I årene framover vil andelen eldre i samfunnet øke mye mer enn tilgangen på «varme hender».  Velferdsteknologi vil kunne hjelpe på denne situasjonen.

Alle kommuner i Norge er i dag opptatt av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenesten. Enten er de i gang, planlegger å komme i gang eller har dårlig samvittighet for at de ikke har en oppstartsplan.

Felles for de fleste som har begynt å bruke teknologien, er at det skjer i relativt liten skala, og at det er satt i gang en masse pilotprosjekter. 

Øker tryggheten

Vår forskning i åtte kommuner i Sør-Norge viser at teknologien øker tryggheten for brukere, ansatte og pårørende.

Sensorer i sengematter og dørsensorer sender signaler, som nattevaktene får på sin mobiltelefon, slik at de kan hjelpe med en gang og ikke vente til de går sine runder.

Vi ser også at de ansatte får en mer fleksibel arbeidssituasjon, og ikke minst at de får bedre innsikt i aktivitetsnivået til brukere med demens om natten.  Denne kunnskapen kan de så dele med ansatte på andre skift og med pårørende. Med bedre oversikt kan de forhindre natte-vandring, og bidra til bedre søvnkvalitet. 

Gevinsten for pasientene er lavere medisinbruk og at de er mer våkne på dagen.

Finner gode, teknologiske løsninger

De åtte kommunene har i flere år samarbeidet med et knippe innovative bedrifter. Målet har vært å ta i bruk nye teknologiske løsninger i helse- og omsorgstjenesten.  Teknologien skulle være til hjelp for de som har behov for hjelp, for pårørende og for ansatte.

Gjennom forskningsprosjektet «Digitalt tilsyn» har vi fulgt arbeidet disse kommunene har gjort med å ta i bruk velferdsteknologien. Oppmerksomheten har vært på de ansatte, og det samarbeidet de har hatt med leverandørene av teknologien.

Målet vårt har vært å finne ut både hva som fremmer, og hva som hemmer vellykket bruk av velferdsteknologi. 

Samarbeidet har vært viktigst for suksess

Våre data viser at samarbeidsmodellen som disse åtte kommunene og leverandørene har valgt, har vært suksessfaktor nummer en. Vi kaller den en «samskapingsmodell». Den har fokusert på de ansatte, på praktisk opplæring, på tjenesteinnovasjon og videreutvikling av teknologien.  Denne måten å samarbeide på har vært en vinn-vinn-modell for kommunene og bedriftene. Kommunene får bedre tjenester, mens bedriftene får bedre produkter. 

Samtidig viser forskningen vår at det er helt avgjørende med engasjement og forankring hos ledere på alle nivåer i kommunene.  Vi har sett manglende involvering hos ledere i forkant av utprøving og iverksetting. Vi har også sett at ledere mangler forståelse for hva som kreves av tid og samarbeid blant de ansatte.

Den nye teknologien stiller også store krav til IT-avdelingene i kommunene.  De må være innstilt på å yte service hele døgnet, hele uken, og må integreres i helse- og omsorgstjenesten på en ny og tettere måte.

Vil kreve mye av kommunene

Kommuner som vil ta i bruk velferdsteknologi bør være klar over at det vil kreve organisasjonsendringer.  Nye oppgaver vil oppstå, og maktbalansen vil bli forrykket, mellom skift, mellom leder og underordnet og mellom de som takler den nye teknologien og de som ikke gjør det.

Behovet for kommunikasjon vil også bli større. Det gjelder på tvers av skift, mellom ansatte og mellom kommunale instanser. Kommunene tar i liten grad i bruk kompetanse på tvers av tjenesteområder.

Forskningen vår viser at det er avgjørende for kommuner og virksomheter å ta disse utfordringene på alvor.  Vi anbefaler at ny teknologi må følges opp av en plan for kompetanseheving for de ansatte og for tjenesteinnovasjon og har følgende anbefalinger:

Må satse for å få gode resultater

Utprøvingen bør skje i større skala og man må raskt over fra pilotfase til drift. Små pilotprosjekter renner ofte ut i sanden.

Forankring og involvering fra ledelsen på alle nivåer i kommunen er en forutsetning. Lederne må fokusere på kompleksiteten i prosessene.

Samarbeidet med kommunal eller interkommunal IKT tjeneste må inngås tidlig i planleggingsfasen, og dette samarbeidet må være tett. Dette gjelder også andre kommunale instanser, for eksempel teknisk, plan og bygg. Det er helt avgjørende at kommunens informasjonsteknologiske infrastruktur er på plass.

Må legge til rette for gode møter

Kommunene bør bruke «Samskapingsmodellen» og legge til rette for møteplasser for læring, etisk refleksjon og tjenestedesign. Her kan praktikere fra kommunene møtes, enten det er snakk om nattevaktene, mellomledere eller prosjektledere, leverandørene og forskerne.

Selv om velferdsteknologi nå er på alles lepper, har vi sett at dette ikke bare handler om teknologi.  Det handler i stor grad om organisering, planlegging og ikke minst involvering av svært mange aktører for at kommunene skal lykkes.

Aksel Braanen Sterris uttalelser om Downs syndrom har skapt debatt. Men ikke utelukkende på grunn av innholdet i det han sier

Minerva-intervjuet der filosofistipendiaten ved Universitetet i Oslo (UiO) blant annet hevder at personer med Downs aldri vil kunne leve fullverdige liv, har også resultert i en debatt om ytringsfrihet og akademisk frihet.

Stiller krav til etterrettelighet

Professor i spesialpedagogikk Jan Grue ser det som uheldig at det er den veien debatten har tatt.

– Det er synd, fordi det Sterri sier er så grunnleggende problematisk at det blir en avsporing å snakke om ytringsfrihet. Det er det minst interessante i denne diskusjonen, synes professoren.

– Nettopp fordi han uttaler seg som stipendiat, er det viktig at vi diskuterer substansen i det han sier. Dersom han uttaler seg som akademiker, er det nemlig noen krav til etterrettelighet som han må leve opp til, poengterer Grue.

Og det mener han at Sterri ikke gjør.

– Uten å begrunne det, hevder han at personer med Downs syndrom aldri vil kunne leve fullverdige liv uansett, påpeker Grue.

• Les også: Født sånn, blitt sånn, eller redigert sånn?

Et felles ansvar

– Hvem sitt ansvar er det å få debatten til å handle mer om innholdet i det Sterri sier?

– Det er et felles ansvar for oss alle å gå inn i kjernen av det han sier, at personer med Downs syndrom ikke kan leve fullverdige liv. Jeg vet ikke hvor han har det fra. Kanskje fra filosofen Peter Singer som kommer fram til det samme, men da også uten å begrunne det. Jeg tenker at bevisbyrden i større grad ligger hos dem. Hva er et fullverdig liv?

– Når man hevder at uansett hvor mye samfunnet tilrettelegges, så vil det ikke hjelpe, da mener jeg man overvurderer hvor langt samfunnet er kommet i å tilrettelegge for personer med Downs syndrom. Samtidig undervurderer man hvor mye vi faktisk kan gjøre. Dersom vi vurderer levekår før og nå, ser vi at situasjonen for personer med Downs syndrom er blitt mye bedre de siste hundre årene. Selv om det fortsatt er en lang vei å gå videre, fortsetter Grue.

– Er vi nødt til å ta Braanen Sterri på alvor?

– Ja. Han er stipendiat på UiO. Det er en høythengende rekrutteringsstilling som automatisk gjør at en blir tatt på alvor.  I tillegg gir han ut bøker og er aktiv i politikken. Så selvfølgelig må han tas på alvor, sier Grue.

• Les også: Genstudie viser sammenheng mellom fem ulike sykdommer

Skuffet over UiO-rektor

Heller ikke for Morten Horn, forsker i bistilling ved Senter for medisinsk etikk, handler denne saken først og fremst om ytringsfrihet.

– Jeg er enig med Jan Grue i at det er feil å kjøre denne debatten over til å handle om ytringsfrihet og akademisk frihet, og er skuffet over at rektor på UiO gjør nettopp det, sier han til Uniforum.

Horn har tidligere uttalt seg om saken blant annet i kommentarfeltet på rektors blogg. Her har han forsøkt å komme i dialog med Ole Petter Ottersen, foreløpig uten respons.

– Alle har skjønt at rektor er opptatt av ytringsfrihet. Men det er fortsatt uklart hvilket verdisyn universitetet ønsker å assosieres med. Sterri har uttalt at det finnes liv som ikke er fullverdige. Er dette noe UiO ønsker å assosieres med?

• Les også: Høyere utdanning får folk med funksjonshemning ut i arbeid

– Overdrevet forsvar for ytringsfriheten

I et debattinnlegg i Khrono poengterer læringssenterdirektør ved Høgskolen i Oslo og Akershus Lars Egeland at universitetene må tåle kritikk uten å dra «ytringsfrihetskortet».

«Dessverre har reaksjonene til forsvar for Sterri gjort at akademia har sluppet billig unna hovedsaken, nemlig om menneskesynet som Sterri gir uttrykk for er noe universitetet vil stille seg bak.», skriver Egeland.

– For hundre år siden var fagfolk på UiO kritiske til eugenikken. I dag ser vi at stipendiaten Braanen Sterri kommer med uttalelser som oppfattes rasehygieniske, hvorpå rektor Ole Petter Ottersen følger opp med å forsvare hans ytringsfrihet, sier Egeland til Uniforum.

– For UiO-rektoren handler saken denne gangen om å forsvare ytringsfriheten. Det må vel være greit?

– Det er det jeg synes er overdrevet. Jeg kan ikke se noen tegn på at regjeringen planlegger angrep på norske universiteters ytringsfrihet. Dette kan derfor ikke sammenlignes med det som skjer andre steder i Europa, poengterer Egeland.

– Kunne du ønsket deg at rektor samtidig som han forsvarte Sterris ytringsfrihet, også tok avstand fra hans uttalelser?

– Ja, det er akkurat det han burde gjort.

Nå håper Egeland at fagfolk på UiO melder seg på i debatten.

– Universitetsansatte bør komme på banen og si hva de mener om Sterris menneskesyn, oppfordrer direktøren.

• Les også: Mener næringslivet tar for lite ansvar for menneskerettigheter

Mener både Laabak og Ottersen handlet for raskt

På nettsiden til Norsk forbund for utviklingshemmede har forbundsleder Jens Petter Gitlesen skrevet en lang kommentar under overskriften «Rektor Ole Petter Ottersen må ta ansvar».

Den akademiske friheten rommer ikke krenkelser, poengterer Gitlesen i kommentaren.

– Ole Petter Ottersen reagerte på det han oppfattet som statssekretærens forsøk på å instruere UiO. Burde han latt være å si noe?

– Jeg tror man kan forstå statssekretær Bjørnar Laabak og UiO-rektoren nøyaktig likt. De handlet begge for raskt. Laabak var i likhet med andre fedre forbannet over uttalelsene som rammet egne barn. Og jeg tror ikke rektor tenkte så mye på at det var en far som sto bak innlegget.

– Det var også en statssekretær som sto bak innlegget?

– Ja. Men uten ansvar på området. Like fullt var det politisk dumt, og UiO-rektoren har sikkert ikke tidligere opplevd å få lignende kritikk fra en statssekretær, sier forbundslederen.

• Les også: Et nyttig ekko av de voksne

Ytringsfriheten gjelder alle

Ytringsfriheten er for øvrig ikke noe unikt forbeholdt akademia, poengterer Gitlesen.

– Det er ikke bare i akademia den vernes om, det gjør den i hele samfunnet. Men friheten er ikke ubegrenset. Ifølge Menneskerettighetene er vi også forpliktet til å jobbe for funksjonshemmedes verdighet, påpeker han, og forteller at NFU har politianmeldt Sterri for hatefulle ytringer.

Forbundslederen er overrasket over at forskere ved UiO ikke tar til motmæle mot Sterri. Til nå har han bare registrert to.

– Må vi ta Sterri på alvor?

– Han er stipendiat på UiO og får stor plass i media. Det er all grunn til å ta ham på alvor.

• Les også: Foreldre til funksjonshemmede barn blir frustrert i møte med det offentlige

Norsk lov gjelder

UiO ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet og Institutt for spesialpedagogikk deler hvert år ut Jonas-prisen. Prisvinneren skal ha «medvirket til å skape et romsligere og mer tolerant samfunn, hvor menneskelig variasjon og personlige særtrekk vurderes som en berikelse og ikke som et problem.»

I fjor gikk prisen til Marte Wexelsen Goksøyr og Kjersti Horn. Goksøyr har Downs syndrom, og er aktiv i debatten om det såkalte sorteringssamfunnet.

Uniforum ønsket å se prisen og pristildelingen i 2016 i sammenheng med rektor Ole Petter Ottersens forsvar av Sterris ytringer om Downs syndrom.

– Blir det en selvmotsigelse at UiO først tildeler Jonasprisen til Marte Goksøyr for sin medvirkning til å skape et rausere og mer tolerant samfunn – for så å uten forbehold forsvare Braanen Sterris ytringsfrihet? Eller er det bare et uttrykk for at den akademiske friheten og ytringsfriheten står sterkt på universitetet?

Ottersen gjør det klart at han setter liten pris på sammenblandingen.

– Når ytringsfriheten skal forsvares er det ikke relevant hvilke meninger eller ytringer det dreier seg om, så lenge de holder seg innenfor norsk lov. UiO som institusjon står selvsagt ikke bak den enkelte ansattes meninger. Det er derfor ingen selvmotsigelse at UiO gir ut Jonasprisen og samtidig forsvarer ytringsfriheten. UiO står fullt og helt bak Jonasprisen, understreker han.

• Les også: Ingen vei ut for fattige funksjonshemmede

– Jeg har aldri forsvart Sterris ytringer

Utover dette svarer ikke rektoren konkret på Uniforums videre spørsmål, men skriver i stedet følgende:

«Jeg har aldri forsvart Sterris meninger og ytringer, men jeg har forsvart hans ytringsfrihet. Det er det denne saken dreier seg om.  Det er jo ganske basalt at det å forsvare ytringsfrihet er noe helt annet enn å forsvare den enkelte ytring. Som jeg har skrevet tidligere, så er min rolle som rektor å hegne om meningsmangfoldet og nettopp oppmuntre til kritisk debatt på campus.»

«Når det gjelder Laabaks bloggpost (som han nå har slettet) så er det viktig å huske at Laabak er statssekretær. Jeg oppfordrer jo nettopp til debatt og kritikk av kontroversielle ytringer. Laabak har også ytringsfrihet og er i sin fulle rett til å kritisere Sterri og hans meninger. Men det skal ikke være et meningsfilter ved ansettelser ved UiO. Laabak har derfor ingen rett til å kritisere uio for å ansette ham, med henvisning til hans ytringer.»

Artikkelen ble først publisert på uniforum.uio.no.