper oljen som er utviklet. De tilsetter den i dyrefôr. Da er det viktig at oljen har den beste sammensetting til akkurat dette formålet. Fôret gis så til nye dyr og slik er ringen sluttet for en bærekraftig produksjon.

Kjapt og trygt

Mange parametre kan måles samtidig og gir en stor mengde data, som for eksempel fett, protein, karbohydrater og pigmenter.

– Det er mulig å benytte mer tradisjonelle kjemiske metoder for å finne frem til det totale innholdet i biomassen, men det tar veldig lang tid å få svar på slike prøver. Med spektroskopi kan vi både analysere mange ting på en gang, og vi kan måle raskt og uten å ødelegge soppcellene. Med spektroskopi ser vi den totale biokjemiske sammensetningen på en rask og effektiv måte, forklarer Shapaval.

Dagens oppgave: Gi to positive og en negativ kritikk av de andre i gruppa di!

Det er stille rundt bordene i ingeniørenes høyborg på Gløshaugen i Trondheim. NTNU-studentene har bare noen minutter på seg. Det fingres med kulepenner. 

– Det er vanskelig å finne noe som det har en hensikt å si, og samtidig ikke er slemt. Jeg har jo ikke noe lyst til å være slem, sier en av dem til forskning.no.

Ubehagelig øvelse

Fra sentral plass følger Martine Gran med. Hun er en av to læringsassistenter som skal hjelpe til.

– Jeg har aldri kjørt denne øvelsen før. Å gi negativ kritikk er nok noe av det mer ubehagelige. Vi kan jo risikere å gjøre oss lite likt, og det går imot menneskets instinkter. Vi er jo flokkdyr, ler hun.

Flokkdyrene rundt bordene er i ferd med å slippe opp for tid. Det skribles på papirlapper. 

Snart skal studentene ut på den personlige glattisen. De må framføre kritikken for de andre i gruppa. Det er en uvant rolle.

Fy-fy å gå rundt grøten

– Altså – når du går på Gløshaugen, så er det veldig fokus på fakta. Å gå rundt grøten er fy-fy, sier Martine.

«Grøten» i dette kurset er et konkret prosjekt – å lage styringssystemer for selvkjørende lastebiler.

Men det egentlige prosjektet handler ikke om lastebiler. Det egentlige prosjektet er nettopp – å gå rundt grøten. 

Det handler nemlig om grøtkokerne – studentene selv. Hvordan klarer de å samarbeide om prosjektet? Skjønner de hvordan de innvirker på samarbeidet?

Eksperter i team

– Mange synes det er rart å tenke rundt samarbeidet, gå dypere ned. Hvorfor er det som det er? De fleste er vant til at det bare er sånn, sier Martine.

Det er andre året hun veileder i kurset Eksperter i team. Det har vært obligatorisk i flere år. 

Industrien trenger ikke bare gløgge hoder. De trenger hoder som kan snakke sammen, jobbe sammen.

Fra Google til NTNU

Skulle studentene være i tvil om dette, så kan de bare snakke med den godlynte eldre mannen som leder dette kurset.

Svein-Olaf Hvasshovd er en professor på NTNU med uvanlig lang erfaring fra industrien. Han har jobbet i SINTEF, startet et firma med nærmere 150 ansatte som laget en database for Telenor på 1990-tallet og tok en svingom innom Google.

– Google tok godt vare på folkene sine. Du hadde treningsstudio, tilbud om vasking av klær og selvfølgelig et større antall restauranter som var gratis, forteller han.

Sladresystem

Men Google hadde også en mørkere side den gangen på tidlig 2000-tall. Kolleger sjekket kolleger, halvt i hemmelighet. 

– For meg virket det som et sladresystem. Jeg fant meg ikke til rette i det, forteller Svein-Olaf.

Som kursleder på Eksperter i team er det en annen bedriftskultur han arbeider for – åpenhet og samarbeid.

Landsbyleder

Skjønt – han kaller seg ikke kursleder. Han er landsbyleder. Hvert kurs er som en samling av landsbyer, grupper på fire–fem studenter.

Landsbylederen har ansvaret for den faglige delen av kurset – i dette tilfellet selvstyring av lastebiler.

En av gruppene arbeider med modellbiler, kjøpt i en hobbybutikk. De lager et styringssystem der den forreste modellbilen holder farten og bilene bak følger tett på – i fast avstand.

En annen gruppe lager en app der lastebilsjåfører kan melde inn veiproblemer som ras og sperringer. Disse veimeldingene sendes ut til andre sjåfører via mobil eller nettbrett. 

Hvor viktige er disse prosjektene? Det er vel samarbeidet i seg selv som er viktigst her? Jo, men på fruktene skal treet kjennes. Et godt samarbeid gir gode prosjektresultater. 

– Framdrift er alfa og omega. Hvis framdriften stanser, bruker jeg erfaringen fra industrien til å løse opp i problemet der og da, sier Svein-Olaf.

Han får også drahjelp fra industrien. Tre år på rad har folk fra bedriften Kongsberg Automotive kommet til Trondheim for å møte studentene.

– I år kom de også med en stor lastebil. Studentene var meget positivt stemt. Det var en åpenbaring å få sitte i en sånn diger lastebil, forteller Svein-Olaf.

Hindrer smisking

Han gir karakterer for det faglige resultatet av prosjektene i Eksperter i team. Det slipper veiledningsassistent Martine.

– Det hindrer smisking. Når studentene vet at vi ikke bedømmer dem, så blir det kanskje lettere å være ærlige mot oss, sier hun. Den ærligheten trenger hun for å få fortrolighet.

– I starten er det noen som ofte skotter bort på oss. Når vi nærmer oss, snakker de lavere og lavere eller slutter helt å prate, forteller hun.

Men fortroligheten bygges gradvis opp i løpet av kurset. Studentene går gjennom flere øvelser som åpner dem for å se seg selv utenfra. Hvordan virker jeg på andre? Hvordan bidrar jeg i samarbeidet?

Fra blåbærtur til modning

En viktig øvelse er å diskutere samarbeidet og skrive det som kalles et refleksjonsnotat. Det forandrer seg underveis.

–I begynnelsen er de mest på blåbærtur – «for øvrig hadde vi en god dag». Men studentene modnes. Etter hvert blir notatene virkelig en vurdering av situasjonene, sier Svein-Olaf.

– I starten er refleksjonsnotatene mest beskrivelser. Etter hvert blir de virkelig refleksjoner, bekrefter Martine.

Mye alene

Én viktig øvelse heter gi og ta plass. Der har alle gruppemedlemmene fått sirklet inn navnet sitt. 

Jo større plass et gruppemedlem tar sosialt, desto større omkrets rundt navnet. Slike diagrammer kan gi studentene en aha-opplevelse.

– Vi hadde en gruppe i fjor hvor en deltaker var mye borte i starten. Når han kom, satt han mye alene, tilbakelent. Det virket som om han ikke var med i gruppa, forteller Martine.

Da kom treningen hennes som veiledningsassistent til nytte. 

Turte å dele tanker

– Vår oppgave er jo ikke å sette fingeren på hva problemet er. Det er å hente ut kunnskapen i gruppa, få dem til selv å innse hva problemet er, sier Martine.

– Vi brukte sirklene i gi og ta plass og fikk gruppa til å snakke rundt det. Da kom det fram at de andre syntes det var veldig dumt at han som var utafor, ikke hadde vært med fra starten, fortsetter hun.

– Etter at gruppa hadde tatt det opp, endret han seg. Han ble mer deltakende. Han skjønte de andre gruppemedlemmenes tanker, og de skjønte ham.

– Etter det tok de alt av utfordringer på strak arm. De diskuterte alt. Det var ikke noe som var underliggende lenger. Det var kjempegøy å se hvordan de utviklet seg etter å ha turt å dele tanker, forteller hun.

Blir kjent med mennesketyper

Det er likevel ikke alltid de som snakker mest som har mest å si.

– Vi hadde en som var veldig høylytt og likte å prate. Det var mye latter i gruppa, mye humor, men begrenset med fremgang noen ganger. Han likte å ha god stemning, da, ler Martine.

Motsatt er det heller ikke alltid at de tauseste som har minst å si.

– Vi hadde en gruppe hvor det var en jeg trodde var veldig reservert og tilbakeholden, en som ikke gadd å delta, for jeg hørte aldri at han snakket, forteller Martine.

– Etter hvert skjønte jeg at det var sånn han var. Det var ikke fordi han ikke var interessert eller turte å si noe. Han deltok når han hadde noe fornuftig å si. Og når han først snakket, så ble resten av gruppa helt stille fordi de respekterte ham.

– Det er kjempegøy for meg også å oppleve at personer man tror man har satt en pin på, ikke er sånn som man tror de her. Jeg blir kjent med mennesketyper, sier hun.

To pluss og en minus

Tida er ute. Nå skal det fram – to positive og en negativ karakteristikk av de andre studentene i gruppa. Hvem vil være først? Noen tar ansvar.

– Du er en veldig positiv kar. Trekker mye på smilebåndet, og det setter jeg pris på.

– Jeg synes du er veldig pålitelig. Hvis du skal gjøre noe, så har jeg veldig tillit til at det kommer til å skje, og det er en trygghet.

Så kommer det vanskelige.

– Og så synes jeg du kan være litt hard og litt framtrengende noen ganger og kanskje ikke like åpen for andres væremåter.

En annen kaster seg på.

– Jeg synes du er veldig artig. Føler at jeg flirer mye av dine utspill og gjøremål.

– Synes også det er veldig behagelig at du er såpass tilbøyelig. Det har jo vært mange forskjellige ting vi har gjort som du har kasta deg med på og synes er helt greit.

Men –

– til gjengjeld synes jeg du er litt vanskelig å lese av og til. Jeg vet ikke helt om du er litt likegyldig eller om du faktisk mener det du står for.

Når spørsmålene kommer av seg selv

Kursdagen er nesten over. Dette var nest siste gang studentene kom sammen i landsbyer for å bevisstgjøre seg selv og andre om samarbeidets vanskelige kunst.

Martine Gran blir gjerne med som læringsassistent på nye kurs. Hun blir motivert av å se utviklingen fra første samlingsdag til siste.

– Det er jo det som gjør det så gøy å jobbe med dette – når du hører at gruppene selv begynner å stille åpne spørsmål, sier hun.

– Du sitter der og følger med. Så plukker du opp noe du vil veilede om, og så venter du egentlig bare på et innsmett for å hoppe inn med et åpent spørsmål, og så kommer akkurat det spørsmålet fra gruppen selv. Det er veldig gøy.

Hemmelig elektronikk

I Kongsberg får jeg noen dager senere møte Bjørn Iversen, utviklingsleder i Kongsberg Automotive. Jeg får se lastebilen han hadde med til Gløshaugen for å vise studentene.

– Dette er teknologi som kommer på markedet om noen år. Jeg kan si så mye som at det handler om elektronisk styring av systemer for transmisjon i lastebiler, sier han.

Noe med girkassen, altså. Detaljene er industrihemmeligheter som heller ikke studentene i Eksperter i team fikk vite mye om. Hvorfor drar Iversen da for å møte dem på NTNU?

Når målgruppen

– De jobber med styring av lastebiler. Dermed når vi akkurat den målgruppen vi er ute etter, sier Iversen.

Rekruttering er altså et viktig poeng for Iversen. I garasjen der lastebilen står, møter jeg da også en tidligere NTNU-student, Joar Molvær.

Han deltok på kurset Eksperter i team. Hvor viktig var kurset for ham?

Avhengige av dediserte fagfolk

– Jeg ville nok klart å samarbeide like bra uten det kurset, sier Molvær.

– Det som likevel var bra med kurset, var at vi både måtte jobbe faglig og med oss selv. 

– Vi måtte gjøre et skikkelig faglig prosjekt for å se effekten av samarbeidet, understreker Molvær.

– Studentene gjorde mer ut av det faglige i Eksperter i team enn de strengt tatt trengte å gjøre, kommenterer Iversen.

På den andre siden – å brenne for faget er ingen ulempe når du skal ut i industrien.

–  Her på Kongsberg Automotive er vi jo avhengige av «nerder». Mange her mekker på fritida. Noen har dreiebenk i kjelleren, andre har løftebukk. Hvis du ikke er bilinteressert, føler du deg lett utafor her, sier han.

Må kunne snakke sammen

Mange gode idéer til nye produkter kommer nettopp fra disse dediserte fagfolkene, ifølge Iversen.

– De tenker ofte ut smarte løsninger – og ikke alltid i arbeidstida. Hjernen jobber jo i bakgrunnen hele tida, sier han.

På den andre siden – hvis den geniale idéen skal få hjul å rulle på i industrien, må den ut av hodet til fagfolkene.

– De må også kunne arbeide i grupper. Her blir idéene diskutert og utviklet videre. Man ender opp i team for å skape de beste løsningene, sier Iversen.

Samarbeid over tidssoner

I et internasjonalt firma som Kongsberg Automotive er det ekstra viktig å kunne snakke sammen – på tvers av kulturer og tidssoner.

– Vi har utviklingsavdelinger her i Kongsberg og i franskspråklig Canada og bare to timer felles arbeidstid på grunn av tidsforskjellene.

– VI har også amerikanske kunder som jobber mot bedrifter i Mexico og setter bort ingeniøroppgaver til bedrifter i India.

– I prosjekter hvor noe går galt, skyldes det ofte at noen ikke har klart å kommunisere. En ingeniør som ikke kan kommunisere, er vanskelig å nyttiggjøre seg, sier Iversen.

Lenker:

Eksperter i team – NTNUs nettsider 

Automated Manual Transmissions – nettside om produktene som utvikles på avdelingen som Bjørn Iversen leder

I gigantprosjektet Ferjefri E39 skal Statens vegvesen finne løsninger for sju fjordkrysninger langs den 1100 kilometer lange kyststrekningen mellom Kristiansand og Bergen.

For at dette ambisiøse veiprosjekter skal lykkes, må ingeniørene ta i bruk den ypperste kompetansen på vei- og brubygging som fins, og innhente ny kunnskap og utvikle ny teknologi.

Tre forskingsmiljø er spesielt engasjert for å bidra til dette: NTNU, Chalmers tekniske högskola i Gøteborg og Universitetet i Stavanger (UiS).

Siden 2013 har Statens vegvesen samarbeidet med en gruppe UiS-forskere som i løpet av de tre siste årene har utviklet en ny metode å måle vind på, for å dimensjonere buer. Metoden tas nå i bruk for første gang.

Verdens lengste bru

Ett av hindrene – eller forbindelsene som skal opprettes i Ferjefri E39 – er Bjørnafjorden sør for Bergen. Med en dybde på opptil 550 meter og en totallengde på rundt fem kilometer er fjorden en av de tre vanskeligste fjordene som skal krysses i dette veiprosjektet.

– Vi har aldri dimensjonert en så stor og lang bru før. Det er derfor avgjørende å skaffe best mulig informasjon om bølge-, strøm- og vindforholdene, forteller prosjektleder Mathias Egeland Eidem i Statens vegvesen. 

Bjørnafjord-kryssingen vil bli verdens lengste flytebru, altså en bru der den vertikale lasten bæres av pontonger, som fungerer som et flytende understell.

– Det er viktig for oss å få forskerne til å strekke seg lenger enn det de vanligvis gjør. Vi trenger mest mulig nøyaktig informasjon – for eksempel når det gjelder vindfeltet over fjorden, forklarer Eidem.

• Les også: Hvor mye koster vintervær for trafikken?

Vindmåling på Lysefjordbrua

Tradisjonelt er vind i en fjord målt fra målemaster som er plassert på land. For tre år siden begynte vindeksperter på UiS å ta i bruk en optisk fjernmålingsteknikk for å kartlegge vindforhold.

Lidar-teknologien går ut på å sende usynlige lysstråler ut i luften og fange opp signalene som blir reflektert tilbake av partikler som beveger seg med vinden. Frekvensforskjellene mellom pulsene som sendes ut og reflekteres tilbake, såkalt dopplereffekten, gjenspeiler vindhastigheten i lysstrålenes retning.  

Inspirert av muligheten denne teknologien kunne gi, gjennom arbeidet i forskningsprogrammet NORCOWE (Norwegian Center for Offshore Wind Energy), satte forskerteamet ved UiS i gang et pilotprosjekt på lidarmålinger i Lysefjorden – i samarbeid med Statens vegvesen.

I 2013 ble den 640 meter lange hengebrua over Lysefjorden i Rogaland, med hovedspenn på 446 meter, utstyrt med en rekke sensorer som skulle overvåke vinden på brustedet og vibrasjoner forårsaket av vind.

I 2014 supplerte forskerne den tradisjonelle vindmålingen med optisk fjernmåling av vind, i samarbeid med NORCOWE forskere fra UiB og Christian Michelsen Research (CMR). Ved å plassere en lidar med lang rekkevidde ved Lysefjordsenteret kunne de skanne vinden rundt brua på en avstand på nærmere to kilometer.

• Les også: Tester hvor mye en bru tåler

Mer detaljerte målinger

Resultatene av vindmålingene med lidar-teknologi på Lysefjordbrua ga forskerne et kick.

– Det var oppløftende å se at vindhastigheten registrert fra så stor avstand samsvarte så godt med resultatene fra den tradisjonelle målemetoden med vindmålinger på selve brua, forklarer Jasna Bogunovic Jakobsen ved Institutt for konstruksjonsteknikk og materialteknologi ved UiS.

Hun har drevet forskning på vindlaster og vindinduserte svingninger av brukonstruksjoner i over 25 år og har ledet arbeidet med å bruke og videreutvikle denne målemetoden for bruprosjekter, som Lysefjord-målingene ga startskuddet til.

– Fram til nå har vi bare kunnet skaffe oss begrenset kunnskap om vindforholdene midt ute i en fjord. Lidar-teknologien gjør det mulig å måle mange steder over hele fjorden og samtidig være fri for forstyrrelser som terrenget på hver side av fjorden gir. Med den nye metoden får vi mer detaljert kunnskap om vinden midt i fjorden, der hvor vindstyrke og vindkastene er som regel av størst betydning for brua, forklarer Jakobsen.

I stedet for å overvåke vinden bare lokalt, i et punkt, får forskerne nå informasjon om vindfeltet over hele bruspennet.

– Med denne målemetoden minsker vi usikkerheten når vi gjør kompliserte vurderinger av vindens virkning og belastning på lange bruer, påpeker professoren.

En metode som koster lite

Denne type tredimensjonal skanning av luften har blitt brukt innen meteorologi, luftfart og til kartlegging av vindenergi ressurser. Lidarmålinger av vindforholdene både «oppstrøms» og mellom vindturbinene utnyttes til å planlegge optimal kraftproduksjon og drift av vindturbiner.

Også når det gjelder utbygging og drift av store vindparker til havs, er lidarmålinger brukt mer og mer. Det er nemlig krevende og kostbart å installere tradisjonelle vindmålere på en målemast, særlig på store vanndyp.

– Denne målemetoden vil være kostnadsbesparende også når vi skal konstruere bruer over store norske fjorder, forklarer Jakobsen begeistret.

• Les også: Derfor kjører norske bilister stadig saktere

Verdens lengste flytebru

Våren 2016 gjennomførte Jakobsen og hennes team en seks uker lang målekampanje i Bjørnafjorden, i samarbeid med Danmarks Tekniske Universitet (DTU) og CMR.

Tre lasermålere ble plassert på land med lysstråler rettet over havet og koblet til et vindskanner-system, som muliggjør samtidige, koordinerte målinger med tre skannende lidarer.

De store avstandene over fjorden krevde et spesialtilpasset måleoppsett og etterfølgende dataanalyser. Målet var et så detaljert og presist bilde av vindens romlighet og variasjon i tid som mulig.

– En superlang flytebru vil være ekstra følsom for vind og bølger. Det er derfor viktig å knytte langtidsmålinger av vind fra målemaster på land til de faktiske vindforholdene over havet, slik at vi best mulig kan forutsi hvor mye bruen vil svinge.

Nå arbeider Jakobsen og postdoktor Etienne Cheynet med analyser av måledataene samlet i Bjørnafjorden.

Utvikler beregningsmodellen

Jakobsen er blant annet begeistret over at lidarmålingene gjør det mulig å studere samspillet mellom luftstrømmen og brukassen.

Våren 2014 benyttet derfor forskerteamet det danske vindskanner-systemet med to hurtigsannende, kortrekkevidde lidarer til å utforske luftstrømning rundt selve brua. Vindhastighetsmålinger i vaken av Lysefjordbrua fanget opp sporene som brukassen laget i vindfeltet, inklusiv virvlene som avløses fra over- og undersiden av brukassen.

– Dette er fantastisk!, utbryter Jakobsen og viser en fargerik vindprofil med mange detaljer på dataskjermen, en visualisering av vindforholdene.

– Nå kan vi studere strømningsforhold som fram til nå kunne undersøkes kun i en mindre skala i et vindtunnel-laboratorium eller ved numeriske simuleringer på en datamaskin, men ikke i virkeligheten!

Forskergruppa sammenligner de målte vind-induserte bruvibrasjonene med vibrasjoner de kan anslå ut ifra modeller som blant annet baserer seg på vindlastmålinger på små modeller i en vindtunnel. Målet er å utvikle mest mulig nøyaktige beregningsmodeller for bruvibrasjoner forårsaket av vindlast, det vil si den belastningen som brua blir utsatt for i sterk vind.

• Les også: Skandinaviske bjørner blir fanget i veinettet vårt

Mye av jobben gjort

Problemstillingen som Mathias Egeland Eidem i Statens vegvesen må forholde seg til når han skal lede arbeidet med teknologiutvikling for de sju fjordkrysningene er følgende: Dersom han velger for lav dimensjoneringskriterier for en bru, vil det gå ut over sikkerheten, velger han for høy, vil det være kostbart.

Derfor er det så viktig for ham å innhente ekspertise som kan gi ham mest mulig presis informasjon om bølge-, strøm- og vindforhold.

Eidem vil altså ta i bruk denne nye målemetoden som grunnlag for å lage såkalte designkrav i nye bruprosjekter i Ferjefri E39, blant annet når det gjelder Halsafjorden og Sulafjorden – i tillegg til Bjørnafjorden.

– Siden lidarmåling er en relativt ny teknolog i brusammenheng, er det viktig at vi knytter oss til vindekspertisen ved UiS. De kan tilpasse måleinstrumentene til våre behov, påpeker Eidem.

– Når vi har sikret oss et godt datagrunnlag, og vi har fått på plass en optimal beregningsmodell, vil vi kunne velge riktig dimensjoneringskriterium for brua vi skal bygge. Da er mye av jobben gjort.

Bjørnafjord-brua med en spennvidde på 5000 meter kan få en mulig byggestart i 2023.

Referanse: 

E. Cheynet m.fl: Application of short-range dual-Doppler lidars to evaluate the coherence of turbulence. Experiments in Fluids, Desember 2016. DOI: 10.1007/s00348-016-2275-9. Sammendrag.

V. Kumer m.fl: Assessment of wind conditions at a fjord inlet by complementary use of sonic anemometers and lidars. Energy Procedia 2015. DOI: 10.1016/j.egypro.2015.11.445

Etienne Cheynet: Vind-induserte svingninger av en hengebru: en studie i full skala. Doktorgradsavhandling ved UiS, 2016.

Jo eldre du blir, jo større sjanse har du for å falle mens du beveger deg. Disse fallene kan føre til nye skader og rett og slett gjøre folk sykere.

Et nytt, lite robotbelte har som mål å motvirke disse fallene.

Farlige fall

En undersøkelse av eldre i Møre og Romsdal, Sør- og Nord-Trøndelag fra 2013 sier at over halvparten av alle sykehjemsbeboerne faller en eller flere ganger i løpet av et år. Det samme gjelder hver tredje person over 65 år.

En del av disse fallene gjør at pasientene må på sykehus, og noen fører til hoftebrudd, som igjen henger sammen økt sjanse for å dø i løpet av de neste årene.

Generelt har eldre som faller høyere dødelighet. Fallene kan også være et tegn på andre sykdommer.

• Les også: Hvordan de eldre faller

Beltet

Den veier rett over fire kilo, og den sitter som et hoftebelte. Du kan se hvordan den sitter på i videoen under.

Beltet består av motorer som er koblet til fester rundt lårene på forsøkspersonen. Inne i beltet sitter det flere sensorer som merker hvordan personen går til vanlig.

Dette blir analysert av en datamaskin som etter hvert lærer hvordan du eller noen andre går. Dermed vil den også merke når ganglaget forstyrres på en eller annen måte.

Raske, uvanlige endringer blir tolket som at du er på vei til å falle, og systemet tar grep.

Dytter lårene

Når beltet merker at den gamle er på vei til å falle, dytter den begge lårene raskt ned, så beina blir plantet på jorden igjen. Dette gjør at balansepunktet blir gjenopprettet, og fallet avverges, selv om det ikke høres spesielt komfortabelt ut.

Ideen er at eksoskjellettet ikke skal være i veien eller forstyrre brukeren til vanlig. Den skal bare slå seg på når den trengs.

De italienske forskerne bak dette beltet brukte ti forsøkspersoner. Åtte eldre og to som hadde fått amputert et ben.

De gikk på to tredemøller som kunne dras raskt fra hverandre slik at de holdt på å falle. Forsøkspersonene var festet i en sele, slik at de ikke ville falle på ordentlig.

I denne begrensete testen fungerte systemet bra, men forskerne er klare på at dette bare er en test av en prototype. Mye mer testing med flere forsøkspersoner trengs før det kan rulles ut.

Den bør også bli mindre og mer håndterlig i framtiden.

Referanse:

Micera mfl: An ecologically-controlled exoskeleton can improve balance recovery after slippage. NAture Scientific Reports, mai 2017. DOI: 10.1038/srep46721. Sammendrag.

Høygaffelen er lagt på hylla og melkespannet er for lengst borte. Digitaliseringen har også inntatt en av de eldste og mest tradisjonsrike næringene vi kjenner: landbruket.

Allerede på 70-tallet begynte eksperter i Norge å samle data om hva som foregikk i fjøset gjennom TINEs «Kukontroll». Forskerne har derfor historiske data som forteller om den helsemessige og produksjonsmessige utviklingen for hver enkelt av de norske melkekuene.

Denne informasjonen har blitt brukt til å avle frem en storferase med god helse, bra fruktbarhet og god melkeytelse. Norge har vært en pioner på dette området.

• Les også: Lønnsomt med kuvelferd

Nytt paradigmeskifte i fjøset

Vi står nå foran et nytt paradigmeskifte i melkeproduksjonen.

Kunnskap kombinert med teknologisk utvikling kan i fremtiden gi forskerne mer detaljert informasjon om hvordan hvert enkelt dyr har det, og de kan praktisk talt følge dyra «minutt for minutt» når de nå får stadig mer sanntidsovervåking over livet i fjøset.

I moderne fjøs registreres det enorme mengder data som vil være gull verdt for framtidig forskning og slik også for fremtidig melkeproduksjon. 

Digitaliseringen i fjøset kan utnyttes til å forske videre på viktige tema som for eksempel dyrevelferd, klimautslipp og besetningsstyring.

– Fremover er jeg sikker på at vi vil få mer sanntids sensorinformasjon i fjøset. Tolking og utnyttelse av data fra slike systemer vil være et viktig grunnlag for beslutningsstøtte til bonden, sier Gunnar Dalen, veterinær og næringsstipendiat ved NMBU Veterinærhøgskolen og TINE.

Robot som rådgiver

Fremtidig sensorteknologi kan fortelle bonden mer om hva som foregår under overflaten i fjøset og fange opp avvik raskt.

– Maskinen må kunne si fra om at ei ku trenger tilsyn før den har blitt alvorlig syk. Den må altså gi beskjed om at dette dyret må et menneske se på og undersøke på et tidlig nok tidspunkt, sier Dalen.

Dagens sensorer kan blant annet fortelle hvor mye kua beveger seg i løpet av en dag og hvordan stoffskiftet er. Teknologien foreslår for bonden hva som skjer i fjøset, om en ku er halt eller en annen er syk. Systemene forteller bonden når kyrne er fruktbare og klare for paring eller når jurhelsen avviker fra normalen.

Videre kan analyser av dataene gi grunnlag for økonomisk relevante beslutninger på besetningsnivå som bonden og veterinæren sammen kan ta stilling til.

– Fremtidige system må kunne fortelle hva som kommer til å skje med helsetilstanden og produksjonsnivået i besetningen avhengig av hvilke beslutninger som tas, sier Dalen.

– En robot skal aldri vurdere antibiotikabehandling av ei ku, men heller varsle om unormale verdier som bonden kan benytte som tilleggsinformasjon for å ta en beslutning om å eventuelt tilkalle veterinær, påpeker han.

Forskningen kan sette alt dette i system. Med alle de biologiske dataene vi etter hvert får tilgang til kan vi utvikle systemer som vil gi oss mindre synsing og mer fakta om hva som er best for det enkelte dyret.

Automatisk fôring og melking

I fjøset er hender for lengst erstattet med melkeroboter. Hver tredje melkeliter går nå via melkerobot, og forskerne spår at halvparten av norske kuer melkes med robot om fire til fem år.

Det er ikke tvil om at det er utrolig mange fordeler med teknologiske nyvinninger også i fjøset, og den norske bonden har vært langt fremme når det gjelder å ta i bruk ny teknologi.

Robotsystemene som finnes i dag er stort sett basert på forskning med sikkerhetsnivå på 95 prosent.

– Det er veldig bra, men det betyr også at systemene kan bomme på 1 av 20 kuer, de som er «annerledes», sier Dalen.

• Les også: Humøret til bonden smitter over på kua

Erstatter aldri mennesket

– Et omforent krav til sensorsystem i melkeproduksjonen er at de skal ha minst 80 prosent sensitivitet. Det gjør det verdt å investere i, samtidig som man må være bevisst på at mange unormale tilstander ikke blir oppdaget av sensorene alene. Robotene vil aldri bli empatiske på samme måte som oss. Det vil ikke være noe mål å erstatte bonden, men heller å hjelpe han eller henne til å ta riktige beslutninger til rett tid, befester Dalen.

Utviklingen mot teknofjøs der bonden frigjøres fra en del tung jobb, brukes av mange til å argumentere for at det er helt greit at det blir færre, men større bruk.

Gunnar Dalen er ikke enig i disse argumentene.

– Det hevdes fra ulike hold at bonden vil få langt bedre tid med ny teknologi og dermed kan ha flere dyr. Slik er det ikke uten videre. Jo flere dyr en bonde har, jo lengre tid må han bruke i fjøset. Mer jobb innebærer også større ansvar, og det kan få større konsekvenser dersom noe går galt, som hvis man får et sykdomsutbrudd i besetningen, sier han, og fortsetter:

– De viktigste endringene vi har sett over tid er at mange tunge fysiske oppgaver på gården er erstattet med enklere verktøy. Bonden bruker likevel mye tid i fjøset, bare på andre arbeidsoppgaver.

• Les også: Bruker PC til sauepass

Finnes det en grense for hvor effektiv ei ku kan være?

Det er forsket mye på effektiviteten i fjøset. Ei frisk ku er den mest effektive kua, og den gir bedre økonomi for bonden. Blir kua syk, går melkeproduksjonen ned, og den kommer sjelden opp igjen til det nivået den var på før sykdommen.

Vi vet ikke sikkert i dag hvor grensen for optimal effektivitet går, men vi vet at den norske kua produserer gjennomsnittlig cirka 7800 liter melk i året, og at det har økt jevnt over mange år, sier Dalen.

– Sammenligner du effektiviteten med bilkjøring, vil det være bedre å ligge med jevn fart hele tiden enn å kjøre i rykk og napp.

Antall kilo kjøtt og melk avhenger av mange faktorer. Maten er avgjørende, siden fôret omdannes til melk. I dag er 85 prosent av fôret til kua norskprodusert.

Automatiske fôringssystemer har inntatt norske fjøs for lenge siden, og disse kan gi informasjon om hvor mye gress og kraftfôr hver enkelt ku får i seg. Samtidig forsker eksperter på kuenes promping og raping. Til sammen vil dette gi oss bedre tall på innsatsfaktorer i produksjonen og utslipp fra fjøset, og hva som skal til for å produsere kjøtt og melk på en enda mer miljøvennlig måte enn i dag.

– Målet må være å finne riktig produksjonsnivå per dyr – ikke bare mest mulig. Jeg er overbevist om at den teknologiske utviklingen vil gi store forbedringsmuligheter både for dyrene, for menneskene og for miljøet, sier Dalen.

– Robotteknologien gir både kua og bonden større frihet og en enklere hverdag.

Kanskje er deler av undervisningen så kjedelig at elevene mister interessen? Det kan man nå se på hjerneskanninger, ifølge danske forskere. Det kan også være at noen av elevene ikke klare å henge med, slik at de trenger ekstra hjelp fra læreren.

Teknologien kan på sikt brukes til å gjøre undervisningen mer personlig og hjelpe de svakeste elevene, forteller en av forskerne.

– Forestill deg at en lærer får direkte tilbakemelding fra elevenes hjerner, slik at han eller hun kan se om elevene følger med i undervisningen eller kanskje ikke kan forstå den. Det vil gjøre det mulig å drive mye mer målrettet undervisning. Det er bare én av mange bruksmuligheter, forklarer professor Lars Kai Hansen, som er leder av Cognitive Systems på DTU Compute ved Danmarks Tekniske Universitet (DTU).

Den nye forskningen er nylig offentliggjort i det vitenskapelige tidsskriftet Scientific Reports.

Teknologien er på vei

Hvis du synes hele ideen høres ut som science fiction, tar du antagelig feil. Teknologien er faktisk like rundt hjørnet.

Andreas Trier Poulsen er forsker ved Institut for Matematik og Computer Science ved DTU og står bak den nye studien.

Han forteller at det i dag foregår veldig mye arbeid innen utvikling av bærbare måleinstrumenter som kan erstatte hjelmen med elektroder som brukes til å fange opp hjernens signaler.

De nye apparatene kan plasseres i ørene. Det finnes allerede slike prototyper. Det vil ikke forstyrre elevene i undervisningen.

– Jeg tror det er realistisk med forelesningssaler der studentene har på seg apparater som måler hjerneaktiviteten, og at foreleseren får en måling av studentenes oppmerksomhet. Dermed kan de se om det er på tide med en vits eller en quiz. Samtidig kan studentene få tilbakemelding på om de andre henger med. Man kunne for eksempel forestille seg at telefonen begynner å vibrere hvis de faller ut, sier Poulsen.

• Les også: Unge sliter med hverdagsmatte

Lærebøker må kanskje skrives om

Preben Kidmose er forsker ved Institut for Ingeniørvidenskab ved Aarhus Universitet i Danmark og har tidligere arbeidet for høreapparatbedriften Widex, som han blant annet har utviklet EEG-måleapparater for. Det står for «ElektroEncefaloGrafi», altså en registrering av hjernens elektriske impulser.

Kidmose har et inngående kjennskap til forskningen fra DTU. Han tror slike apparater snart vil bli mindre.

– Vi har gjennomført mange forsøk som viser at apparater i ørene gir tilsvarende resultater som EEG på hele hodet, sier Kidmose.

Han forestiller seg også at det vil åpne for nye måter for evaluering av undervisning.

– Det kunne bli et godt redskap for alle lærere. Man kan for eksempel bruke det til å se om nye didaktiske metoder virker etter hensikten. Lærere kan også bruke det til å finne ut hvilke deler av undervisningen som fungerer. Kanskje må vi skrive om lærebøkene, filosoferer Kidmose.

• Les også: Derfor bør elever mestre retorikk       

Undervisningstanken er foreldet

Jeppe Bundsgaard er professor ved DPU, Danmarks Institut for Pædagogik og Uddannelse ved Aarhus Universitet.

Han har hørt om den nye studien fra DTU, men tror ikke hjerneskannere er det lærerne trenger. Han mener teknologien er rettet mot en foreldet undervisningsmetode, der elevene sitter stille på en stol og hører på lærerne.

– I dag forsøker vi å la elevene delta aktivt i undervisningen. Denne nye teknologien er tilpasset undervisningen vi brukte for mange år siden, sier Bundsgaard.

Han forteller at det gjelder fra barneskolen til universitetene.

– Folk som arbeider med teknologi, vil løse problemene i undervisningen med teknologi, men her er jeg ikke enig. Vi skal bruke teknologi i undervisningen, men bare til å strukturere, produsere og kommunisere med, ikke til å finne ut om elevene følger med i en feilslått form for undervisning. Dette handler ikke om at vi mangler ny teknologi, men om å finne en undervisningspraksis som er god, mener Bundsgaard.

• Les også: Blir generasjon prestasjon syke av skolens krav?

Hjerner fungerer likt når folk ser film

Utgangspunktet for den nye forskningen er resultater fra USA, der forskere har vist at de ved hjelp av dyre hjerneskannere kan avgjøre om personer følger med på en film eller ikke.

Når hjernen arbeider, gjør den det med elektrisk aktivitet, og det kan måles med EEG, ved at elektroder på hodet fanger opp de elektriske signalene.

Poenget er at hvis en gruppe mennesker tenker eller gjør det samme, for eksempel ser den samme filmen, vil EEG-signalene være like.

Hvis en av personene tenker noe annet enn resten, vil man kunne se det på EEG-målingene.

• Les også: Hvor frie er norske universiteter?    

Satte folk til å se Hitchcock-filmer

I de amerikanske forsøkene lot forskerne en rekke forsøkspersoner se en Hitchcock-film, mens de hadde elektroder på hodet.

En annen gruppe så klipp fra Hitchcock-filmen i en vilkårlig rekkefølge, og slik at de var mer tilbøyelige til å tenke på andre ting enn selve filmen. Det var tydelig i EEG-målingene.

– Problemet har vært at disse forsøkene er med dyrt utstyr i elektrisk skjermede laboratorier. Vi har fått de samme resultatene i et klasserom med billig utstyr, sier Andreas Trier Poulsen.

• Les også: Er skoleelever tilpasningsdyktige nok?

Kan brukes i et klasserom

I det danske forsøket har forskerne gjenskapt resultatene av det amerikanske forsøket i et klasserom.

To grupper av ni studenter fikk billige EEG-målere på hodet, koblet til en bærbar datamaskin. Forskerne brukte den samme filmen og fikk de samme resultatene.

– Vi fikk det samme robuste signalet, sier Lars Kai Hansen, som nå vil forsøke å gjøre teknologien enda mer anvendelig.              

Referanse:

Andreas Trier Poulsen mfl: EEG in the classroom: Synchronised neural recordings during video presentation, Scientific Reports (2017), doi: 10.1038/srep43916

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Johannesurt er blitt brukt som naturlegemiddel i lang tid. Tradisjonelt ble planten benyttet som et universalmiddel mot alt fra betente sår til nedstemthet. Og i dag er urten fortsatt mye brukt mot mild til moderat depresjon.

Inntil for to år siden var johannesurt klassifisert som kosttilskudd i Norge, og kunne kjøpes i helsekostbutikker. I mange land er dette fortsatt tilfelle.

Men hva er de egentlig lagd av, johannseurtmidlene som selges på nettet og i mange europeiske helsekostforretninger?

Ancuta Cristina Raclariu og Hugo de Boer ved Naturhistorisk museum i Oslo har brukt en ny type DNA-analyse – DNA-strekkoding – for å sjekke innholdet i 78 ulike produkter fra forskjellige land.

De konkluderer altså med at ingen av dem inneholdt det som stod på pakken.

En tredel av produktene hadde faktisk ikke johannesurt i seg i det hele tatt. Og i resten var det enten ingredienser som manglet, eller det var med planter som ikke stod oppført.

– Dette er ikke overraskende, kommenterer Steinar Madsen fra Legemiddelverket.

– Vi har sett før at det ofte er veldig store feil og mangler.

Madsen mener det er en stor forbedring at det nå er mulig å bruke DNA-strekkoding til å kontrollere innholdet i urtemidler.

Kan endelig finne ut hva som er i pillene

– Det har tidligere vært vanskelig å avgjøre nøyaktig hva som finnes i pulver og piller som selges som urtemedisin, forteller Raclariu.

Kjemiske tester har kunnet avsløre hvor mye midlene inneholder av visse virkestoffer. Men ikke hvilke ingredienser de er lagd av.

DNA-strekkoding gjør det imidlertid mulig å finne fram til hvilke planter som finnes, for eksempel i en pille.

– Det kan være snakk om opptil 30 ulike plantearter, forteller de Boer.

Forskerne matcher DNA-et de finner i produktet med databaser over DNA-et til ulike arter. Slik identifiserer de ikke bare hvilke urter midlet inneholder, men også hvete, ris eller andre ingredienser som er brukt som fyllstoff.

Og de vil også kunne se om noe mangler.

Både lureri og feiltagelser

Raclariu og de Boer tror det er flere årsaker til at det er så mye tull med innholdet i produktene de undersøkte. I enkelte tilfeller kan det være snakk om feiltagelser.

Johannesurt (Hypericum perforatum) er for eksempel i familie med mange arter som ligner, men som ikke inneholder de samme virkestoffene. Produsentene kan rett og slett ha plukket feil.

– Men i mange tilfeller skyldes det nok villet lureri, sier de Boer.

– De putter i noe som er billigere.

Madsen fra Legemiddelverket sier det er gjort lignende funn for andre urtemidler, for eksempel ginkgo-produkter.

– Noen har beregnet at det selges ti ganger mer ginkgo enn det som produseres.

– Produsentene lager produkter av billige planter, men utgir dem for noe annet og selger dem til en høy pris. Det er penger som ligger bak her.

Madsen understreker imidlertid at de som kjøper johannesurt lovlig i Norge ikke trenger å bekymre seg.

Reguleres som legemiddel i Norge

Her i landet er johannesurt i dag klassifisert som legemiddel. Det betyr at johannesurt-produkter godkjennes og testes av Legemiddelverket, og kan selges bare i apoteker.

­– Det er stor forskjell mellom legemidler og kosttilskudd. Legemidler skal igjennom nøye kontroll av myndighetene. Så produktene du kjøper på norske apoteker kan du være trygg på.

Kosttilskudd, derimot, er langt mindre sikre.

– Mattilsynet tar jevnlig stikkprøver for å kontrollere for stoffer som ikke skal være der. Men det finnes tusenvis av produkter og det er umulig å undersøke alle sammen.

Slike midler er heller ikke godt sjekket av europeiske helsemyndigheter, forteller Raclariu.

Fant ikke farlige planter

Raclariu og de Boer understreker likevel at analysene deres ikke tydet på at noen av de testede johannesurt-midlene inneholdt farlige planter.

– Produsentene er nok påpasselig med at de ikke putter i noe giftig, sier de Boer. 

Men mange av produktene hadde trolig liten eller ingen virkning. En tredel inneholdt altså ingen johannesurt i det hele tatt. Og kjemiske analyser viste at alle de resterende produktene hadde mindre virkestoffer fra johannesurt enn informasjonen på pakken tilsa.

– Det er et varsko for kontrollinstansene, sier Raclariu.

– Dette er en stor industri, som selger dyre produkter som mange stoler på. Nå må systemene og kontrollene forbedres.

Bør være skeptisk

Raclariu og de Boer tror DNA-strekkoding kan bli et viktig redskap i et slike kontrollsystem, selv om metoden så klart ikke er ufeilbarlig.

Databasene over plantearter kan for eksempel mangle visse arter. Dette kan føre til at forskerne konkluderer med at midlet inneholder en art som ligner.

– Vi kan ikke være hundre prosent sikker, sier Raclariu.

Metoden kan heller ikke si noe om alle stoffene i en pille. Det kan for eksempel være tilsatt kjemiske stoffer som ikke inneholder DNA.

I flere tidligere saker har det vist seg at kosttilskudd og urtepreparater har vært tilsatt ekte legemidler, som paracetamol eller kortison. Dette kan bare avsløres i en kjemiske analyse.

For forbrukeren gjelder det å være på vakt, sier Madsen fra Legemiddelverket.

­– De fleste naturlegemidler har ingen virkning, eller i hvert fall ingen sterk virkning. Hvis et kosttilskudd reklamerer med stor effekt, bør du være skeptisk.

Referanse: 

A. C. Raclariu, R. Paltinean, L. Vlase, A. Labarre, V. Manzanilla, M. C. Ichim, G. Crisan, A. K. Brysting & H. de Boer, Comparative authentication of Hypericum perforatum herbal products using DNA metabarcoding, TLC and HPLC-MS, Scientific Reports, mai 2017

Situasjonen er kjent for de fleste. Du sitter på legens kontor. Kanskje har du kommet hastende inn fra parkeringsplassen, er litt stressa på grunn av jobben, eller kanskje omgivelsene i seg selv er nok til å gi ubehag.

Så skal blodtrykket måles.

Det kan gi et uriktig og dårlig resultat, noe som igjen kan føre til feilbehandling. Samtidig er sykdommer relatert til høyt blodtrykk er dødsårsak nummer en i verden i dag.

Det er en kjent sak innen helsevesenet at den tradisjonelle mansjettmålingen av blodtrykket, hvor du fester måleren rundt armen, ikke er en optimal målingsmetode. Feilkildene kan være mange.

Dette er også et problem i tilfeller der det er behov for hyppig måling av blodtrykk over en lengre periode. Da må pasienten foreta målinger selv hjemme. Også her er det kjent at forholdene for gode målinger ikke er optimale. Utstyret du må bære med deg kan virke forstyrrende og begrensende. Utstyret må også være på om natten, og målingene fører til avbrutt nattesøvn. Det kan igjen gi en uriktig måling av blodtrykket.

• Les også: Blodtrykk-app målte feil

Upraktiske alternativer

Problemet har til nå vært mangel på gode, praktiske og tilgjengelige alternativer. Det beste alternativet på markedet i dag er stasjonære sykehusapparater, eller portable målere som både er store og som kan være svært forstyrrende fordi de bråker.

Sintef sin avdeling for smarte sensorsystemer har utviklet en prototyp bærbar blodtrykksmåler, med seniorforsker Kari Margrethe Seeberg i spissen. Den gjør det mulig å måle blodtrykket kontinuerlig når man ønsker: utenfor sykehuset eller legekontoret. Prototypen har blitt validert mot nevnte sykehusapparat på en gruppe pasienter med leversykdom, med gode resultater.

– Vi har utviklet et helt nytt system der vi gjør indirekte målinger. Metoden kan blant annet erstatte den tradisjonelle 24-timersmålingen, der man må bære med seg utstyr som ofte forstyrrer og gir måling i en unormal situasjon. Dette gir lite pålitelige data fordi mansjettmåling er unøyaktig i seg selv da den gir få målingspunkter, sier Seeberg.

Forskerne gjør målingene med tre typer sensorer på pasienten, som til forskjell fra tidligere ikke merker at målingen blir utført. Det hentes ut én verdi for hvert hjerteslag. Dette skjer kontinuerlig, og på denne måten får vi mange punkter med data som kombinert gir en riktig måling av blodtrykket, forklarer forskeren.

• Les også: Vellykket å måle hjertehelse på apoteket

Som et usynlig pulsbelte

Selve sensorene bærer pasienten på seg som et pulsbelte som er justerbart, med elektroder som kan plasseres fritt. Sensorene plasseres på kroppen under klærne og er derfor ikke synlig for andre. Målingene blir overført trådløst med Bluetooth-teknologi.

Beltet er utviklet med forskningsmidler fra EU-prosjektet d-LIVER, som rettet seg mot bedre behandling og tilrettelegging for hjemmeboende pasienter med kronisk leversykdom. Trådløsteknologien kan overføre data til helsepersonell, som kan tilpasse medisinbehov og annen behandling fra kontoret, og dermed redusere både innleggelsesdøgn og besøk på legekontoret.

EU-prosjektet er avsluttet, men Seebergs forskning fortsetter. Prosessen med å tilpasse og utvikle produktet er ennå ikke fullført.

– Vi jobber for å finne finansiering til å utvikle et ferdig produkt, og vi holder samtidig på med å videreutvikle algoritmene i systemet med tanke på hvordan vi best mulig estimerer blodtrykket ut fra de data vi måler, forteller Seeberg.

• Les også: Blodprøve kan redde friske mosjonister fra hjertestans

Avdekker behandlingsbehov

Den nye målemetoden er viktig i prosessen med å avdekke hvem som trenger behandling og medisinering. Pasienten vil i tillegg oppleve å få bedre kontroll på egen helsetilstand og dermed økt trygghet.

Seeberg mener det er et stort behov for en nøyaktig og pålitelig metode for blodtrykksmåling i dag.

– Sykdommer relatert til høyt blodtrykk er dødsårsak nummer en i verden i dag. Derfor er det svært viktig å få påvist om man har høyt blodtrykk og dermed befinner seg i risikogruppen. Stadig flere har en stillesittende jobbhverdag, og vi ser en tendens mot økt kroppsvekt og lav fysisk aktivitet, noe som kan føre til at man befinner seg i risikogruppen for høyt blodtrykk. Om det effektivt lykkes i å avdekke hvem dette er, så kan vi spare mange liv i framtiden. Disse kan medisineres riktig og bli veiledet i forhold til livsstil, utdyper Seeberg.

Samfunnsøkonomisk er dette også godt nytt. Det betyr mange fellesskapskroner spart i færre sykehusdøgn og mindre belastning av øvrige helsetjenester.

• Les også: Like viktig å måle blodtrykket når du er i aktivitet

Tilpasses flere pasientgrupper

Hun ser også muligheter for at andre pasientgrupper enn leversyke kan ha god nytte av sensorbeltet.

– Vi kan tilpasse produktet til den enkelte pasient, basert på den enkeltes behov. Ulike pasientgrupper må følges opp på ulike måter, og dette kan justeres. For eksempel så ser vi for oss at en app som kan ta imot sensordata, kan være nyttig. Appen kan både informere pasienten om helsetilstand og medisinbruk samtidig som den kommuniserer direkte med legen, sier Seeberg.

I årene framover vil andelen eldre i samfunnet øke mye mer enn tilgangen på «varme hender».  Velferdsteknologi vil kunne hjelpe på denne situasjonen.

Alle kommuner i Norge er i dag opptatt av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenesten. Enten er de i gang, planlegger å komme i gang eller har dårlig samvittighet for at de ikke har en oppstartsplan.

Felles for de fleste som har begynt å bruke teknologien, er at det skjer i relativt liten skala, og at det er satt i gang en masse pilotprosjekter. 

Øker tryggheten

Vår forskning i åtte kommuner i Sør-Norge viser at teknologien øker tryggheten for brukere, ansatte og pårørende.

Sensorer i sengematter og dørsensorer sender signaler, som nattevaktene får på sin mobiltelefon, slik at de kan hjelpe med en gang og ikke vente til de går sine runder.

Vi ser også at de ansatte får en mer fleksibel arbeidssituasjon, og ikke minst at de får bedre innsikt i aktivitetsnivået til brukere med demens om natten.  Denne kunnskapen kan de så dele med ansatte på andre skift og med pårørende. Med bedre oversikt kan de forhindre natte-vandring, og bidra til bedre søvnkvalitet. 

Gevinsten for pasientene er lavere medisinbruk og at de er mer våkne på dagen.

Finner gode, teknologiske løsninger

De åtte kommunene har i flere år samarbeidet med et knippe innovative bedrifter. Målet har vært å ta i bruk nye teknologiske løsninger i helse- og omsorgstjenesten.  Teknologien skulle være til hjelp for de som har behov for hjelp, for pårørende og for ansatte.

Gjennom forskningsprosjektet «Digitalt tilsyn» har vi fulgt arbeidet disse kommunene har gjort med å ta i bruk velferdsteknologien. Oppmerksomheten har vært på de ansatte, og det samarbeidet de har hatt med leverandørene av teknologien.

Målet vårt har vært å finne ut både hva som fremmer, og hva som hemmer vellykket bruk av velferdsteknologi. 

Samarbeidet har vært viktigst for suksess

Våre data viser at samarbeidsmodellen som disse åtte kommunene og leverandørene har valgt, har vært suksessfaktor nummer en. Vi kaller den en «samskapingsmodell». Den har fokusert på de ansatte, på praktisk opplæring, på tjenesteinnovasjon og videreutvikling av teknologien.  Denne måten å samarbeide på har vært en vinn-vinn-modell for kommunene og bedriftene. Kommunene får bedre tjenester, mens bedriftene får bedre produkter. 

Samtidig viser forskningen vår at det er helt avgjørende med engasjement og forankring hos ledere på alle nivåer i kommunene.  Vi har sett manglende involvering hos ledere i forkant av utprøving og iverksetting. Vi har også sett at ledere mangler forståelse for hva som kreves av tid og samarbeid blant de ansatte.

Den nye teknologien stiller også store krav til IT-avdelingene i kommunene.  De må være innstilt på å yte service hele døgnet, hele uken, og må integreres i helse- og omsorgstjenesten på en ny og tettere måte.

Vil kreve mye av kommunene

Kommuner som vil ta i bruk velferdsteknologi bør være klar over at det vil kreve organisasjonsendringer.  Nye oppgaver vil oppstå, og maktbalansen vil bli forrykket, mellom skift, mellom leder og underordnet og mellom de som takler den nye teknologien og de som ikke gjør det.

Behovet for kommunikasjon vil også bli større. Det gjelder på tvers av skift, mellom ansatte og mellom kommunale instanser. Kommunene tar i liten grad i bruk kompetanse på tvers av tjenesteområder.

Forskningen vår viser at det er avgjørende for kommuner og virksomheter å ta disse utfordringene på alvor.  Vi anbefaler at ny teknologi må følges opp av en plan for kompetanseheving for de ansatte og for tjenesteinnovasjon og har følgende anbefalinger:

Må satse for å få gode resultater

Utprøvingen bør skje i større skala og man må raskt over fra pilotfase til drift. Små pilotprosjekter renner ofte ut i sanden.

Forankring og involvering fra ledelsen på alle nivåer i kommunen er en forutsetning. Lederne må fokusere på kompleksiteten i prosessene.

Samarbeidet med kommunal eller interkommunal IKT tjeneste må inngås tidlig i planleggingsfasen, og dette samarbeidet må være tett. Dette gjelder også andre kommunale instanser, for eksempel teknisk, plan og bygg. Det er helt avgjørende at kommunens informasjonsteknologiske infrastruktur er på plass.

Må legge til rette for gode møter

Kommunene bør bruke «Samskapingsmodellen» og legge til rette for møteplasser for læring, etisk refleksjon og tjenestedesign. Her kan praktikere fra kommunene møtes, enten det er snakk om nattevaktene, mellomledere eller prosjektledere, leverandørene og forskerne.

Selv om velferdsteknologi nå er på alles lepper, har vi sett at dette ikke bare handler om teknologi.  Det handler i stor grad om organisering, planlegging og ikke minst involvering av svært mange aktører for at kommunene skal lykkes.