– Men vi må huske at stordata også lett kan misbrukes, sier professor i biostatistikk Solve Sæbø.

Som statistikkprofessor er han over gjennomsnittet interessert i muligheter og fallgruver som ligger i stordata.

– Veien fra statistikk til stordata er ikke lang: for hva er statistikk annet enn å analysere store mengder informasjon og trekke ut enkelte sammenhenger eller regnestykker?

Det som er nytt er at datamengden er så stor, og regnemaskinene er blitt så mye bedre. Stordata har gitt et kvantesprang i nesten all forskning, sier Sæbø.

Skreddersydd undervisning

Selv forsker Sæbø på læring og på hvordan de ulike personlighetstypene blant oss lærer best. Han samarbeider med psykolog dr. Helge Brovold i å analysere resultatene fra utdanningstesten til Nasjonal senter for realfagsrekruttering, hvor så langt om lag 50 000 unge mennesker frivillig har besvart spørsmål knyttet til realfagsutdanning.

Spørsmålene går på yrkesinteresse, personlighet, ønske om læringsmetode og preferanser for realfag. Sæbø har brukt den samme testen på studentene som tar grunnkurset i statistikk ved NMBU.

En del av forskningen baseres på standardverktøyet Femfaktormodellen, som grupperer mennesker i fem kategorier etter hvor emosjonell, åpen, pliktoppfyllende, utadvendt og omsorgsfull du er.

Hensikten er å finne ut hvordan vanlige forelesninger fungerer for ulike personligheter, sammenlignet med mer aktive undervisningsformer, som det såkalte omvendte klasserommet. Her lærer studentene faget gjennom relevante oppgaver, gruppearbeid og samtaler, altså gjennom seg selv på et vis. I forkant har studentene sett forelesninger i ro og mak på skjerm.

Jazz eller korps

Resultatene så langt tyder på at personlighetstyper som samarbeider og prater seg til kunnskap, kan ha stort utbytte av omvendte klasserom. Det har også mer kreative typer, det Sæbø kaller jazzmusikere.

Personlighetstyper som ikke liker å jenke seg mot midten, de som liker bedre å jobbe individuelt ved å lese og regne oppgaver og de som foretrekker et fast strukturert kursopplegg, kan like godt følge tradisjonelle forelesninger. Disse er mer som korpsmusikanter.

Slik kan denne forskningen, basert på stordata, avdekke hvordan flere av typen jazzmusikere kan lokkes inn i realfag, ikke bare korpsmusikerne som det tradisjonelt har vært flest av.

Kan gå galt

Stordata er informasjon med høyt volum, hastighet og variasjon.

Analysen av mengdene med data er selvfølgelig veldig mye enklere når en maskin kan gjøre jobben og lete etter mønstre for oss. Vi kan jo tenke oss hvilken kjempejobb det ville vært å telle, notere og sammenstille de ulike svarene fra 50 000 personer som i realfagsundersøkelsen.

– Slik er det i veldig mange forskningsprosjekter om dagen. Dataene kan samles inn på utrolig lettvinte måter og analyseres på ymse vis. Og det her er kunnskap om statistikk kommer inn, for slike analyser kan også føre helt vilt av sted, understreker Sæbø.

Årsaken til gikt

Det er viktig å vite forskjellen på om noe forårsaker noe annet (kausalitet) eller om to ting eksisterer side om side (korrelasjon). Det kan komme mange falske nyheter ut av å misforstå dette.

Begrenset økonomi i et forskningsprosjekt kan være nok til å gi falske årsaksforhold. Forskere er ofte avhengig av mange testobjekter eller personer.

Sæbø nevner som eksempel et forskningsteam som vil undersøke om årsaken til reumatisme er å finne i genmaterialet til personene som får sykdommen.

De genetiske analysemetodene er nå blitt så avanserte at forskerne kan teste for si 500 000 ulike gen-variasjoner i en vevsprøve. Forskerne tar vevsprøve av 20 personer, ti friske og ti syke. Det er tid- og arbeidskrevende, og de har ikke økonomisk ramme til å teste flere.

De analyserer prøvene for 500 000 forskjellige markører og finner typisk at flere slike genetiske markører samsvarer med det å ha gikt. Her er det lett å gå i fella dersom man ikke tar høyde for et statistisk problem kjent som multippel testing, sier Sæbø:

– Fordi de tester så mange variabler er det stor sannsynlighet for at en eller flere helt tilfeldige markører har målinger som går opp på de syke og ned på de friske. Forskerne tror dermed at de tilfeldige markørene er en indikasjon eller i verste fall årsaken til sykdommen.

– Dette kan enkelt avsløres ved å hente inn data fra 20 nye personer for å sjekke akkurat disse markørene, men svært ofte blir dessverre ikke en slik oppfølgende studie gjort som en del av hovedstudien.

Farvel til privatlivet?

Stordata gjør det mulig å lage ekstremt komplekse systemer som intet menneske ville kunne gjøre uten digital kraft. Kombinasjonen av stordata og kunstig intelligens gir oss stadig flere hjelpemidler i hverdagen, fra selvkjørende biler og automatiserte jordbruksmaskiner til avanserte proteser og automatisk ansiktsgjenkjenning på mobilen. Mulighetene er nærmest ubegrensede.

Dessverre kan disse redskapene brukes med mindre edle hensikter enn å skape god undervisning eller å bringe ny og nyttig kunnskap til torgs gjennom forskning, innvender Sæbø.

– Tenk for eksempel på all informasjon om oss selv vi legger ut i sosiale medier. Facebook selv analyserer våre preferanser og gir oss reklame for ting vi har vist oss interessert i.

Oversikt over hva vi liker på Facebook og søker på Google kan gi avslørende personlighetsprofiler helt ned på individnivå, såfremt statistikkekspertisen er på plass. Dette kan brukes til ekstremt spisset markedsføring mot enkeltpersoner.

Kunnskap er makt

Hvis analytikerne har veldig mange objekter, si alle Facebook-brukerne i USA, og veldig mange variabler i form av likes, klikkmønster og meningsytringer, kan stordata ha en skremmende treffsikkerhet.

Analyser av våre Facebook og Twitter-kontoer avdekker avslørende kunnskap av hvem vi er eller i hvert fall de delene av oss vi velger å legge ut på nett – og noen legger ut veldig mye.

Det ligger enorme muligheter i stordata: Innen forskning, undervisning, innovasjon og – manipulasjon. Vi må forbli skeptiske og årvåkne – og det hjelper veldig å kunne litt statistikk.

Solve Sæbø avslutter lakonisk:

– Det er i dag fremdeles som Francis Bacon sa det på 1500-tallet: «Kunnskap er makt».

Antagelig har alle mennesker erfaring med å skynde seg.

Beina går raskere og raskere, og gangarten blir mer og mer anstrengt, helt til beina plutselig går over til å løpe.

Det er en brå overgang fra den ene formen for bevegelse til den andre, og forskere har lenge undret seg over hva som får oss til å skifte over.

En ny studie om dette er nå publisert i Scientific Reports.

Forskningen peker på et optimalt tempo for både gange og løp.

– Det skjer en hel masse ting når vi skifter fra å gå til å løpe. Andre muskler blir aktivert, koordinasjonen blir annerledes. Det må justeres for at bevegelsen skal bli effektiv. Vi viser når kroppen gjennomfører den justeringen. Vi har også en teori om hvorfor det skjer, forteller en av forskerne bak den nye studien, førsteamanuensis Ernst Albin Hansen fra institutt for medisin og helseteknologi ved Aalborg universitet.

Kan brukes av soldater

Ifølge Ernst Albin Hansen kan dette hjelpe folk med alvorlige skader i ryggmargen eller de som vil skape bedre soldater.

For eksempel arbeider hæren i mange land med å utvikle eksoskjeletter til soldatene. Det vil si at de forsøker å lage mekaniske løsninger som skal hjelpe soldatene under lange marsjer.

Det er en slags robotbein spent utenpå dine egne. De gjør at du kan løfte tyngre og holde ut lenger.

Personer med ryggmargsskader og lammelser i beina trenger også robotbein.

Men alt dette krever at de som designer robotbeina, kjenner til kroppens naturlige måte å bevege seg på.

– Den typen bein er styrt av programvare, som skal styre overgangen mellom gange og løp på riktig tidspunkt. Det er den overgangen vi har funnet, sier Ernst Albin Hansen.

• Les også: Telefonen varsler når den gamle faller

Skifter når skrittfrekvensen blir høy

Hansens forskning viser at overgangen mellom gange og løp er avhengig av skrittfrekvensen.

Et avslappet tempo er på rundt 60 skritt i minuttet. Når den samme personen løper, er skrittfrekvensen omkring 80.

Det nye forskningsresultatet indikerer at nervesystemet gjenkjenner skrittfrekvensen automatisk går over til løping ved omkring 70 skritt i minuttet.

– Tidligere har man trodd at det var styrt av energiforbruket. Det var det ikke, forklarer Hansen.

• Les også: Denne vaskeroboten holder solceller rene

Ryggmargen holder beina gående

Den nye forskningen dreier seg om noen nettverk av nerveceller i ryggmargen.

De kalles Central Pattern Generators – CPG (sentrale mønstergeneratorer), og de er ansvarlige for en stor del av de rytmiske bevegelsene kroppen foretar seg helt automatisk.

De koordinerer de rytmiske muskelsammentrekningene som skal til for å sette den ene foten foran den andre.

CPG-ene spiller en helt sentral rolle i den motoriske hukommelsen, og de er også ansvarlige for at for eksempel en høne kan løpe rundt uten hode. Signalene fortsetter å bli sendt fra ryggmargen til musklene, og beina fortsetter å bevege seg.

– Før i tiden var det en utbredt oppfatning at bevegelser som gange og løping var styret av reflekser, men nyere forskning viser at CPG-ene spiller en avgjørende rolle. Hjernen sender et signal om å sette i gang, og deretter kan CPG-ene holde bevegelsen i gang, forteller Hansen.

Han har tidligere forsket på hvordan CPG-ene opprettholder tråkking hos syklister.

• Les også: Denne kan holde deg på beina

Vi foretrekker et behagelig tempo

Overgangen mellom gange og løp er også koblet til et fenomen som kalles atferdsmessig tiltrekning.

Det er den opplevelsen av at en rytmisk bevegelse føles naturlig.

Når vi går, foregår det som regel med samme skrittfrekvens. Alle har en skrittfrekvens som føles bra, og CPG-ene opprettholder denne.

Det samme gjelder løping, som også har en foretrukket skrittfrekvens.

• Les også: Vil utvikle byer med virtuell virkelighet

Mer presist skifte enn ved energiforbruk

Når vi skifter fra å gå til å løpe, beveger vi oss fra en atferdsmessig tiltrekning til en annen.

Gange har en skrittfrekvens på omkring 60, mens løping helst foregår med en frekvens på omkring 80.

Når vi går raskere og raskere, vil skrittfrekvensen etter hvert nå 70. Dermed ligger den nærmere en atferdsmessig tiltrekning for løping.

Dermed stimuleres vi til å løpe.

– Det gir et mye mer presist bilde enn hva som er mest gunstig energimessig, sier Hansen.

• Les også: Digitalisert skog viser hvor kvalitetstrærne står

Kan si noe om spedbarns utvikling av bevegelse

Peter C. Raffalt er postdoktor ved Julius Wolff Institute for Biomechanics and Musculoskeletal Regeneration i Tyskland og forsker på menneskers gange.

Han har ikke deltatt i den nye studien, men han har lest den og synes den er veldig spennende.

Raffalt forteller at spørsmålet om overgangen fra gang til løp er forsøkt besvart mange ganger, men at forskere aldri har funnet noen konsensus.

– Forskernes vinkel er veldig interessant. Det begynner også å komme fram en del som tyder for at det nok forholder seg slik, sier han.

Peter C. Raffalt påpeker at selv om det dreier seg om grunnforskning, kan den brukes til noe i praksis.

– Det kan for eksempel gi oss en bedre forståelse av når barn utvikler gangmønsteret. Vi kan si noe om når og hvordan barn lærer å gå og løpe, og hva som skjer når de gjør det. Det kan også brukes til å lære mer om hva som skjer når noen barn har en forsinket utvikling, sier Raffalt.

Referanse:

Ernst Albin Hansen mfl: The role of stride frequency for walk-to-run transition in humans, Scientific Reports 2017, doi: 10.1038/s41598-017-01972-1

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Rett før jul i 1994 blir professor i organisk kjemi ved UiT, John Sigurd Svendsen, og professor i biokjemi, Øystein Rekdal, kontaktet av to leger.

En vitenskapelig artikkel har fanget oppmerksomheten deres: Japanske forskere har oppdaget stoffer i melk som har antibakteriell virkning.

Legene, Tore J. Gutteberg og Lars Vorland, som da jobbet ved RiTø, nå Universitetssykehuset Nord-Norge, blir nysgjerrige. De spør derfor Svendsen og Rekdal om de kan framstille disse stoffene syntetisk.

Stoffet de er mest interessert i heter lactoferricin. Dette er et såkalt peptid, en av bestanddelene av proteinet lactoferrin.

Svendsen og Rekdal kastet seg på ideen.

– Vi fant ut at det lot seg gjøre å fremstille det syntetisk, men at det var altfor omfattende å lage hele molekylet. Vi nøyde oss derfor med å lage halvparten. Siden halve molekylet manglet, forventet vi en mindre antibakteriell effekt, men det viste seg å være motsatt. Det var mye mer aktivt. Vi syntes det var kjempeartig, minnes Svendsen.

Peptidet dreper bakterien

Det lille peptidet fra råmelk skal vise seg å bli et lovende hjelpemiddel i kampen mot antibiotikaresistente bakterier. Peptidet virker nemlig annerledes enn vanlige antibiotika.

For mens antibiotika trenger inn i bakterier og dreper dem innenfra, virker peptidet på utsiden – på membranen som holder bakteriens innhold samlet. Peptidet sprenger rett og slett membranen slik at bakterien dør, noe den gjør svært effektivt.

En annen stor fordel med dette er at bakteriene ikke vil overleve lenge nok til å danne en såkalt biofilm – som er en stor bakteriekoloni. Biofilmer finnes nesten overalt, for eksempel på mobilen, der det lever svært mange bakterier. Og når du renser sluket i dusjen og kjenner at det føles slimete, er dette også biofilm.

– Biofilm er et stort medisinsk problem og nesten umulig å kvitte seg med. Men ved å bruke vårt peptid vil ikke bakteriene klare å feste seg på noen overflater. Gjør de likevel et forsøk på å etablere seg der, vil peptidet sprenge hull i bakteriens membran. Peptidet skaper på den måten et ulevelig miljø for bakterien. Eller du kan si at den gjør overflaten selvsteriliserende, forteller Svendsen.

Utrivelige omgivelser for bakteriene

Selv om de ikke var de første som fant ut at stoffet lactoferricin hadde antibakteriell effekt, var oppdagelsen deres ny, forteller Svendsen. Et lite peptid som var nok til å holde bakterier i sjakk.

Kanskje kan melkepeptider bli en effektiv stopper av multiresistente bakterier. Faren for resistens er også mye mindre ved bruk av slike peptider. Blant annet fordi bakterier ikke ser ut til å endre på den ytre membranen sin like ofte som den endrer på det de har inni.

– Ved å sette peptider på overflater ønsker vi først og fremst å beskytte oss mot bakteriene, ikke å drepe dem. Dersom det blir liggende en haug med døde bakterier på overflaten, så lager det bare grobunn for nye bakterier. Derfor ønsker vi kun at peptidet skal lage så utrivelige omgivelser som mulig for bakteriene – slik at de holder seg langt unna, forklarer Svendsen.

Målet er at peptidet skal virke forebyggende på infeksjoner, heller enn å fungere som en medisin når noen har blitt syke. Det vil i så fall bidra til å få ned den massive bruken av antibiotika på verdensbasis.

Dreper kreftceller

Oppglødd av sitt nye funn, forsker Svendsen og Rekdal videre. Og snart gjør de nye forbløffende funn: melkepeptidet viser seg å drepe kreftceller i mus. På bare 20 minutter blir det ytterste laget på kreftceller sprengt i fillebiter.

Måten de gjør det på skaper en betennelsesreaksjon i musenes kropp, og immunforsvaret blir aktivert. Immunforsvaret lærer på denne måten å kjenne igjen kreftceller som fiender, og det bygges opp en immunitet mot akkurat disse cellene. Det gjør det vanskeligere for nye kreftceller å utvikle seg.

Forskerne kommer i kontakt med et større legemiddelfirma som satser økonomisk på deres oppfinnelse. Dessverre for de to professorene får firmaet finansielle problemer og må selge unna. Hele peptideventyret står i fare for å ende. Redningen blir Universitetet i Tromsø, som tar hånd om prosjektet og kjøper tilbake alle patenter for én amerikansk dollar.

Universitetet forplikter seg samtidig til å kommersialisere prosjektet, og aksjeselskapet Lytix Biopharma blir formelt etablert i 2003. I dag har UiT for lengst solgt seg ut, og private aktører har overtatt. I tillegg har Lytix opprettet et eget datterselskap, Amicoat, som skal satse videre på de antibakterielle egenskapene ved melkepeptidet.

Utvikler peptidplaster

I første omgang vil de bruke peptidet i sykehussammenheng. Pasienter som har gjennomgått kirurgiske inngrep eller har åpne sår er utsatte for bakterier. Kroppen vår har et eget forsvar, men bakterier trives godt i våte og fuktige miljø, noe de finner i plaster. Her kan de finne god grobunn og derfor skifter vi plaster ofte. Likevel er det i enkelte situasjoner ikke ønskelig å skifte plaster for ofte, for eksempel ved diabetes- eller liggesår.

– Vi utvikler et plaster som inneholder antibakterielle peptider. De dreper bakterier som forsøker å kolonisere plasteret, slik at såret ikke blir infisert. Våre forsøk, med og uten peptid, viser at såret med peptidplasteret har færre bakterier. Og at det ikke er bakterier i selve plasteret, sier John Sigurd Svendsen.

I motsetning til andre antibakterielle virkemidler i plaster som finnes i dag, for eksempel sølv, vil peptidet ikke være til skade for naturen.

– Sølv er et metall, og det er ikke nedbrytbart. Ved å bruke sølv i plaster vil metallet kunne spre seg til uønskede steder. Peptidene er derimot nedbrytbare.

I tillegg jobber Amicoat videre med utvikle måter å bruke peptidet i selvsterilisering av sykehusutstyr. Ved å feste peptidet på intuberingsutstyr til premature, eller kateterne som plasseres i en vene hos langtidssyke pasienter, håper Amicoat og Svendsen å spare disse sårbare pasientene for infeksjoner.

Kortvarig effekt

Forskere har også gjort flere andre kliniske forsøk med peptidet. Blant annet et forsøk på å fjerne gule stafylokokker fra folk som er bærere av disse. Om lag en tredjedel av oss alle er bærere av gule stafylokokker i nesen. Det innebærer en smitterisiko, både for bæreren og for andre.

Spesielt er gule stafylokokker et problem på sykehus, og de kan være livstruende for nyopererte og kreftpasienter.

– Vi undersøkte om vi kunne fjerne disse fra nesene til bærerne. Klarte vi det, kunne vi kanskje få ned antall infeksjoner. Forsøkene var positive, selv om effekten ikke varte så lenge. Problemet var imidlertid å bevise at det hadde noen økonomisk verdi. For et selskap som skal leve av dette, må det være en viss inntjening for å få det til å bli lønnsomt.

Selv om ikke alle forsøk har vist like lovende resultater, så forskes det videre. Lytix og Amicoat er to eksempler på at forskning på peptider kan være verdifullt. Flere andre forskningsmiljø ved UiT jobber også med dette, blant annet på marine peptider, forteller John Sigurd Svendsen.

Denne artikkelen er fjerde kapittel fra UiTs kunnskapsmagasin Labyrint sin artikkelserie Kampen. Du kan lese hele serien her. 

Det er ESA, det europeiske romfartsamarbeidet, der også Norge er medlem, som står bak oppskytingen av de nye Sentinel-satellittene.

– Særlig Sentinel-2A og 2B blir av stor betydning for alle som er opptatt av naturressurser på land. Det blir mange gode satellittbilder over Norge. Nå gjelder det å gjøre de nye bildene lett tilgjengelig for nåværende og nye brukere, forteller Gjertsen.

Nye bilder av Norge hver femte dag

De nye Sentinel-satellittene vil gi store forbedringer i kartleggingen og overvåkingen av Norge – både av fastland og kystfarvann.

– Med hyppig dekning flere ganger i uka vil problemet med skyer bli mindre, og sjansen øker for opptak når det er høytrykk og lite skyer, forklarer Gjertsen.

Til sammenligning passerer den amerikanske Landsat 8-satellitten Norge hver 16. dag. Da blir det kun to opptak hver måned og sjansen er større for at været er overskyet.

For Gjertsen og hans kollegaer ved NIBIO vil bildene fra Sentinel-satellittene gi nye muligheter når det gjelder forskning, kartlegging og overvåking av skog og annen vegetasjon.

• Les også: Ser synkende grunnvann fra satellitt

Dobbelt så mange bilder

Sentinel-2A ble skutt opp i juni 2015 og passerer over samme område hver tiende dag. Med oppskytingen av tvillingsatellitten Sentinel-2B i mars i år får forskerne dobbelt så mange bilder og opptak hver femte dag.

En annen fordel med Sentinel-2 er sporbredden, altså bredden på bakken som kommer med på hvert bilde. Sentinel-satellittene har et kamera om bord som dekker en bredde på 290 kilometer på bakken, over halve avstanden mellom Oslo og Bergen, mot 185 kilometer for amerikanske Landsat 8.

– Dette gjør at satellitten dekker et kjempestort område hver gang den passerer over landet. Det er praktisk når målet er å kartlegge og overvåke endringer over hele Norge, forteller Gjertsen.

I løpet av fem dager kan de to satellittene til sammen dekke hele jordas overflate.

– På grunn av den høye dekningsfrekvensen er sjansen for mange gode bilder, uten altfor mye skyer, økt betraktelig. Det blir en helt ny verden for alle som er interessert i satellittbilder av det norske landskapet, forteller Gjertsen.

• Les også: Satellitt og laser avdekker kulturminner

Sentinellene passer på Norge

Sentinel-2 passerer alltid til samme lokale soltid for en gitt breddegrad. Satellitten passerer 60 grader nord cirka klokken 11.20 lokal soltid, det vil si cirka 40 minutter før sola står på sitt høyeste.

– At satellittene passerer på formiddagen, er gunstig med hensyn til skyer som oppstår utover dagen når sola varmer opp jordoverflaten, forklarer satellittforskeren.

Norge ligger langt mot nord, og det er en fordel for dekningsgraden til satellittene. Overlappen mellom naboopptak øker med avstanden fra ekvator, og ved 60 grader nord fører det til at antall opptak i praksis dobles.

– Dermed får vi opptak med to til tre dagers mellomrom. Da øker sjansen for skyfrie opptak, og det øker nytteverdien av bildene fra Sentinel-2-satellittene ytterligere, påpeker Gjertsen.

• Les også: Norsk satellitt skal overvåke reinsdyr

Til hjelp mot skogbrann

Gjertsen forklarer at opptak med få dagers mellomrom gjør det mulig å oppdage skader og inngrep i skogen på et tidlig stadium, samt å følge med på hvordan plantene på dyrka mark vokser og utvikler seg gjennom sesongen.

Overvåking og kartlegging av skog er et område der satellitter kommer til nytte. Kunnskap om hva slags skog som vokser hvor er viktig, ikke minst når skogbranner skal slukkes.

Ukontrollerte skogbranner utgjør en stor samfunnsrisiko. De frigjør store mengder CO₂ og kan være katastrofale for planter, dyr og mennesker. Noen treslag, slik som furu, er svært brennbare om flammene når trekronene med de oljeholdige furunålene. Sammen med informasjon om vindretning, vann, boligområder, hyttefelt og dyrebesetninger, kan kunnskap om skogtype bistå i planleggingen av brannslukkingsarbeidet.

Skog er en milliardindustri i Norge og kunnskap om hva slags skog som vokser hvor, er dessuten viktig for planleggingen av fremtidige hogster og utnyttelsen av skogressursene i bioøkonomien. I dag registreres skog på bakken av egne feltarbeidere i Landsskogtakseringen, fra fly og fra satellitt.

– Ferske satellittbilder vil være et nyttig supplement for skogeiere, skogeierandelslag og skogindustri, samt for forvaltning og forskning, forklarer Gjertsen.

• Les også: Bønder og forskere jobber sammen for å redde europeisk jord

Satellitter måler plantevekst

Men hvordan klarer en satellitt, som kretser rundt jordkloden på 100 minutter, å måle hveteåkre og granskoger 786 kilometer unna?

Helt konkret måler satellittene refleksjonen fra vegetasjonen. Et såkalt multi-spektralt instrument i Sentinel-2 satellittene måler sollyset som reflekteres fra naturlige vegetasjonssamfunn i fjellet og langs kysten, fra kornet i bondens åker og fra trærne i skogen. Instrumentet måler lyset i 13 spektrale bånd, fra blått lys til infrarødt lys, som ikke er synlig for øyet.

En stor forbedring sammenlignet med forløpere til Sentinel-2, satellittene Landsat og SPOT, er mange smale bånd i det området som kalles «red edge», området mellom rødt og nærinfrarødt lys.

Gjennom fotosyntesen absorberer grønne planter nesten all energien fra det røde lyset, og plantene reflekterer derfor lite i det røde området, mens de reflekterer svært kraftig i det nær-infrarøde området. Refleksjonen stiger dermed brått fra det røde til det nær-infrarøde området, noe som forklarer begrepet «red edge». Endringer i formen på «red edge» kan fortelle forskerne mye om tilstanden til plantene, for eksempel om plantene er friske eller om de er under stress.

Om refleksjonen fra plantene endrer seg, for eksempel når kornet på åkeren vokser, og biomassen øker, når kornet modnes og går fra grønt til gult, når grantrærnes nåler blir gule og faller av etter angrep fra granbarkbillen eller ved flatehogst og stormskader som skaper lyse åpninger i skogdekket, vil satellittens sensorer fange opp fargeendringen.

• Les også: Mer skånsomt med beltegående skogsmaskiner

Ser hvor kornet vokser dårlig

Sentinel-2-satellitten har dessuten et «skarpt syn» – det er god oppløsning i bildene. Satellittens instrument kan nemlig gi forskerne beskjed om endringer, for eksempel i en kornåker, på helt ned til 10 x 10 meter.

Bildene kan dermed brukes til å fortelle bonden hvor i åkeren kornet vokser bra og hvor det vokser dårlig. Bedre informasjon til bonden kan gi bedre avlinger på sikt, noe som vil kunne gi økt matproduksjon.

– Slik kunnskap er nyttig både for bønder, skogeiere, forskere og forvaltning. Vi tenker oss tjenester som løpende følger med på og varsler viktige hendelser i landbruket. Slik kan Sentinel-2 bidra til å nå den nasjonale målsettingen om å øke matproduksjonen med 20 prosent innen 2030, påpeker Gjertsen.

Nytt datasenter gjør satellittbilder tilgjengelige

En av utfordringene med bruk av satellittbilder, både innen forskning og forvaltning, er at bildene ikke alltid er lett tilgjengelige. I tillegg er forskerne nødt til å modifisere og behandle satellittdataene på spesielle måter før de kan tas i bruk og komme til nytte for ulike brukere.

Gjennom kartsamarbeidet «Norge digitalt» ble det i 2009 etablert en egen faggruppe for satellitter. Målet med faggruppen er nettopp å legge til rette for økt bruk av satellittbilder for anvendelser i Norge.

– Bruken av satellittbilder avhenger av tilgjengelighet og pris. Det er viktig at satellittbildene er gratis, lett tilgjengelige og enkle å bruke, forklarer Gjertsen, som også er medlem av faggruppen.

Brukere slik som Miljødirektoratet, Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Norsk institutt for naturforskning (NINA), og NIBIO har stor nytte av satellittbilder. Det er imidlertid viktig for brukerne at bildene er klare for tolking og analyser, slik at det ikke blir for mye arbeid med å tilrettelegge bildene.

– I stedet for at hver enkelt institusjon skal klargjøre satellittbilder selv, kan dette gjøres felles for alle, noe som vil gjøre det billigere og enklere å ta i bruk de nye satellittbildene, sier Gjertsen avslutningsvis.

Forskere fra USA har laget kunstige eggstokker med en 3D-printer.

Eggstokkene har de senere operert inn i sterile mus som hadde fått fjernet sine eggstokker. Etter operasjonen fikk musene en normal hormonbalanse, ble drektige og fødte unger.

Det er første gang forskere har klart å gjenskape fruktbarheten i et forsøksdyr ved hjelp av en såkalt bioprotese – en protese produsert av et biologisk materiale.

Ifølge forskerne er 3D-printede eggstokker fremtiden innenfor organtransplantasjon til kvinner med kreft.

– Forskningen vår viser at disse bioprostetiske eggstokkene fungerer. Å erstatte transplantasjoner fra døde mennesker med bioproteser er den hellige gral innen regenerativ medisin, forteller Teresa K. Woodruff, som leder Women’s Health Research Institute i Feinberg, Chicago, i en pressemelding.

Den nye studien er publisert i tidsskriftet Nature Communications.

Skapte kunstige eggstokker med 3D-printer

De nye eggstokkene består av 3D-printede mikrostillas av gele – med en masse huller i.

De kunstige eggstokkene er designet slik at de kan holde fast på follikler, som en den typen celler som omringer kvinnens egg i eggstokkene.

Folliklene hjelper også eggcellene med å modnes, og de produserer østrogen, som setter i gang eggløsning.

I den nye studien printet forskerne først eggstokkene med en 3D-printer og satte senere fast follikler i dem, før de til slutt opererte dem inn i sterile mus.

Folliklene fikk forskerne fra de eggstokkene som de allerede hadde fjernet fra musene.

Inne i musene dannet de nye eggstokkene blodkar mellom cellene, noe som er tegn på sunt vev, og folliklene begynte å produsere østrogen, som de også gjør i vanlige eggstokker.

Det innebar at noen av eggene ble modnet, og etter en tid fikk musene også eggløsning, ble drektige og fødte sunne og friske unger.

• Les også: Matavfall kan bli til matolje

Vil hjelpe kvinner med kreft

Formålet med den nye oppfinnelsen er ifølge forskerne å hjelpe kvinner som på grunn av kreftbehandling har mistet evnen til å få barn.

Kreftbehandlinger kan gi skader på eggstokkene, noe som gjør at kvinnene ikke kan bli gravide.

Hvis kreftbehandlingen skjer tidlig i livet, har jentene også ofte behov for hormonbehandling for å komme i puberteten siden folliklene kan være satt ut av spill og ikke lenger produserer østrogen.

Derfor håper forskerne på å kunne skape en langvarig løsning. De vil ta ut follikler før kreftbehandlingen og bruke dem til å skape en kunstig eggstokk som de kan transplantere inn senere.

– Formålet er å gjenskape normal eggstokkfunksjon. Vi vil hjelpe kvinner i alle stadier av livet fra pubertet gjennom voksenlivet til overgangsalderen, sier en annen av forskerne bak den nye studien, postdoktor Monica Laronda.

Innledningsvis håper forskerne å kunne gjenskape normal hormonfunksjon, men på sikt er målet å lage fullt funksjonelle eggstokker som kan vare hele livet.

• Les også: - Prioritér forsking vi kan gjenta

(Video: NorthwesternU)

Fortsatt risiko for kreft

Det nye forskningsresultatet er et viktig framskritt, mener Claus Yding Andersen, som er professor ved reproduksjonsbiologisk laboratorium ved Rigshospitalet i Danmark. Han forsker også på å gjøre kvinner fruktbare.

Andersen har lest den nye studien og synes den er veldig interessant.

Men det vil ta lang tid før vi kan se lignende eggstokker til kvinner, påpeker han.

For det første er stor forskjell på kvinner og mus, og follikler fra mus gror mye bedre utenfor kroppen. For det andre kan det være kreftceller i de folliklene som opereres ut.

– Det vil ta minst ti år før vi kan få til det samme for mennesker, sier Andersen.

Referanse:

Monica M. Laronda mfl: A bioprosthetic ovary created using 3D printed microporous scaffolds restores ovarian function in sterilized mice, Nature Communications 2017, doi: 10.1038/ncomms15261

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Den 17. november 2015 fortalte skuespilleren Charlie Sheen publikumet på amerikansk frokost-TV at han var hiv-positiv. Det hadde han vært helt siden 2011, ifølge skuespilleren.

– Det er tre vanskelige bokstaver å ta til seg. Det er et vendepunkt i ens liv, sa Sheen på det direktesendte TV-intervjuet, som du kan se på NBC-programmet Today Shows egne nettsider.

Nyheten påvirket ikke bare Sheens tidligere kjærester og sexpartnere. Nyheten gikk over alle verdens medier, og førte til en strøm av oppmerksomhet rundt hiv og aids. Det viser en ny studie fra San Diego State University.

Millioner av søk og flere tusen hiv-tester

Like etter at Sheens diagnose ble kjent, ble det gjort millioner flere søk om hiv-prevensjon og tester enn det som er vanlig. På samme tid ble det solgt dobbelt så mange av en hiv-test som er tilgjengelig på amerikanske apoteker.

Dette skjedde på tross av at hverken Sheen, programlederen på The Today Show eller andre eksperter hadde oppfordret publikum til å teste seg. Effekten varte i tre uker etter intervjuet.

Kjent kjendiseffekt

Det er ikke noe nytt i at kjendisers historier om egen helse påvirker vanlige mennesker.

Da popstjerna Kylie Minogue fortalte om sin brystkreft i 2005, gikk australske kvinner mann av huse for å teste seg. Legene ble også mer tilbøyelige til å sende pasientene videre til mammografi eller ultralyd. Det er ikke bare positivt.

– Kjendiser sier ofte også at grunnen til at de står frem med en lidelse er for å hjelpe andre og for å øke oppmerksomheten rundt lidelsen. Problemet er bare at en fri presse ikke er særlig ansvarlige i en slik situasjon og de kan skape hysteri, sa professor Margaret Kelaher ved universitetet i Melbournes institutt for folkehelse, til forskning.no i 2008.

• Les hele saken: Kylie Minogue skapte krefthysteri

Hun var forskeren bak en studie som viste at antallet brystkreftundersøkelser av australske kvinner i lavrisikogruppen mellom 25 og 44 år, økte med 30 prosent etter at Kylie Minogue fortalte verden om sin egen brystkreft.

Påvirker oss også hjemme i Norge

Det er ikke bare amerikanere og australiere som lar seg påvirke. I 2013 skrev skuespilleren Angelina Jolie et innlegg i New York Times. Der fortalte hun om hvordan hun hadde fjernet begge brystene, etter en test viste at hun var bærer av et gen som ga høy risiko for brystkreft og kreft i eggstokkene.

I månedene etter nyheten kom ut, økte henvisningene til gentester for med 70 prosent ved Oslo universitetssykehus.

– Angelina Jolie har gjort mange kvinner en stor tjeneste ved å skape oppmerksomhet rundt arvelig risiko for brystkreft og eggstokk-kreft. Om ikke de selv har blitt dette bevisst, har mange fastleger fått  en påminnelse om at de kan henvise pasienter til gentesting, sa Lovise Mæhle, overlege ved seksjon for arvelig kreft ved Radiumhospitalet, til forskning.no i 2014.

• Les hele saken: Angelina Jolie har fått norske kvinner til å genteste seg

Sheen hadde åtte ganger større effekt enn Verdens aidsdag

Charlie Sheens intervju på amerikansk frokost-TV hadde uansett større påvirkning på publikum enn noen andre tilsvarende helsekampanjer, ifølge forskerne.

– Når du sammenligner Sheens avsløring med tradisjonelle holdningskampanjer, er «Sheen-effekten» forbausende, sier Benjamin Althouse fra University of Washington i en pressemelding. Han var en av forskerne bak studien.

Sheens avsløring hadde åtte ganger større effekt enn Verdens aidsdag, ifølge de amerikanske forskerne. Siden 1988 har Verdens aidsdag blitt markert den 1. desember, med mål om å rette oppmerksomhet mot hiv og Aids og følgene disse sykdommene har for de som blir smittet.

Referanse:

Jon-Patrick Allem m.fl.: The Charlie Sheen Effect on Rapid In-home Human Immunodeficiency Virus Test Sales. Prev Sci, 2017. doi:10.1007/s11121-017-0792-2

Det begynte med sosiale medier som Twitter og Facebook. Så kom bildedelingstjenester som Snapchat og Instagram.

Et bilde sier mer enn tusen ord. 

Forskerne Hans Christian Arnseth og Hilde Vere Hilmarsen har nylig publisert en studie om ungdom og Instagram i Tidsskrift for Ungdomsforskning.

De har intervjuet et utvalg fjortenåringer om hvordan de bruker Instagram. Ungdommene har alle vært instagrambrukere i to til tre år. Det forskerne ville finne ut av var hvordan og hvorfor ungdom deler bilder på Instagram og hva det betyr for identiteten og selvbildet deres.

• Les også: Sårbare narsissister er tryggest på sosiale medier

Utvikler identiteten sin sammen med andre

− Vi har hatt som utgangspunkt at identitet utvikles i sosial samhandling med andre, forklarer Arnseth. Vi er hverken «født sånn» eller «blitt sånn», men «den vi er» skapes, utvikles og opprettholdes i samspill med andre mennesker, kulturen og miljøet rundt oss.

− De fleste ungdommene er bevisste på at bilder de deler blir sett og vurdert av andre. Det at unge mennesker deler bilder av seg selv har gjort livet deres langt mer synlig enn ungdomstiden var tidligere.

Og dette gjør noe med oss, mener Arnseth.

• Les også: Slik delte verden dette bildet

Skaper seg selv

− Det er fortsatt viktig, men kanskje mer utfordrende, å kontrollere inntrykkene andre får av oss som person. Gjennom klesstil, gester eller handlinger prøver vi å skape bestemte uttrykk som gir andre i omgivelsene bestemte inntrykk av hvem vi er. Det å «skape seg selv» baserer seg på en selektiv fremstilling der vi fremholder karakteristikker som vi tror vil gi ønsket respons fra andre. Vi jobber hele tiden med å posisjonere oss i et sosialt felt.

Men er ikke det noe vi alltid har gjort?

− Det er klart at folk til alle tider har hatt behov for å vise seg fra visse sider, og det å prøve å manipulere virkeligheten er ikke noe nytt. Men forskjellen er at tempoet og synligheten er mer omfattende enn før. Og mediene er så mye mer teknisk sofistikerte.

− For å spille spillet trenger man kompetanse i å tolke og forstå sosiale normer og regler for sosialt samspill på nett og kompetanse i å kommunisere visuelt gjennom bilder, kommentarer og likes. Man må også utvikle ferdigheter i digital bildebehandling og bearbeiding. Dette er ikke noe ungdommene lærer på skolen. Men de lærer det likevel. Og de sitter ikke tomhendte igjen. Dette er kunnskap og ferdigheter som kan være nyttige i framtidens arbeidsliv.

• Les også: Hvem forsker på samtidens hverdagsliv?

Viktig å fremstå som sosialt attraktiv

– Det kommer neppe som noe sjokk at når ungdommene som ble intervjuet delte bilder på Instagram, så la de i stor grad vekt på positive verdier, sier Arnseth. 

De fremstilte seg selv som omgjengelige, aktive, sosiale og glade, og de la vekt på aktiviteter som skildrer vellykkethet, eventyrlyst og humor.

– De ønsket å fremstille seg som sosialt attraktive for å få sosial anerkjennelse, sier Arnseth. Det er dette han kaller identitetskonstruksjon.

Forskerne fant også en viss forskjell i måten ungdommene profilerte seg på avhengig av om instagramkontoen deres var lukket eller om den var åpen for hele omverdenen.

Den lukkede kontoen kunne være ganske hverdagslig, mens på den offentlige gjaldt det å fremstille seg selv som interessant, vellykket og pen.

– Dette tydeliggjør ytterligere hvordan det billedlige uttrykket som konstrueres er gjensidig avhengig av hvem de ønsker å fremstå som samt hvilket publikum de adresserer, sier Arnseth.

• Les også: Tenåringer deler for det meste usunn mat på Instagram

Bildene krever mye arbeid

− For ungdommene er Instagram først og fremst en arena for vennskap, interesser og selvpresentasjon. Deling av bilder er tidkrevende, og det ligger mye arbeid bak bildene deres. De skal komponeres, redigeres, kontrolleres og tilpasses. Livet på Instagram stiller ungdommene til stadighet overfor vurderinger om hvem de er sammenlignet med andre, hvordan de tror at andre oppfatter dem og hvordan de ønsker å bli oppfattet.

− Kompetanseaspektet, som jeg har sagt litt om tidligere, gjør ungdommene i stand til å delta i det sosiale livet, til å opprettholde og pleie vennskap med andre.

Hvordan ungdommene fremstiller og konstruerer identiteten sin henger altså tett sammen med hvor flinke de er til å kommunisere.

− Generelt kan vi si at de som bruker bildedelingstjenester utvikler en sterk bevissthet i forhold til seg selv og sine identiteter, både online og offline, avslutter Arnseth.

Referanse:

Hans Christian Arnseth og Hilde Vere Hilmarsen: Livet på Instagram – Ungdoms digitale forlengelser av sosiale relasjoner og vennskap. Tidsskrift for ungdomsforskning. 2017. 

CRISPR er et redskap for å klippe og lime i DNA-et – selve oppskriften på livet. Siden teknologien ble utviklet for noen få år siden, har forskningen på CRISPR eksplodert. Kanskje kan verktøyet gi fantastiske muligheter både innen medisinen og landbruket.

• Les mer: Kan vi bruke CRISPR til å utrydde malaria? Og bør vi gjøre det?

Men denne uka fikk klodens CRISPR-entusiaster seg en skvalp kaldvann i blodet.

Et team av forskere som hadde brukt CRISPR til å helbrede blinde mus hadde gjort en ekstra analyse, for å lete etter mulige utilsiktede endringer i DNA-et til forsøksdyra.

De fant veldig mange.

Lette etter andre endringer

Vinit B. Mahajan og kollegaene hans er så klart ikke de første som har lett etter utilsiktede DNA-endringer – mutasjoner – etter genredigering.

CRISPR fungerer som en målstyrt saks, som kjenner igjen en viss sekvens av DNA-et, og klipper der. Det er helt naturlig å spørre om denne saksa også kan klippe på andre steder som bare ligner.

Lær hvordan CRISPR fungerer her:

Andre forskere har gjort kartlegginger for å finne eventuelle steder der biter av DNA-et har forsvunnet eller nye biter er kommet til etter behandling med CRISPR.

Forskere har også lagd datamodeller som forutsier hvor slike feilklipp mest sannsynlig kan oppstå.

Men Mahajan og kollegaene bestemte seg for å lete etter en annen type endring, nemlig steder der en av «bokstavene» i DNA-koden ikke er forsvunnet eller kommet til, men byttet ut med en annen.

1700 feil

Forskerne kartla alt DNA-et til to av musene de hadde behandlet med CRISPR, og sammenlignet det med DNA-et til en mus som ikke hadde fått noen behandling.

Det viste seg at hver av CRISPR-musene hadde rundt 1700 slike mutasjoner, som ikke fantes hos den ubehandlede musa. Rundt 1400 av endringene var felles for de to CRISPR-musene.

Dette peker mot at det ikke er tilfeldig hvor feilene oppstod, skriver Mahajan og co i siste utgave av tidsskriftet Nature Methods.

Resultatene peker også mot at dagens datamodeller og søk etter utilsiktede virkninger av CRISPR-behandling ikke er gode nok.

Må få bedre tester

Foreløpig vet vi lite om hvilke konsekvenser de små endringene i DNA-et kan få i praksis.

Musene i undersøkelsen viste ingen tegn på skader eller helseproblemer. Men vi har ingen garantier for at det ikke vil dukke opp noen senere i livet eller i etterkommerne.

En lederartikkel i Nature Methods tar til orde for at vi nå trenger mer forskning for å få oversikt over hvor vanlig slike utilsiktede endringer i genene er, og om de er skadelige.

Det er viktig at vi nå utvikler mer standardiserte prosedyrer for å vurdere utfallet av genredigering, står det i artikkelen. Slik kan vi også sammenligne ulike CRISPR-redskaper og se hvilke som gir færrest uventede mutasjoner.

Referanse:

K. A. Schaefer, W. H. Wu, D. F. Colgan, S. H. Tsang, A. G. Bassuk & V. B. Mahajan, Unexpected mutations after CRISPR–Cas9 editing in vivo, Nature Methods, mai 2017. Sammendrag.

Ved en solcellepark like utenfor Budapest i Ungarn er en vaskerobot flittig i gang med dagens økt. Her skal hundrevis av kvadratmeter med solceller rengjøres – så fort og effektivt som mulig. Helt uten bruk av kjemikalier og uønskede utslipp til naturen. Roboten er et resultat av et samarbeid mellom norske forskere og den ungarske bedriften ProDSP Technology.

– Det er en kjent sak at solceller er mer effektive når de er rene. Men det som er nytt, er at vi har utviklet en robot som tar jobben. Det gjør at solcellene vaskes både kjapt og effektivt og med minst mulig slitasje og miljøpåvirkning, sier Sintef-forsker og prosjektleder Martin Bellmann som til daglig jobber med å utvikle det som kalles bærekraftig energiteknologi.

• Les også: Slik kan solceller bli mer miljøvennlige og dobbelt så effektive

Skitt au

Å vaske solceller ved hjelp av en robot høres muligens enkelt og greit ut. Men skitt er ikke bare skitt. Og når anlegg på flere kvadratkilometer skal holdes rene, bør det skje uten kjemikalier som kan skade naturen. Så hvordan angriper man en slik problemstilling?

I Sintefs dagslyslaboratorie står solcelle-forsker Birgit Ryningen bøyd over et sett med glassplater. Alle tilfredsstillende møkkete – men i varierende grad, fastslår hun. 

Grunnen til det er at skitten er nøye påført. Nå skal den under forskernes luper for å gi svar om hvor mye skitten bremser sollyset som en aller siste del av prosjektet.

Skitt er nemlig ikke bare skitt. Hvor mye støv og forurensning påvirker solcellene er veldig avhengig av hvor de befinner seg, forklarer forskeren.

I starten av prosjektet gjorde hun en litteraturstudie på hvordan skitt påvirket omgivelsene, men konkluderte med at det som fantes av forskning på luftforurensing og støv, stort sett handlet om menneskekroppen. Eller i beste fall hvordan sandstormer påvirket solceller i Midtøsten. Med andre ord måtte det forsøk til for å gi forskerne nok fordypning i tematikken.

– Vi har sett at noen støvkorn absorberer lys, andre reflekterer lyset. Små partikler reflekterer mer enn store. Mens noen belegg er biologiske og oppfører seg som en slags «solfaktor», sier Birgit Ryningen. Og noen belegg er tynne og andre tykke. 

Felles for alle er imidlertid at de bør fjernes for å gi solcellene best mulig arbeidsvilkår. Derfor har forskerne her rett og slett utviklet en vaskemetode som er både kjapp og skånsom – og miljøvennlig. Og som kan hanskes med ulike typer forurensning.

• Les også: Dette er solcelleteknologiens fire hovedproblemer

– Vasking er drift for oss

Den norske aktøren Scatec Solar bygger, eier, drifter og vedlikeholder solkraftverk i flere land, blant annet Tsjekkia, Sør-Afrika, Rwanda, Honduras og Jordan. De produserte hele 791 GWh i fjor. Dette tilsvarer energiforbruket til 200 000 gjennomsnittlige EU-hjem.

Prosjektleder Caroline Sissener hos Scatec Solar betegner de norske forskernes løsning som interessant, spesielt for parker i Midtøsten.

– Vasking er en del av driftsrutinen på solkraftverkene våre, som minst vaskes en til to ganger i året for å unngå tilsmussing, at alt fra sand til fugleskitt blir fjernet. Men hyppigheten avhenger av lokaliteten, dersom kraftverket ligger i en ørken vil den kreve oftere vasking fordi solcellene dekkes av jord og sand, sier Sissener.

Hun opplyser at Scatec Solar ofte bruker manuell vasking fordi dette både er en godt og billig løsning, men at de også bruker automatiseringsprosesser for vasking.

– Vaskeroboter kan være en aktuell og attraktiv løsning for solparker som ligger i områder som krever jevnlig vask, sier prosjektlederen.

Samtidig opplyser hun at manuell vasking i noen tilfeller er viktige for Scantec, da dette skaper lokale arbeidsplasser. Men vaskemetodene vurderes i hvert enkelt tilfelle, også av hensyn til miljøet, som for eksempel vannmangel eller nærliggende jordbruk.

• Les også: Ny solcellelader får plass i lommen

Robotarm og mikrodusj

Robotvaskeren som står i Sintefs laboratorium har vært igjennom en rekke tester. Forskerne har eksperimentert med ulike mikrokluter, ulike kjemikalier, ulik trykkpåføring og selvfølgelig ulike typer skitt.

– Det er spesielt viktig at vi ikke forurenser med kjemikalier, så vaskemidler har vi fjernet fra prosessen.Det vi endte med å bruke er vanndråper som er utrolig små, og som dusjes på glasset, nesten som damp. Etter det bruker roboten en mikroklut som effektivt fjerner partikler.

Fordi også solceller kan utsettes for slitasje, har forskerne jobbet mye med å justere trykket på vaskearmen.

– Det er helt essensielt at roboten ikke skraper i den fine glassoverflata. Selv små skrammer kan gjøre at solcellene blir mindre effektive, forklarer Ryningen og legger til:

– Denne bør jo i teorien kunne brukes på vinduer også. Det ville gitt oss et enda bredere marked!