Barn og tenåringer med funskjonsnedsettelser opplever store begrensninger i hverdagen. Flere kan ikke dra steder uten følge av foreldre eller andre som må passe på dem.
Nå kan noe så enkelt som en klokke med GPS- og ringefunksjon gi dem mulighet til å utforske verden alene for aller første gang.
22 barn og unge med funksjonsnedsettelser i til sammen 21 familier i Horten og Drammen har det siste året testet ut velferdsteknologi. Barna har alt fra ADHD og autismespekterforstyrrelser til Cerebral Parese, Downs syndrom og Aspbergers syndrom, opplyser forskerne.
Hver av dem har fått tildelt teknologiske verktøy som de kan ha nytte av, basert på hva slags utfordringer de møter i hverdagen. Noen trenger hjelp med språk og kommunikasjon, mens andre trenger hjelp til å ha kontroll på hva som skal skje når eller rett og slett huske eiendeler og avtaler.
I all hovedsak dreier mye seg om bruk av smarttelefoner og nettbrett med apper. Eksempler på slike er kalenderfunksjoner, varselsystem for gjøremål til navigasjonssystemer og sosiale kommunikasjonsverktøy.
Til sammen ble det prøvd ut ti ulike teknologier og programvarer.
Forskerne Marianne Trondsen og Undine Knarvik fra Nasjonalt senter for e-helseforskning har fulgt utprøvingsprosjektene for å dokumentere hva slags erfaring den enkelte familie har hatt med teknologien, og hvilke felles konklusjoner det er mulig å trekke. De har deretter gjort grundige intervjuer av 19 foreldre.
Blir mer selvstendige
– Mye av det disse familiene har opplevd for aller første gang, gjennom denne teknologiutprøvingen, er ting alle vi andre tar for gitt. Flere barn som tidligere ikke hadde hatt mulighet til å gjøre noe på egen hånd er blitt mer selvstendige, andre har fått mer oversikt, kommuniserer mer aktivt, er tryggere og mer sosiale, forklarer Trondsen.
De ser at teknologien kan bidra til en mer normalisert hverdag, og at den også kan inspirere til utforskertrang, lek og underholdning.
Foreldrene forteller:
«Det har skjedd mer siden vi begynte med kommunikasjonsverktøyet enn det har skjedd i hele livet hennes, føler jeg nesten.»
«Han har vært på besøk hos en kompis alene. Jeg har sluppet han av i døren og så har han gått inn selv og ringt når han skal bli hentet. Det har vært stas!!»
«Han har begynt å sende meldinger til meg på telefonen. Det er ganske stort for oss. Det er som julaften!»
- Les også: Velferdsteknologi under lupen
Barn er digitalt kompetente
Problemstillingen i dette prosjektet handler om hvorvidt velferdsteknologi kan bidra til at barn og unge med funksjonsnedsettelser opplever at de deltar og mestrer mer i fritidsaktiviteter. Samtidig skal forskerne vurdere hvordan teknologien virker inn på den enkeltes rehabiliterings- eller habiliteringsprosess.
– Selvstendighet, sosial deltakelse og det å utvikle egne ferdigheter er viktig for alle mennesker, og kanskje spesielt for denne gruppen, sier Trondsen.
I alt ti ulike teknologier ble prøvd ut i prosjektet. De kan vi dele inn i fire forskjellige områder:
- Språk og kommunikasjon
- Tid, planlegging og struktur
- Lokalisering
- Samhandling
Det viser seg at velferdsteknologi passer bra for barn og unge med funksjonsnedsettelser. De er nemlig spesielt motiverte og har gode digitale ferdigheter fra før.
– I denne studien fikk vi bekreftet hvor lett barna tok teknologien til seg, og mange brukte den til å lære på andre områder og andre måter enn det som først var tiltenkt, sier Kvarvik.
– For eksempel ble verktøy for forutsigbarhet og struktur en anledning til å trene mer språk. Flere opplevde det også som viktig å endelig få mulighet til å sitte med nesa i en telefon, akkurat som alle andre, sier Knarvik.
– Prosjektet ga positive ringvirkninger for mange. Med bedre språkforståelse fikk de bedre mulighet til å uttrykke seg, hvilket bidro til selvstendighet, mer trygghet og sosial kontakt, supplerer Trondsen.
Individuell tilpassing er viktig
En 11-åring på hotellferie med familien kom selv på at han ikke lenger behøvde å vente på foreldrene for å få gå til hotellets lekerom, han kunne dra i forveien alene.
«Jeg har jo klokka, mamma», argumenterte han.
Gutten ble før han fikk klokka fort utrygg uten kjente i nærheten og kunne også lett gå seg vill. Mangelfullt språk kunne gjøre det vanskelig for han å få hjelp av andre. Men via GPS i klokka som han hadde på armen kunne foreldrene hele tiden se hvor gutten var, og fikk ved behov også muntlig kontakt med han.
En annen familie er takknemlig hvis sønnen deres på grunn av GPS-teknologi kan være alene ute i hagen:
«Mange tar som en selvfølge at barna kan leke i gaten. Det er det ikke for oss. Men om han kan leke alene i hagen, så er det fantastisk.»
– Det har vært en vekker for oss at de små tingene er så store for disse brukerne av teknologi. Det er også et viktig poeng med rapporten vår. At man i evaluering av tiltak ser det betydningsfulle i de små skrittene. Og at man hele tiden setter barnet i sentrum og ser hva som er fremskritt for den enkelte, understreker Trondsen.
Må ta hensyn til alder, behov og interesser
For at teknologien skal hjelpe barn med funksjonsnedsettelser, må barnet være i sentrum. Det betyr at når foreldre og helsepersonell skal velge teknologi, må de både se på alder, behov og interesser.
Bruken må være meningsfull og lystbetont, og teknologiutformingen må unngå å bli stigmatiserende med for eksempel store alarmknapper opprinnelig myntet på eldre. Teknologi designet for eldre er ofte dårlig egnet for barn som er i mye aktivitet. For eksempel kan alarmknapper utilsiktet utløses i lek som involverer mye bevegelse.
Videre påpeker forskerne at teknologien bør fremme motivasjon, engasjement og samarbeid. De involverte må få god opplæring og oppfølging i tråd med barnet og foreldrenes behov og kompetanse, og utprøving bør skje i et langsiktig perspektiv.
- Les også: Du har velferdsteknologi i lomma di
Funket ikke for alle
Selv om forskerne fikk høre mange solskinnshistorier underveis, var det også familier som hadde hatt begrenset nytte av teknologien som ble prøvd ut.
Forskerne slår fast at en rekke forutsetninger må være til stede både på det teknologiske og organisatoriske, og på det sosiale og individuelle plan for at en bruker skal oppnå best mulig utbytte av velferdsteknologiske løsninger. Man må velge rett teknologi, organisere bruk og opplæring slik at fagmiljøet rundt brukeren er aktiv medspiller. Samtidig kan det være forhold rundt familien som gjør dem ekstra sårbare eller ekstra motiverte for bruk av teknologi. Veldig mye spiller inn.
– I tillegg må det være et godt samspill mellom disse områdene. De utfordringene som familiene opplevde var for eksempel at teknologien ikke traff behovet, at organiseringen rundt de som skulle hjelpe til med å ta verktøyet i bruk, eller opplæringen, var utilstrekkelig, forklarer Trondsen.
Forskerne påpeker at bruk av velferdsteknologi for barn og unge med funksjonsnedsettelser bør fortsette å være en del av et nasjonalt satsingsområde.
– Feltet er fremdeles uutforsket og vil ha nytte av kunnskapsgenerering på flere plan, både teknologiutvikling, utprøving i praksis, evaluering og forskning, skriver de. Denne forskningen er gjort i samarbeid med Direktoratet for e-helse og «Nasjonalt velferdsteknologiprogram» i Helsedirektoratet.
Referanse:
Marianne V. Trondsen og Undine Knarvik: Velferdsteknologi for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Erfaringer med utprøving av velferdsteknologi i kommunene Drammen og Horten. Prosjektrapport Nasjonalt senter for e-helseforskning. 2017. ISBN 978-82-8242-074-7