Aksel Braanen Sterris uttalelser om Downs syndrom har skapt debatt. Men ikke utelukkende på grunn av innholdet i det han sier

Minerva-intervjuet der filosofistipendiaten ved Universitetet i Oslo (UiO) blant annet hevder at personer med Downs aldri vil kunne leve fullverdige liv, har også resultert i en debatt om ytringsfrihet og akademisk frihet.

Stiller krav til etterrettelighet

Professor i spesialpedagogikk Jan Grue ser det som uheldig at det er den veien debatten har tatt.

– Det er synd, fordi det Sterri sier er så grunnleggende problematisk at det blir en avsporing å snakke om ytringsfrihet. Det er det minst interessante i denne diskusjonen, synes professoren.

– Nettopp fordi han uttaler seg som stipendiat, er det viktig at vi diskuterer substansen i det han sier. Dersom han uttaler seg som akademiker, er det nemlig noen krav til etterrettelighet som han må leve opp til, poengterer Grue.

Og det mener han at Sterri ikke gjør.

– Uten å begrunne det, hevder han at personer med Downs syndrom aldri vil kunne leve fullverdige liv uansett, påpeker Grue.

• Les også: Født sånn, blitt sånn, eller redigert sånn?

Et felles ansvar

– Hvem sitt ansvar er det å få debatten til å handle mer om innholdet i det Sterri sier?

– Det er et felles ansvar for oss alle å gå inn i kjernen av det han sier, at personer med Downs syndrom ikke kan leve fullverdige liv. Jeg vet ikke hvor han har det fra. Kanskje fra filosofen Peter Singer som kommer fram til det samme, men da også uten å begrunne det. Jeg tenker at bevisbyrden i større grad ligger hos dem. Hva er et fullverdig liv?

– Når man hevder at uansett hvor mye samfunnet tilrettelegges, så vil det ikke hjelpe, da mener jeg man overvurderer hvor langt samfunnet er kommet i å tilrettelegge for personer med Downs syndrom. Samtidig undervurderer man hvor mye vi faktisk kan gjøre. Dersom vi vurderer levekår før og nå, ser vi at situasjonen for personer med Downs syndrom er blitt mye bedre de siste hundre årene. Selv om det fortsatt er en lang vei å gå videre, fortsetter Grue.

– Er vi nødt til å ta Braanen Sterri på alvor?

– Ja. Han er stipendiat på UiO. Det er en høythengende rekrutteringsstilling som automatisk gjør at en blir tatt på alvor.  I tillegg gir han ut bøker og er aktiv i politikken. Så selvfølgelig må han tas på alvor, sier Grue.

• Les også: Genstudie viser sammenheng mellom fem ulike sykdommer

Skuffet over UiO-rektor

Heller ikke for Morten Horn, forsker i bistilling ved Senter for medisinsk etikk, handler denne saken først og fremst om ytringsfrihet.

– Jeg er enig med Jan Grue i at det er feil å kjøre denne debatten over til å handle om ytringsfrihet og akademisk frihet, og er skuffet over at rektor på UiO gjør nettopp det, sier han til Uniforum.

Horn har tidligere uttalt seg om saken blant annet i kommentarfeltet på rektors blogg. Her har han forsøkt å komme i dialog med Ole Petter Ottersen, foreløpig uten respons.

– Alle har skjønt at rektor er opptatt av ytringsfrihet. Men det er fortsatt uklart hvilket verdisyn universitetet ønsker å assosieres med. Sterri har uttalt at det finnes liv som ikke er fullverdige. Er dette noe UiO ønsker å assosieres med?

• Les også: Høyere utdanning får folk med funksjonshemning ut i arbeid

– Overdrevet forsvar for ytringsfriheten

I et debattinnlegg i Khrono poengterer læringssenterdirektør ved Høgskolen i Oslo og Akershus Lars Egeland at universitetene må tåle kritikk uten å dra «ytringsfrihetskortet».

«Dessverre har reaksjonene til forsvar for Sterri gjort at akademia har sluppet billig unna hovedsaken, nemlig om menneskesynet som Sterri gir uttrykk for er noe universitetet vil stille seg bak.», skriver Egeland.

– For hundre år siden var fagfolk på UiO kritiske til eugenikken. I dag ser vi at stipendiaten Braanen Sterri kommer med uttalelser som oppfattes rasehygieniske, hvorpå rektor Ole Petter Ottersen følger opp med å forsvare hans ytringsfrihet, sier Egeland til Uniforum.

– For UiO-rektoren handler saken denne gangen om å forsvare ytringsfriheten. Det må vel være greit?

– Det er det jeg synes er overdrevet. Jeg kan ikke se noen tegn på at regjeringen planlegger angrep på norske universiteters ytringsfrihet. Dette kan derfor ikke sammenlignes med det som skjer andre steder i Europa, poengterer Egeland.

– Kunne du ønsket deg at rektor samtidig som han forsvarte Sterris ytringsfrihet, også tok avstand fra hans uttalelser?

– Ja, det er akkurat det han burde gjort.

Nå håper Egeland at fagfolk på UiO melder seg på i debatten.

– Universitetsansatte bør komme på banen og si hva de mener om Sterris menneskesyn, oppfordrer direktøren.

• Les også: Mener næringslivet tar for lite ansvar for menneskerettigheter

Mener både Laabak og Ottersen handlet for raskt

På nettsiden til Norsk forbund for utviklingshemmede har forbundsleder Jens Petter Gitlesen skrevet en lang kommentar under overskriften «Rektor Ole Petter Ottersen må ta ansvar».

Den akademiske friheten rommer ikke krenkelser, poengterer Gitlesen i kommentaren.

– Ole Petter Ottersen reagerte på det han oppfattet som statssekretærens forsøk på å instruere UiO. Burde han latt være å si noe?

– Jeg tror man kan forstå statssekretær Bjørnar Laabak og UiO-rektoren nøyaktig likt. De handlet begge for raskt. Laabak var i likhet med andre fedre forbannet over uttalelsene som rammet egne barn. Og jeg tror ikke rektor tenkte så mye på at det var en far som sto bak innlegget.

– Det var også en statssekretær som sto bak innlegget?

– Ja. Men uten ansvar på området. Like fullt var det politisk dumt, og UiO-rektoren har sikkert ikke tidligere opplevd å få lignende kritikk fra en statssekretær, sier forbundslederen.

• Les også: Et nyttig ekko av de voksne

Ytringsfriheten gjelder alle

Ytringsfriheten er for øvrig ikke noe unikt forbeholdt akademia, poengterer Gitlesen.

– Det er ikke bare i akademia den vernes om, det gjør den i hele samfunnet. Men friheten er ikke ubegrenset. Ifølge Menneskerettighetene er vi også forpliktet til å jobbe for funksjonshemmedes verdighet, påpeker han, og forteller at NFU har politianmeldt Sterri for hatefulle ytringer.

Forbundslederen er overrasket over at forskere ved UiO ikke tar til motmæle mot Sterri. Til nå har han bare registrert to.

– Må vi ta Sterri på alvor?

– Han er stipendiat på UiO og får stor plass i media. Det er all grunn til å ta ham på alvor.

• Les også: Foreldre til funksjonshemmede barn blir frustrert i møte med det offentlige

Norsk lov gjelder

UiO ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet og Institutt for spesialpedagogikk deler hvert år ut Jonas-prisen. Prisvinneren skal ha «medvirket til å skape et romsligere og mer tolerant samfunn, hvor menneskelig variasjon og personlige særtrekk vurderes som en berikelse og ikke som et problem.»

I fjor gikk prisen til Marte Wexelsen Goksøyr og Kjersti Horn. Goksøyr har Downs syndrom, og er aktiv i debatten om det såkalte sorteringssamfunnet.

Uniforum ønsket å se prisen og pristildelingen i 2016 i sammenheng med rektor Ole Petter Ottersens forsvar av Sterris ytringer om Downs syndrom.

– Blir det en selvmotsigelse at UiO først tildeler Jonasprisen til Marte Goksøyr for sin medvirkning til å skape et rausere og mer tolerant samfunn – for så å uten forbehold forsvare Braanen Sterris ytringsfrihet? Eller er det bare et uttrykk for at den akademiske friheten og ytringsfriheten står sterkt på universitetet?

Ottersen gjør det klart at han setter liten pris på sammenblandingen.

– Når ytringsfriheten skal forsvares er det ikke relevant hvilke meninger eller ytringer det dreier seg om, så lenge de holder seg innenfor norsk lov. UiO som institusjon står selvsagt ikke bak den enkelte ansattes meninger. Det er derfor ingen selvmotsigelse at UiO gir ut Jonasprisen og samtidig forsvarer ytringsfriheten. UiO står fullt og helt bak Jonasprisen, understreker han.

• Les også: Ingen vei ut for fattige funksjonshemmede

– Jeg har aldri forsvart Sterris ytringer

Utover dette svarer ikke rektoren konkret på Uniforums videre spørsmål, men skriver i stedet følgende:

«Jeg har aldri forsvart Sterris meninger og ytringer, men jeg har forsvart hans ytringsfrihet. Det er det denne saken dreier seg om.  Det er jo ganske basalt at det å forsvare ytringsfrihet er noe helt annet enn å forsvare den enkelte ytring. Som jeg har skrevet tidligere, så er min rolle som rektor å hegne om meningsmangfoldet og nettopp oppmuntre til kritisk debatt på campus.»

«Når det gjelder Laabaks bloggpost (som han nå har slettet) så er det viktig å huske at Laabak er statssekretær. Jeg oppfordrer jo nettopp til debatt og kritikk av kontroversielle ytringer. Laabak har også ytringsfrihet og er i sin fulle rett til å kritisere Sterri og hans meninger. Men det skal ikke være et meningsfilter ved ansettelser ved UiO. Laabak har derfor ingen rett til å kritisere uio for å ansette ham, med henvisning til hans ytringer.»

Artikkelen ble først publisert på uniforum.uio.no.

Forvirringen råder i kommunestyresalen i Ski:

– Vent nå litt, er det ikke et bygg der allerede? Og her skal det vel være park? Eller er det lenger nede på kartet? Er dette Idrettsveien?

Politikere, fagfolk og kommuneadministrasjon er samlet til arbeidsseminar for å diskutere den nye design- og funksjonsplan for Ski sentrum. Målet er at byen skal få et moderne, funksjonelt og vakkert preg. De neste månedene de bestemme seg hvor hvordan byen skal se ut, hvordan den skal oppleves og hvordan den skal brukes.

• Les også: På innsiden av planene

God dag mann, økseskaft!

Det er ikke en liten oppgave. Problemstillingene er mange, engasjementet er høyt, og idéene flyr over bordet. Benker her, sykkelruter der og regnbed overalt.

Det er bare et problem: Mens virkeligheten er i 3D går diskusjonen i 2D. Verktøyet som blir brukt for å skape fremtidens byrom, er ikke like moderne som tankene. Her går det i flate kart med fargekoder og lange tekstbeskrivelser med fargekoder, forkortelser og faguttrykk som «hovedarkitektonisk karakter», «dimmensjonering» og «funksjonell forvaltning av byrommene i ulike byromskategorier».

Det gjør at ingen kan være helt trygg på at de andre er på samme planet. Eller i det minste i den samme gaten. Prater vi egentlig om det samme her? Støynivået er høyt, og ikke alle klarer å henge med i diskusjonen.

Dette er ikke Ski kommune alene om, skal vi tro førsteamanuensis Ramzi Hassan ved fakultet for landskap og samfunn ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NMBU.

Han mener de forskjellige partene som er med på å planlegge, formulere, kommentere og bestemme over et byutviklingsprosjekt ikke alltid har forutsetningene til å forstå hverandre. De snakker rett og slett ikke samme språk.

– Det er nok en reell fare for at de ulike partene snakker forbi hverandre i sånne prosesser. Særlig hvis man ønsker at ikke-fagfolk som politikere og publikum skal forstå hele bildet, sier Hassan.

Nå forsker han på hvordan kommunene skal kunne bruke Virtual Reality (VR) på en måte som skaper en mer åpen, gjennomsiktig og rettferdig byutvikling for alle.

Her kan du se hvordan Hassan bruker VR i forskningen sin: 

Teknologien som åpner verden

Bare sånn kjapt, hvis du ikke er helt sikker på hva dette er: Virtual reality er en kunstig virkelighet, skapt med datateknologi eller 360-graders video, som gir brukerne en illusjon av å være til stede og kunne bevege seg rundt. For å gjøre den illusjonen komplett må du ha på VR-briller som dekker hele synsfeltet.

Det vanligste i dag er å bruke spesialbriller som dekker hele synsfeltet med bilder for å utforske virtuelle opplevelser. Det kan gi en ganske virkelighetstro følelse av for eksempel å være på fotballkamp, sitte høyt oppe i en heisekran eller å utforske et byrom som enten er en datasimulasjon av foreslått byutvikling eller en digital rekonstruksjon av et forhistorisk byrom.

VR-teknologien er så langt kanskje mest assosiert med underholdning og moro. Og underholdning og moro er kjekt, det, men Hassan vil at verden skal utvikle og utnytte denne teknologien slik at den kommer hele menneskeheten til gode.

Hans misjon er å finne ut hvordan vi kan bruke dette til å gjøre kunnskapen om vår historie, nåtid og fremtid mer tilgjengelig for alle, uansett hvor man er eller hva man vet fra før.

Reddet kulturarv med VR

Et eksempel på dette er Hassans arbeid for å redde kulturarven i krigsherjede områder som Palestina. Her forsvinner kulturminnene så fort at man ikke bare sliter med å bevare dem, men i det hele tatt å dokumentere de for ettertiden. Sammen med Verdensbanken har han bygget opp virtuelle versjoner av noen av de imponerende bygningene og historiske stedene som har blitt forsømt og fortapt.

Her benyttet han seg av grep som vi kjenner fra dataspill, slik at følelsen av hvordan man beveger seg rundt i «bygningene» blir naturtro og velkjent. Historien blir tatt vare på og gjort lett å forstå for oss som lever i dag.

Denne måten å gjenskape historien på gjør også at hele verden kan oppleve den, uten å måtte ta sjansen på å dra inn i et krigsherjet område.

– Nå kan vi oppdage verden på en helt ny måte, vi kan besøke steder og bygninger og hendelser som er utilgjengelige for oss i den virkelige verden. Vi gjenskapte nylig et palass i Jeriko, «Hisham Palace». Palasset har vært borte i over 1000 år, men takket være det vi har fått vite fra arkeologiske utgravninger i området, kunne vi bygge opp palasset på nytt, i Virtual reality. Nå kan vi gå rundt i gangene i palasset igjen. Vi er de første som gjør det på 1000 år, sier Hassan.

For å få til dette organiserte Hassan et team av historikere, arkitekter, planleggere, arkeologer og 3D-modellbyggere til å rekonstruere palasset digitalt. Rekonstruksjons- og modelleringsprosessen gikk gjennom et sett av stadier: datainnsamling, stedsanalyse, opprettelse av et digitalt 3D-bibliotek av prosjektkomponenter, 3D-modellering av området og modellbygging.

Alle kan snakke samme språk

Men la oss gå 1000 år fremover igjen. Til nåtiden. For nå forsker Hassan på hvordan VR kan gjøre byutviklingen lettere tilgjengelig for alle. Han ser for seg at fremtidens byplanlegging skal skje med VR som et fast virkemiddel i prosessen, særlig når politikere og publikum skal involveres og delta i prosessene.

Presentasjoner med VR kan brukes for å gjøre faguttrykk og fargekoder til noe mer håndgripelig. Det kan vise hvordan et planlagt uteområde kommer til å utvikle seg over tid, fra nyplantet til ferdig utvokste planter, det kan synliggjøre hvordan et bygg på seks eller ni etasjer vil påvirke omgivelsene på ulike måter, man kan velge bedre mellom ulike former for byggematerialer og balkongutforming og så videre. Mulighetene er mange.

– I dag snakker vi ikke nødvendigvis samme språk. Store utbyggingsprosjekter beskrives ofte med vanskelige ord, slik at politikere og publikum ikke alltid forstår nøyaktig hva konsekvensene av det som blir vedtatt er. VR kan brukes for dele informasjon på en bedre måte, slik at alle har forutsetninger for å se og forstå det samme, forklarer Hassan.

Denne teknologien er faktisk i bruk allerede. Men til byggeprosjekter blir det stort sett brukt som en del av den kommersielle salgsprosessen. Da kan utbyggere bruke VR for å fremheve de positive sidene av prosjektet, mens de uheldige sidene gjemmes bort i faguttrykkene på papiret.

– I dag får vi ofte bare se glansbildet med ferdigbygde hus, ferdigvokste grøntområder og vakre, lykkelige mennesker som bor der. VR bør også brukes som et verktøy som viser helheten. Dersom vi skal gjøre byplanleggingen mer tilgjengelig for alle, trenger vi en teknologi som VR, sier Hassan.