Det kan skje den beste av oss. Det som egentlig bare skulle være én episode av en spennende TV-serie på Netflix eller NRK.no, er plutselig blitt til fem.

Nå er klokka blitt langt over leggetid, og du vet allerede at det å våkne opp i morgen kommer til å bli en ubehagelig opplevelse. Så da kan du jo like gjerne se en episode til før du køyer. Hvem vet, kanskje du endelig får svar på hvem som egentlig drepte Laura Palmer, 25 år senere enn alle andre?

Hvis du har opplevd dette, eller noe litt lignende, er du ikke alene. Hele 80 prosent av unge voksne fråtser når de ser på TV, ifølge en ny, amerikansk undersøkelse.

De som falt for fristelsen av å ha seriemaraton, hadde også 98 prosent større risiko for å dårlig søvnkvalitet, sammenlignet med dem som ikke ville eller orket å se så mye på TV.

• Sover du dårlig? Her får du fem vitenskapelige råd for god søvn

Brukte tre timer i snitt på hver seriemaraton

423 unge voksne mellom 18 og 25 svarte på spørsmål som målte hvor mye TV de så på, hvor godt de sov og hvor slitne de var på dagtid.

– Vi fant at desto oftere unge mennesker fråtset i TV-titting, desto høyere var deres kognitive årvåkenhet før de skulle sove, sier Liese Exelmans i en pressemelding. Hun er doktorgradskandidat ved Katholieke Universiteit Leuven i Belgia og er hovedforskeren bak studien, som er publisert i tidsskriftet Journal of Clinical Sleep Medicine.

I gjennomsnitt brukte hver av de unge voksne litt over tre timer på å se på en serie, når de først satt seg ned med den.

Det gikk ut over hvor oppspilte de var på kveldstid, som igjen gikk ut over nattesøvnen. Og når nattesøvnen led, følte de seg også mer slitne på dagtid. Desto oftere de fråtset, desto dårligere sov de.

Forskerne mener at vi fråtser når vi ser på flere episoder av samme serie på rad. Det har ikke noe å si om vi ser to episoder på rad av brudekjole-reality eller sinte snekkere på en vanlig TV-kanal, eller om vi sluker en hel sesong med politiske intriger og ildsprutende drager på en strømmetjeneste. 

Spennende, fråtsbare TV-serier gjør det vanskeligere å sovne

Forskerne mener likevel det er vanligst og mest forstyrrende å fråtse i sistnevnte. TV-serier som er lagd for å bli sett på rekke og rad har ofte mer kompliserte historier, større persongalleri og mer å holde styr på.

Historiene strekker seg også over lengre tid og flere episoder, og det er ofte paralelle historier i hver episode som bruker lang tid på å føye seg sammen. Det gjør at vi bruker mer av oppmerksomheten vår på dem, også når vi ikke ser på.

– De komplekse fortellingene i disse seriene gjør at seerne tenker på episodene og hva som kan skje neste gang etter å ha sett dem, skriver forskerne i tidsskriftartikkelen.

Det påvirker nattesøvnen vår. Hvis vi har sett flere timer med noe spennende, trenger vi rett og slett litt tid til å roe oss ned før vi sovner, ifølge forskerne.

Passer godt inn med resten av forskningen

Studien passer godt inn i et stadig større forskningsfelt som slår fast at det å stirre på en lysende skjerm før du legger deg, er en dårlig idé. Enten det er snakk om mobil, PC, TV eller nettbrett, er det å bruke dem i timene før sengetid koblet til dårligere nattesøvn.

Forskning.no har tidligere skrevet om en norsk studie som viste at bruk av TV og PC fører til at tenåringer bruker mer tid på å sovne, og at det gjør at de sover for lite. Men der åpnet forskerne for at de som brukte skjermene før leggetid, kanskje var dem som allerede sov dårlig eller mindre enn andre.

• Les hele saken: Skjermbruk ødelegger søvn for tenåringer

I den norske studien kom det frem at de som mistet aller mest søvn, ikke var dem som så på TV-serier før leggetid. De som sov minst var de som brukte skjermene sine til å snakke med andre. Forskerne tror dette var fordi det å snakke med noen var en mer aktiv handling, som igjen gjorde tenåringene mer våkne.

Referanse: 

Liese Exelmans og Jan Van den Bulck. «Binge Viewing, Sleep, and the Role of Pre-Sleep Arousal». Journal of Clinical Sleep Medicine, 2017. doi: 10.5664/jcsm.6704

Om ikke lenge vil det bli et behov for datamaskiner med mye større kapasitet. For å finne ut av dette utforsker forskerne derfor den mest effektive datainnretningen vi kjenner til, nemlig hjernen vår.

I framtiden kan vi tenke oss datamaskiner som kan vokse, reparere skader, optimalisere energiforbruk og være energieffektive.

– Hva skjer når nerveceller fra hjernen reagerer på stimuli og skaper nye mønstre? spør forsker Stefano Nichele ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Når han og kollegaene finner svar på dette kan de prøve å gjenskape de samme mønstrene i kunstige datasystemer med såkalte nanomagneter. Dette er rett og slett bitte små magneter som reagerer med hverandre, på samme måte som nervecellene i hjernen vår gjør. 

På denne måten kan forskere lage nye løsninger som fungerer på en helt annen måte enn dagens datamaskiner. Nevronene i hjernen behandler nemlig informasjon totalt forskjellig fra de datamaskinene som vi bruker i dag.

• Les også: Seks mennesker mistet jobben for hver nye industrirobot

Roboter styrt av nevroner

Men hvis vi får til å gjenskape egenskapene til de levende nevronene, trenger vi også en annen type hardware i de kunstige datamaskinene. Nanomagneter for eksempel kan ha mange av de samme egenskapene som nevronene. De kan kommunisere og organisere seg selv, men de dør ikke som cellene gjør.

Likevel må det først forskes på biologiske celler. For noen år siden var det vanlig å ta nevroner fra rottehjerner til forsøk. Men med kunnskaper i bioteknologi kan forskerne nå lage nevroner fra stamceller.

Foreløpige resultater fra forskningen til Nichele og hans kolleger gjør det mulig for en robot å gjennomføre enkle oppgaver med data fra nevroner, som for eksempel å unngå å krasje med veggene når den skal bevege seg.

• Les også: Kunstig intelligens kan hjelpe leger

Kan hjelpe folk med hjerneskade

Om prosjektet lykkes videre framover, kan det også gi gode medisinske gevinster. Hvis vi lærer mer om hvordan vi kan kommunisere med nevroner, hvordan cellene vokser og hvordan de reparerer seg selv, kan vi kanskje utvikle løsninger som kan hjelpe folk med hjerneskade til å få tilbake noe funksjonalitet.

Nichele og hans kolleger innen datateknologi samarbeider med nevrospesialister på St. Olavs hospital i Trondheim, som har en lab der nevroner og nevrokulturer kan dyrkes til forskningen.

– Viktigst er det å lære om forskjellen mellom et biologisk nettverk og et kunstig nettverk. Kunstige nettverk må så langt trenes, de lærer ikke av seg selv, slik biologiske nettverk kan, sier han.

– Vi håper med denne forskningen å få bedre innsikt i hvordan biologiske nettverk fungerer i forhold til kunstige dataløsninger, sier Nichele.

Referanse: 

Peter Aaser m.fl: Towards Making a Cyborg: A Closed-Loop Reservoir-Neuro System. Artikkelen ble lagt frem på European Conference on Artificial Life (ECAL) i 2017.

I Sverige har såkalte møtefrie veistrekninger, altså veier med midtdeler,  redusert dødsulykkene med hele 80 prosent.

En ny rapport fra Statens väg- och transportforskningsinstitut (VTI) viser imidlertid at møtefrie veier slites ned mye raskere enn tradisjonelle veier.

– Utviklingen av spor i veien har økt med opptil 60 prosent på møtefrie veier med en kjørefil. På disse veiene blir det færre sideforflytninger av kjøretøyer, noe som resulterer i at slitasjen og belastningen konsentreres om smale spor på veistrekningen, sier Terence McGarvey til den svenske nettavisen forskning.se.

Forskningsingeniøren ved VTI peker på to mulige løsninger: Enten bredere kjørefelt som gjør at bilistene får et større område å fordelen kjøringen på, eller asfaltblandinger som står bedre imot den økte slitasjen. Begge deler vil kreve store investeringer.

Kritisk til midtrekkverk

Her i Norge har trafikkforsker Rune Elvik ved Transportøkonomisk institutt (TØI) vært kritisk til det han mener er en ensidig satsing på midtrekkverk. Forskeren advarer om at satsingen kan bli presset fram av interessegrupper som foreningen Nei til frontkollisjoner.

Mange norske veier er for smale for midtrekkverk, påpeker Elvik. Skal det settes opp midtrekkverk, krever det derfor mange steder veldig kostbare utvidelser av veien.

I en kronikk i bladet Samferdsel i 2016 oppfordrer Elvik til heller å satse på en kombinasjon av andre veitiltak. Tiltak han mener er billigere og like effektivt.

Dette kan være rumlefelt, lavere fart og fotobokser.

– Midtrekkverk er et godt, men veldig dyrt trafikksikkerhetstiltak. Særlig når vi vet det at finnes billigere tiltak som gir samme effekt og som kommer flere trafikanter til gode, sa TØI-forskeren i fjor til NRK.

Rumlefelt svært effektivt

I august 2017 kunne Statens vegvesen rapportere om en reduksjon i antall ulykker med hele 60 prosent på ulykkesutsatte strekninger hvor det var blitt frest ned rumlefelt i veibanen.

Dette var langt over hva vegvesenet hadde forventet av et så pass rimelig tiltak.

Rillene som freses ned i asfalten, gir en tydelig vibrering i kjøretøy som kommer oppå dem.

Vibreringen er spesielt egnet til å vekke sjåfører som er uoppmerksomme eller holder på å sovne. Rumlefeltet fører også til at sjåfører holder seg lenger unna midtfeltet i veien.

En ekstrabonus er at fargen som legges i de nedfreste rillene i veibanen slites mindre og varer lengre enn vanlig veimerking. Det har åpnet for å bruke dyrere og bedre veimerking med masse små glassperler. Disse synes bedre i mørket enn vanlig veimerking.

Statens vegvesen varsler at det kan bli langt flere veier i Norge med rumlefelt framover.

Referanser:

Terry McGarvey: «Barrier separated road design: accelerated degradation», VTI rapport 925A, august 2017. Rapporten

Statens vegvesen: «Midtrekkverk», februar 2011. Nettsiden

Rune Elvik: «Midtrekkverk – et eksempel på uklok pengebruk», kronikk i bladet Samferdsel, januar 2016.