Hvordan rense kroppen for alskens giftstoffer? På internett florerer tipsene om alle miljøgiftene som sirkulerer i kroppen og hva du kan gjøre med dem. Alt fra smoothies til tarmrens er å anbefale, skal vi tro disse nettsidene.

Men én av fremgangsmåtene tar utgangspunkt i en nokså kjent og kjær aktivitet: å svette i badstue. Selv treningssentre tilbyr detox-timer, hvor du kan sitte i badstue og gjøre diverse øvelser.

Men hjelper egentlig det? Og hvor farlige er giftstoffene?

Kroppen tar ansvar

Menneskekroppen har et helt eget system som sørger for å rense opp kroppen innvendig. Organer som tarmen, leveren og nyrene spiller alle viktige roller når giftstoffer kommer inn i kroppen. Leveren sørger for eksempel for å bryte ned og omdanne giftstoffene som fraktes dit gjennom blodet, til mer vannløselige stoffer.

Kanskje er det derfor naturlig å tenke at svetten også bidrar til å skylle ut stoffene.

Helle Knutsen, seniorforsker ved Folkehelseinstituttet, forklarer at det nok ikke er så enkelt.

– Det er ikke på den måten kroppen kvitter seg med stoffer. Så vidt jeg kjenner til, har ikke svetten en slik effekt, sier Knutsen til forskning.no.  

Svettens hovedoppgave er nemlig å holde kroppstemperaturen vår stabil.

– Når du svetter, mister du jo vann og en del salter. Kanskje kommer noen typer giftstoff ut gjennom svette, men i svært små mengder, og ikke på en særlig effektiv måte, fortsetter hun.

En tur på do

I stedet for å forsvinne gjennom svette, lagres stoffene enten i fettvevet, eller så forsvinner giftstoffene etter en tur på do. Leveren bryter de kjemiske strukturene ned til vannløselige stoffer, og sender dem videre til tarmen eller nyrene.

Altså kan det se ut til at det beste tiltaket for å kvitte seg med miljøgifter på, er å la kroppen kjøre sitt eget løp.

– Detox er veldig in. Det høres jo besnærende ut å kunne drikke te eller ta et kosttilskudd for å bli kvitt giftstoffer. Men det finnes få holdepunkter for at noe av det påvirker utskillelsen, understreker Knutsen.

Mest for velvære

På treningssenteret Sats/Elixia tilbys en gruppetime som kalles detox. Timen går ut på å sitte i badstue i 30 minutter, mens du utfører en rekke tøye-øvelser. I timebeskrivelsen står det at økten kan hjelpe kroppen å kvitte seg med giftstoffer og andre avfallsstoffer.

– Det skal sies at det ikke ligger tung forskning bak dette, fordi detox er relativt nytt og litt alternativt, forklarer Jannike Pedersen, som er ansvarlig for gruppetimene hos Sats/Elixia.

Hun understreker at timen først og fremst handler om velvære.

– Når man svetter mye, vet vi at noen av avfallsstoffene fjernes. For eksempel er det avfallsstoffer som ligger på hudoverflaten, som renner bort sammen med svetten, sier Pedersen.

– Men de tyngste giftstoffene som lagres i fettet, får man ikke gjort noe med på en halvtime i badstue, legger hun til.

En cocktail av giftstoffer i kroppen

Det er nok ikke uten grunn at flere søker etter måter å kvitte seg med giftige stoffer som har kommet seg inn i kroppen.

Fordi de aller fleste av oss har flere ulike giftstoffer i kroppen.

Vi nordmenn er i verdenstoppen på hvor mange ulike giftstoffer det er å finne i hver av oss.

Torkjel M. Sandanger, som forsker både ved UiT og NILU, har forsket på miljøgifter i kroppen og hvilken effekt de har. Han forteller at miljøgiftene vi utsettes for, kan deles inn i to grupper. De som lagres i fettvevet og som det tar lang tid for kroppen å bryte ned, og de som det tar kort tid å bryte ned og som ofte binder seg til proteiner i blodet.

De stoffene som det tar lang tid å bryte ned, var typiske miljøverstinger fra midten av 1900-tallet. Industrikjemikalier som PCB lagres i kroppsfettet vårt, og kan i verste fall føre til alvorlige helseproblemer. Heldigvis ble kjemikaliet forbudt å bruke, og siden har nivået av slike stoffer i mennesker sunket i betydelig fram til i dag.

Omstridte midler

Men det finnes andre giftstoffer som har vakt bekymring hos flere, og det er disse stoffene vi finner mest av i menneskekroppen. I stedet for å lagres i fettet, henger stoffene seg på proteinene i blodet vårt.

Eksempler på slike stoffer er såkalte perfluorerte forbindelser som PFOS og PFOA. Stoffene kan man finne blant annet i brannslukningsapparat og impregneringspray. Disse har også lang nedbrytningstid.

Hvor farlige de kjemiske strukturene er for kroppen, kommer an på mengden og strukturen.

– Alle disse stoffene kan ha en skadelig effekt, men det er vanskelig å bevise hvilken effekt de mengdene vi har i kroppen, vil ha på oss, sier Sandanger til forskning.no

Parabener, en form for konserveringsmiddel, finner vi også mer av hos nordmenn, men disse er lett nedbrytbare og forsvinner fra kroppen i løpet av kort tid, understreker Sandanger.

– Dersom man finner kilden til parabenene og kvitter seg med den, vil man ikke finne spor av stoffet i blodet to dager senere, sier han.  

En fellesnevner for flere av stoffene er at de kan virke hormonforstyrrende, noe som kan påvirke fruktbarhet, vekst og utvikling.

Summen av alt

Hovedsakelig er altså de verste stoffene på vei ut av produksjon, og faren for eksponering for disse blir mindre.

Men folk utsettes for nye og ulike stoff jevnt og trutt, og det er vanskelig å vite hvor alle de forskjellige stoffene kommer fra, og hvor farlig den kjemiske suppa er for oss.

Det er sannsynligvis den samlede mengden kjemikalier som burde vekke mest bekymring.

– Det er veldig lite sannsynlig at de nivåene vi finner av parabener, har en skadelig effekt. Problemet er summen av alt. De nye stoffene vi blir eksponert for, kommer på toppen av alt det andre som allerede finnes i kroppen. Derfor må man være nøktern og holde et øye med de stoffene vi har i kroppen, konstaterer Sandanger.

Håkon Bolkan var i Sierra Leone senest i august i år. I sitt doktorgradsarbeid ser kirurgen på effekten av opplæringen i den ideelle organisasjonen CapaCare i Sierra Leone, spesielt utenfor de sentrale områdene.

Han sier at frykten for ebola holder pasientene vekk fra helsevesenet i landet. Dødstallene blant disse pasientene er nå større enn gruppen som faktisk dør av ebola. 

Også i CapaCare har antallet pasienter falt dramatisk.

Siden det første utbruddet i Guinea i desember 2013, har ebola hatt uforholdsmessig store konsekvenser for helsearbeidere i Vest-Afrika. I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) har minst 240 helsearbeidere blitt smittet, og over halvparten av disse har mistet livet. 

Kollaps for helsetjenestene

I slutten av august rammet sykdommen også CapaCare, da Joseph Heindilo Ngegba, én av de 24 studentene i programmet, døde av viruset.

– Dødstallene blant helsearbeiderne er en alvorlig side av ebola-epidemien, sier Bolkan. Han er også leder for CapaCare – som han var med og startet i 2011. Målet er å lære opp lokale helsearbeidere til å utføre livreddende operasjoner.

– Det blir færre helsearbeidere, og helsetjenestene er i ferd med å kollapse, sier kirurgen.

Kort tid før han selv ble smittet, skrev Ngegba et innlegg på CapaCares blogg om belastningen med å risikere å bli syk selv:

“Ebola-epidemien har en negativ påvirkning på dagliglivet mitt, både med tanke på operasjonene jeg utfører og arbeidet ute i avdelingene, fordi jeg ikke vet om menneskene jeg jobber med er smittet eller ikke. Det medfører mye stress. Folk flest har en negativ holdning til utbruddet, fordi de fleste ikke tror at ebola eksisterer. De tror at helsearbeiderne dreper folket deres.”

Ti kiruger i hele landet

Sierra Leone har allerede et av verdens laveste antall leger per pasient. Ifølge WHO har Sierra Leone én lege per 45 000 mennesker. I USA er det tilsvarende tallet én lege per 410 mennesker, mens Norge har omlag én lege per 270 mennesker. I 2008 hadde Sierra Leone ti kirurger som skulle dekke behovet til landets seks millioner innbyggere. Det er 150 leger totalt i landet. 

Samuel Batty og Mohamed Kamara er helsearbeidere i Sierra Leone og på opplæring i CapaCare-programmet. De kom til Norge tidlig i september for å få videre opplæring her. Begge forteller at familiene deres ville at de skulle slutte å jobbe i helsevesenet, fordi risikoen for selv å bli smittet er så stor. Men de vil fortsette arbeidet.

– Helsearbeiderne må bidra i kampen mot ebola. Vi må være forsiktige for å unngå å bli smittet, men vi kjemper en viktig kamp mot sykdommen og ønsker å gjøre det vi kan, sier Batty.

Koster 600 millioner dollar

CapaCare har midlertidig  stoppet praksisperiodene for de som er på opplæring.

– På grunn av krisen har vi måttet finne nye løsninger og bruke mer nettbasert opplæring, sier han.

I en uttalelse torsdag 4. september kalte WHOs generaldirektør Margaret Chan ebola-utbruddet for “det største, mest komplekse og alvorlige vi noen gang har sett”.

Hun sa også at det vil kreve 6–9 måneder og en kostnad på 600 millioner dollar å få kontroll på epidemien.

Se en av de første traineene i CapaCare Emmanuel Tommy fortelle om ebola-arbeidet:

Forskere ved Høgskolen i Gjøvik bruker superdatamaskiner til å undersøke aluminiumslegeringer på nanonivå.

– Aluminium er populært, og man søker stadig nye måter å anvende det på, forteller stipendiat Per Harald Ninive.

Aluminium er lett og sterkt, men det kan bli enda bedre.

­– For eksempel ønsker vi å bruke mer av det i biler og strømkabler, fortsetter Ninive.

Forskningen hans har gjort at vi er et skritt nærmere slik bruk av aluminium.

Nanomodeller

Det er noen små partikler som kalles presipitater, som fører til at aluminium skifter egenskaper og blir sterkere når metallet varmes opp over en viss tid. Målet med undersøkelsene er å finne ut mer om presipitatene; hva det er ved dem som gjør aluminiumen sterkere.

Ninive forklarer at aluminiumen og presipitatene har ulik krystallstruktur. Da oppstår det såkalte tøyningsfelter rundt presipitatene. Indirekte herder dette aluminiumen, men disse tøyningsfeltene er ikke mulig å observere direkte i et mikroskop. 

Og det er nettopp det som har vært problemet tidligere. Man har studert aluminiumslegeringene i mikroskop, og gjort seg noen antagelser, men helt sikker på hva som faktisk skjer når aluminium herdes har man ikke vært.

Det er blant annet fordi stoffene magnesium, aluminium og silisium, som utgjør legeringen Ninive har undersøkt, befinner seg rett ved siden av hverandre i periodesystemet, og er spesielt vanskelige å se forskjell på i mikroskopet.

Tunge beregninger

Ninive benytter altså en annen innfallsvinkel: datamodellering. Da kan han skape modeller som vil forutsi hvordan presipitatene vekselvirker med aluminiumen rundt seg.

Beregningene tar fullstendig hensyn til de fysiske lovene. Tidligere har tilsvarende beregninger rett og slett krevd for mye regnekraft, og man har måttet utføre beregninger på enklere modeller. Når fysiske lover kan tas med i de tunge beregningene, blir stadig flere hull i tidligere teorier lukket.

– Vi kan nå gjøre beregninger på realistiske modeller av presipitatene, beregninger som kun er basert på fysiske lover. Da kan vi gjøre pålitelige beregninger som også kan brukes i annen forskning innen materialfysikk, forteller Ninive.

Han har benyttet superdatamaskinen Abel, som befinner seg ved Universitetet i Oslo. Den består i realiteten av en rekke veldig kraftige maskiner som kan jobbe parallelt. På den måten kan de utføre veldig krevende regneoppgaver.

– Størrelsesordenen på mine beregninger er på cirka 1000 timer, sier Ninive.

Det er tiden det ville tatt om en enkel beregning skulle utføres på en vanlig datamaskin.

Gull verdt

Legeringen Ninive har undersøkt er en av de mest vanlige i automotivindustrien: aluminium-magnesium-silisium (Al-Mg-Si). Han har sett på den presipitattypen som i størst grad antas å bidra til å øke hardheten til aluminium.

Disse partiklene måler 30 til 100 nanometer (nm) i lengde, med et tverrsnitt på 1 til 15 nm². Én nanometer tilsvarer en milliondels millimeter. Med andre ord ikke lett å få øye på, selv ikke i de mest avanserte mikroskopene som finnes.

Ved å lage datamodeller av presipitatene helt ned på nanonivå, for deretter å kjøre simuleringer på superdatamaskiner, kan Ninive forutsi hvordan presipitatene vil påvirke aluminiumen som omgir dem. Det kan være gull verdt for fremtidens aluminiumsindustri.

Med bedre kjennskap til den kjemiske sammensetningen av presipitatene har man mulighet til å forbedre egenskapene til denne legeringen enda mer.

Det kan man ved for eksempel å lage enda høyere konsentrasjoner av presipitatene. Høy konsentrasjon av presipitater betyr desto sterkere aluminium.

Det handler altså om å få full kontroll over blandingsforholdet – slik kan man skreddersy aluminiumen etter fremtidens industrielle behov.

Referanser:

Ninive m.fl: Detailed atomistic insight into the β″ phase in Al–Mg–Si alloys, Acta Materialia, Volume 69, May 2014, Pages 126–134, doi: 10.1016/j.actamat.2014.01.052.

Per Harald Ninive skal levere sin doktorgradsavhandling Towards a complete understanding of aluminium from atomistic modeling – A parameter-free study of hardening precipitates in Al alloys i høst.

600 sykepleiere over hele Norge blir i høst satt under daglig overvåkning.

De har sagt ja til å la forskerne følge med på søvnen deres.

Rundt 60 prosent av sykepleierne arbeider i turnus. Skiftarbeid kan forstyrre døgnrytmen og søvnen. Noen klager på helseplager, andre er fornøyd med den ekstra fritiden skiftarbeid gir.

 – Hvilke konsekvenser kan skiftarbeid ha for helsen? Det forsøker vi å finne svar på. Vi trenger å vite mer, sier Kristian Bernhard Nilsen.

Han er forsker og lege ved Oslo Universitetssykehus, og står bak prosjektet sammen forsker Dagfinn Matre ved Statens arbeidsmiljøinstitutt.

Overvåkingen blir svært tett og skal foregå i flere uker. Sykepleierne har en måler på ankelen, rapporterer i en mobil dagbok og må jevnlig gi prøver av blod og spytt.

Måler helsa over langen

Det har ikke vært gjennomført en lignende studie tidligere – verken i Norge eller på verdensbasis.

- Feltstudien er enestående i sitt slag. Vi skal studere våre deltakere over flere uker. Det er faktisk ingen som noen gang har klart å lage en studie av skiftarbeidere som ser på variasjonen i helseplager over mer enn 2-3 dager, forklarer Nilsen.

- Dette har aldri blitt gjort før – i en slik størrelsesorden og med så tett oppfølging, sier Matre.

Det har heller ikke før vært gjennomført en slik studie med mobilteknologi.

Den mobilbaserte løsningen vil gjøre det enklere for folk å delta. Vi antar også at det gjør svarene mer pålitelige, sier Matre.

Kobler sammen opplysningene

Aktivitetsmåleren er på størrelse med et armbåndsur og er festet til ankelen, men kan tas av ved dusjing. Den registrerer bevegelse og måler fysisk aktivitet og søvn i de fire ukene deltakerne fører dagbok.

Aktivitetsmålere brukes mye i døgnrytmestudier for å kartlegge sovemønster og døgnrytmeforstyrrelser.

Blod- og spyttprøvene vil bli analysert i laboratoriet, der forskerne ser på ulike molekylære og hormonelle stressmarkører. De vil også se på funksjonen til ulike gener som er knyttet til reguleringen av døgnrytme, og hvordan de virker sammen med betennelser, endringer i stoffskifte og følsomhet for smerte.

Forskerne skal sammenholde resultatet fra de mobile dagbøkene, med aktivitetsmålingene fra ankelapparatet, i tillegg til laboratorieanalyser av blod og spytt.

Helsearbeidere bør ha god helse

Risikoen for å glemme å rapportere relevant helseinformasjon, eller feilkobling mellom helseplager og skift- og nattarbeid, blir langt mindre med denne typen studier enn ved tradisjonelle spørreundersøkelser.

Å følge sykepleierne så tett over tid gir forskerne mulighet til å finne ut om endringer i helseplagene, er direkte knyttet til variasjoner i arbeidstid.

Analysene vil gi forskerne innsikt i mekanismene bak helseplagene. Den kan brukes til å lage helsefremmende tiltak for skiftarbeidere.

Befolkningen blir eldre og eldre, og det er et stigende behov for sykepleiere. Det er derfor til nytte for både den enkelte sykepleier og for samfunnet at sykepleieres arbeidsmiljø bidrar til god helse, mener forskerne bak studien.

Det er mange mysterier rundt innbyggerne i fortidas by Teotihuacán i Mexico. Ingen vet hvem som grunnla denne store sivilisasjonen nord for dagens hovedstad Mexico by.

Den oppsto omtrent 150 år før vår tidsregning, og ble etter hvert en viktig stormakt i regionen.

Nå vet vi litt mer om drikkevanene i byen med de enorme pyramidene og de brede avenyene.

Gjæret agave

Forskere fra Storbritannia, USA og Mexico har analysert potteskår funnet i og rundt Teotihuacán. Skårene stammer fra perioden mellom år 200 og 500, da den gamle sivilisasjonen var på høyden.

Innholdet i 14 av de rundt 300 bitene av det som en gang har vært krukker, krus og kar viste seg å være pulque, en gjæret, alkoholholdig drikk laget av saften fra agaveplanten.

Pulque var også populær blant aztekerne, et folkeslag som styrte sitt imperium fra Mexico fram til spanjolene gjorde slutt på det på 1500-tallet.

Pulque blir fortsatt drukket i Mexico.

Den mer kjente meksikanske drikken tequila er også laget av en type agave.

Pulque er mildere enn tequila, med omtrent 4,5 prosent alkohol ligner den mer på øl. Den er tyktflytende, har et melkeaktig utseende, og smaker litt gjær.

Ny kjemisk analyse

Forskerne klarte å gjøre en kjemisk analyse av rester av innholdet i keramikkrukkene.

Det er ikke så lett, for i motsetning til matrester er de kjemiske komponentene i alkoholholdige drikker vannløselige og bevares ikke like godt gjennom århundrene.

Men de klarte å få tak på bakterien som sørger for gjæringsprosessen til pulque.

De identifiserte den etanolproduserende bakterien Zymomonas mobilis. Når pulque gjæres, gjør den jobben sammen med gjær.

I ruinene av Teotihuacán gir gamle veggmalerier av agave, drikking og bruk av typiske krukker hint om at folk drakk pulque.

Dette skal være første gang noen har klart å slå fast helt sikkert at denne eldgamle sivilisasjonen drakk pulque.

Forskerne mener metoden også kan brukes for å identifisere andre populære drikker fra fortida som er gjæret ved hjelp av bakterier, for eksempel palmevin, øl og sider.

Viktig næring

Alkoholen var neppe til bare fest og moro eller rituell bruk, men bidro også til variasjon i matveien hos tidlige kulturer, tror forskerne.

Kostholdet i Teotihuacán besto i stor grad av mais, som stiller sulten, men mangler viktige næringsstoffer.

Tidligere analyser tyder på at pulque inneholder næringsstoffer og kan hjelpe kroppen med å ta opp jern.

Den hardføre agaveplanten tåler dessuten frost og tørke, og kan ha vært en viktig næringskilde når andre matplanter sviktet.

Ukjent kultur

Pulque kan ha vært nyttig matauk i en by som det er anslått at hadde over 100 000 innbyggere på det meste.

Sivilisasjonen forsvant brått, rundt år 650. Hvorfor, vet ingen.

Stedet sto tomt fram til aztekerne tok det i bruk flere århundrer etter. De kalte det “gudenes sted”, på aztekernes språk Teotihuacán.

Referanse:

Correa−Ascencio, M., m.fl.: Pulque production from fermented agave sap as a dietary supplement in Prehispanic Mesoamerica. PNAS online early edition 15. September 2014.

Av Petter Erik Leirhaug, doktorgradsstipendiat ved Seksjon for kroppsøving og pedagogikk på Norges idrettshøgskole. Hans doktorgradsprosjekt dreier seg om vurdering i kroppsøvingsfaget.

Offentlige utredninger hvor faget kroppsøving behandles som eget punkt er ikke hverdagskost. Sånn sett var det en kroppsøvingsfaglig begivenhet når Ludvigsen-utvalget overleverte NOU-rapporten «Elevenes læring i fremtidens skole» (1) til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Som kroppsøvingsforsker, og kanskje litt nerdete hva gjelder læreplaner og fagutvikling, kastet jeg meg ivrig over rapporten, men må bekymret konstatere at jeg finner omtalen av kroppsøvingsfaget lite nyskapende og ganske så ensidig idrettsfokusert.

Rapporten identifiserer «dybdelæring» og «progresjon» som vesentlige målsetninger i fremtidens skole. Progresjonen i dagens kroppsøvingsplan sies å følge elevenes fysiske og motoriske mestring i tillegg til et økende krav om å kunne forklare sammenhenger utover i skoleløpet, for eksempel mellom livsstil og helse. Samtidig «blir egen utøving og spesialisering knyttet til kroppsøving sentralt for en del elever ettersom mange utvikler ferdigheter på høyt nivå i ulike idretter. Skolefaget kjennetegnes derfor ved at det virker sammen med lokale idrettslag, sportsklubber og annen fritidsaktivitet i å bygge opp barn og unges kompetanse som utøvere innen idrettsgrener, både individuelt og sammen med andre.»

Kroppsøving er blant de skolefagene rapporten beskriver som bredt i omfang, innholdsmessig sett. Dette understreker utvalget som en utfordring for mål om dybdelæring, i motsetning til overflatelæring. Bredden i fag som kroppsøving «er til hinder for at elevene skal kunne gå i dybden i enkeltemner», og når aktører som idrettslag virker sammen med skolen om å bygge utøverkompetanse hos elevene kan det ses på som en form for fordypning

Jeg skal ikke her spekulere i hvem og hvilke elever en slik tenkning rundt fordypning sannsynligvis vil tjene. Jeg er interessert i hvordan rapporten kopler den klart uttrykte skepsis til bredden i kroppsøvingsfaget til det jeg leser som en prioritering av idrett på bekostning av andre bevegelsesaktiviteter. Hvis faginnholdet i utgangspunktet er for omfangsrikt og dybdelæring i faget handler om utøvelse og spesialisering i idrett, så forklarer jo det hvorfor for eksempel friluftsliv, som i dagens læreplan er et eget hovedområde i kroppsøving, ikke får noen omtale ut over nettopp som navn på hovedområdet. Og at dans som del av kroppsøving kun nevnes en gang i rapporten, og da under faget musikk!

Til utvalgets forsvar kan det hevdes at også disse aktivitetsområdene er ment inkludert i formuleringer som «utøvelse av ulike sports- og idrettsaktiviteter». Men utvalget stempler selv skolefagene som «historiske og kulturelle konstruksjoner» formet blant annet i dialog med samfunnsutvikling, pedagogikk og politikk. Da er det rimelig å forvente at utvalget har bevissthet rundt egne ordvalg og vinkling, og hvordan deres valg bidrar til konstruksjon og rekonstruksjon av ulike fagforståelser.  

Ord som «utøver» og «spesialisering» er hentet fra konkurranseidrettens begrepsapparat. Det er forskjell på å kunne delta og det å utøve en idrettsaktivitet. Begrepsbruken til Ludvigsen-utvalget støtter en fagforståelse som David Kirk hevder ble dominerende i «physical education»/kroppsøving for 30-40 år siden og som han kritiserer under betegnelsen «physical education-as-sport-techniques» (2). Kanskje ikke helt uventet, tyder forskning på at dagens praksis i kroppsøvingsfaget favoriserer «those who are already involved in movement activity and those who are involved in competitive youth sports in particular” (3, s. 15). Mer uventet, og kanskje litt skremmende, er det at et utvalg som skal gi råd om kroppsøving i fremtidens skole synes ukritisk eller ubevisst å yte støtte til en slik slagside med tanke på alle elevers mulighet til meningsfull læring og mestring i faget.

Eller kan den tilnærmede rendyrking av idrettsperspektivet faktisk tilhøre utvalgets svar på oppdraget? Er utøverperspektivet og idrettsorienteringen mest sentralt for den kropps- og bevegelseskompetanse et fremtidig samfunns- og arbeidsliv vil kreve? Dette trenger i så fall en dypere grunngiving når Ludvigsen-utvalget skal levere hovedrapporten innen 15. juni 2015.

Men også i første delrapport som vi nå har fått, er det mer å lese for den kroppsøvingsinteresserte. Totalt forekommer ordene «kroppsøving» og «kroppsøvingsfaget» 32 ganger i løpet av ca. 130 sider. De fleste av disse under punkt 6.8 der faget kroppsøving behandles spesielt (fra s. 89). En historisk linje trekkes tilbake til Normalplanen av 1939 og i perioden sies faget å ha vært «preget av behovet for en sunn fysisk utvikling hos elevene, men har også vektlagt glede, mestring, kreativitet og trivsel i tillegg til kunnskap om kroppen og bevissthet om helse». Vi kan også lese om utvikling i fagets timetall, om den uro som har vært rundt ulik opplærings- og vurderingspraksis (4) og om 2012-revisjonen av læreplanen som klargjorde at innsats skulle være en del av vurderingsgrunnlaget i faget kroppsøving (5). 

Alt dette forblir overflatekunnskap om det ikke knyttes til en dypere diskusjon av hvilken rolle kroppsøving skal spille i fremtidens skole. Det er fristende å la Rune Slagstad få siste ord. Han var i anledning overleveringen av NOU-rapporten invitert til å kommentere utvalgets arbeid i et skolehistorisk perspektiv. Slagstad beklaget at rapporten selv er preget av mangel på den faglige dybde som rapporten etterspør i skolen, og at behandlingen «av fagenes historikk, rasjonalitet og begrunnelse er overfladisk og lettvint» (6).

Sten Ludvigsen svarte med å si at rapporten var gjennomsyret av fokus på fag og at Slagstad burde gå hjem og lese den. Vel, jeg har lest den og er langt fra beroliget med tanke på kunnskapsgrunnlaget som er ment å danne basis for tilrådninger om elevenes læring i og gjennom kroppsøving i fremtidens skole.

Referanser:

(1) NOU (2014): Elevenes læring i fremtidens skole. Et kunnskapsgrunnlag. Norges offentlige utredninger 2014:7.

(2) Kirk, David (2010): Physical education futures. Milton Park/Abingdon/Oxon: Routledge.

(3) Säfvenbom, Reidar, Haugen, Tommy og Bulie, Marte (2014): Attitudes toward and motivation for PE. Who collects the benefits of the subject? Physical Education and Sport Pedagogy, DOI: 10.1080/17408989.2014.892063

(4) Lyngstad, Idar, Flagestad, Lene, Leirhaug Petter Erik og Nelvik, Ingrid (2011): Kroppsøving i skolen. Rapport fra arbeidsgruppe i kroppsøving. Utdanningsdirektoratet. Kan hentes fra

(5) Utdanningsdirektoratet (2012): Udir-8–2012 Endringer i faget kroppsøving. Rundskriv 8/2012.

(6) Slagstad, Rune (2014): Befri oss fra pedagogene! Foredrag holdt 3. september 2014 ved overlevering av første delrapport fra Ludvigsen-utvalget (NOU 2014:7), trykt i Klassekampen 6.9. 2014, s. 32-34.

Romsonden kom fram til planlagt tid, etter å ha tilbakelagt en reise på 442 millioner kilometer.

Hovedmålet som den amerikanske romfartsadministrasjonen NASA har for ferden til Mars, er å finne ut hvorfor den røde planeten mistet store deler av atmosfæren sin.

– Jeg har ingen fingernegler igjen, men vi greide det, sier Colleen Hartman, NASAs visedirektør for forskning ved Goddard Space Spaceflight Center under NASAs fjernsynssending av Mavens ankomst natt til mandag norsk tid.

Maven hadde da fyrt av bremserakettene sine og glidd inn i bane over Mars’ nordpol.

Mysterium

Mars Atmosphere and Volatile Evolution (Maven) ble skutt opp 18. november i fjor. Det er det første romfartøyet som er konstruert spesielt med sikte på å utforske og gi forståelse av Mars’ øvre atmosfære. Det skal granske hvordan tapet av atmosfære påvirket forekomstene av vann på overflaten, opplyser NASA.

Hvordan Mars mistet atmosfæren sin er blant vitenskapens største mysterier, skriver nyhetsbyrået AFP. Svaret kan belyse hvorvidt det for lenge siden var liv på den røde planeten – om enn bare i bakterieform.

Resultatene fra Mavens ferd kan dessuten bidra til å gi kunnskap om hvordan mennesker kan overleve et framtidig besøk på Mars, kanskje så tidlig som i 2030.

Ikke alene

Maven skal studere hvordan solvind skreller bort atomer og molekyler i planetens øvre atmosfære, en prosess forskerne tror har pågått i flere hundre millioner år. Håpet er at kunnskap om Mars’ historie vil kunne bekrefte forskernes sterke antakelser om at planeten ikke alltid har bestått av kald, tørr ørken som i dag.

Fra før av er tre andre operative romsonder i kretsløp utenfor Mars: Odyssey (2001), Mars Express (2003) og Mars Reconnaissance Orbiter (2006). Senere denne måneden skal en indisk romsonde, Mars Orbiter Mission, sette kursen for Mars.

– Tidligere romsonder har gjort målinger, og vi har lært mye av den øvre atmosfæren, men vi har ikke klart å sette hele bildet sammen ennå, sier sjefforsker Bruce Jakosky til BBC.

Av: Ingvil K. Sørbye, overlege, Oslo universitetssykehus

Andelen av nyfødte i Norge med utenlandsfødte mødre øker, og i 2010 utgjorde gruppen cirka en femtedel av alle fødte barn.

En del innvandrere kommer fra land der sannsynligheten for at gravide føder for tidlig, det vil si før 37. svangerskapsuke, er stor.

For tidlig fødsel er knyttet til økt risiko for skader på hørsel, syn og nervesystem hos barnet og de aller minste har økt risiko for å dø i nyfødtperioden.

Selv om vi kjenner til visse risikofaktorer, er årsaken ukjent i om lag halvparten av tilfellene.

Når kvinner føder i Norge

Vi ønsket å undersøke om de største innvandrergruppene også har større sjanse for å føde for tidlig, når de bor og føder i Norge. Og blir sannsynligheten større eller mindre jo lenger de lever i Norge?

Vi undersøkte forekomsten av for tidlig fødsel blant 40709 barn født av kvinner med innvandrerbakgrunn og sammenlignet med 868 832 barn født av kvinner med norsk opprinnelse.

De utenlandsfødte mødrene inkluderte kvinner født i Irak, Pakistan, Filippinene, Somalia, Sri Lanka eller Vietnam.

Vi delte for tidlig fødsel inn i de som spontant hadde gått i fødsel ved rier eller vannavgang og i de som ikke var spontane, det vil si barnet var forløst for tidlig på grunn av sykdom hos mor eller barn.

Størst risiko blant filippinske kvinner

I løpet av perioden 1990-2009 forekom det 48191 for tidlige fødsler. For tidlig fødsel var hyppigere blant fire av seks innvandrergrupper sammenlignet med norske kvinner, og hyppigst blant kvinner født i Filippinene (åtte prosent) etterfulgt av kvinner født i Pakistan, Vietnam og Sri Lanka.

Kvinner fra Irak hadde samme risiko som norske kvinner (litt over fem prosent), mens kvinner fra Somalia hadde den laveste risikoen.

Både spontane og ikke-spontane for tidlige fødsler forekom oftere blant de fleste minoritetsgruppene. Sannsynligheten for spontan for tidlig fødsel endret seg lite jo lenger de har bodd i Norge og forble høyere blant de fleste minoritetsgruppene sammenlignet med norske kvinner.

Norsk standard for svangerskapslengde

Vi fant at varigheten på svangerskapene selv ved termin var kortere blant minoritetsgruppene. Det betyr at den høye forekomsten av spontan for tidlig fødsel i flere grupper delvis er et resultat av at vi bruker en norsk standard for svangerskapslengde.

Risikoen for en ikke-spontan for tidlig fødsel derimot, var knyttet til tiden de har bodd i Norge. Innvandrerkvinner som har bodd i Norge mer enn fem år hadde en 18-66 prosent økt risiko for igangsatt for tidlig fødsel, også etter justering for mors alder, fødeår og tidligere svangerskap.

Stigningen med lengden på opphold i Norge var knyttet til økt forekomst av sykdom hos mor, slik som svangerskapsforgiftning og diabetes.

Studien viser at den økte risikoen for igangsatt for tidlig fødsel med økende botid i Norge er knyttet til svangerskapskomplikasjoner som delvis er betinget av livsstil.

Forebygging av for tidlig fødsel bør derfor hovedsakelig rettes mot disse sykdomstilstandene.

Referanse:

Sørbye et al. Preterm subtypes by immigrants’ length of residence in Norway: a population-based study. BMC Pregnancy and Childbirth 2014, 14:239  doi:10.1186/1471-2393-14-239 (Abstract)

Av Erlend Bremertun Smeland, direktør for forskning, innovasjon og utvikling ved Oslo universitetssykehus

Dette innlegget markerer oppstarten av en ny blogg, “Forskningssykehuset”. Bloggen er opprettet av Oslo universitetssykehus (OUS) for å fokusere på helseforskning i vid forstand, og for å få frem det store omfanget av forskningsaktiviteten på sykehusene.

Bloggen er åpen og fri

Bloggen inngår dessuten i vår strategi for å gjøre forskningen mer kjent for folk, samt å tydeliggjøre betydningen av forskning som en integrert del av sykehusets virksomhet.

Bloggen er en roterende ordning der ulike forskere fra OUS deltar med innlegg, og vi legger opp til publisering av nye innlegg annenhver uke. Vi begynner med å invitere sykehusets forskningsledere til skrive innlegg, men på sikt ønsker vi at bloggen skal være åpen for alle forskere ved OUS.

Alle som bidrar i denne bloggen skriver naturligvis fritt og på egne vegne. Vi har derfor forventninger om at bloggen vil bidra til en åpen og god diskusjon rundt viktige forskningsspørsmål.

Sykehuset er en stor forskningsaktør

Forskning er en av spesialisthelsetjenestens (sykehusene) lovpålagte oppgaver. Sykehusene er en betydelig forskningsaktør i norsk sammenheng.

Formålet med forskning i helsesektoren er å generere ny kunnskap, og å danne basis for høy kvalitet i diagnostikk og behandling. Det er derfor viktig både å legge til rette for fremragende miljøer og å tilstrebe en stor bredde. Uansett er det viktig å vektlegge god kvalitet på forskningen.

Forskning har en sentral rolle i all medisinsk utvikling. Landets universitetssykehus er derfor et naturlig tyngdepunkt for helseforskningen, i tett samarbeid med universitets- og høyskolesektoren.

Forskningen blir sterkere

Evalueringene som Forskningsrådet gjorde tidlig på 2000-tallet viste at det var mange sterke basale miljøer i helsesektoren. Samtidig kom det frem at miljøene for klinisk forskning hadde et stort forbedringspotensial – med noen hederlige unntak. Etter dette har vi sett en systematisk og ledelsesforankret satsing på forskning i spesialisthelsetjenesten. Økt innsats har gitt gode resultater. Aktiviten og ressursbruken har økt. Helse Sør-Øst har fastlagt et langsiktig mål om at 5 prosent av totalbudsjettet skal benyttes til forskning, noe som er en markant økning fra dagens situasjon.

Gledelig nok viste evalueringen som Forskningsrådet gjorde i 2011 av norsk medisinsk og helsefaglig forskning en klar styrking av klinisk forskning.

OUS er en stor forskningsaktør. Drøyt 1200 av sykehusets 17000 årsverk er knyttet til forskningsvirksomheten. Det publiseres omlag 1700 vitenskaplige artikler med forfatter fra OUS, de fleste i samarbeid med UiO. Det er robuste forskningsmiljøer i alle klinikkene ved OUS og flere fremragende forskningsmiljøer.

Trass i en krevende fusjonsprosess med press på økonomi, har forskningsaktiviteten vært stigende de siste årene (med unntak av en liten nedgang i 2013 som ser ut til å være forbigående). Det har gjennom fusjonsprosessen vært fokus på å skjerme de interne forskningsressursene og å stimulere til økt ekstern finansiering. Likevel, arealbehov, IT-problemer og mer press på tid for klinikere til forskning er betydelige utfordringer i hverdagen.

Mer teknologi og tverrfaglighet

Vi står overfor en spennende utvikling i helsevesenet med mer fokus på persontilpasset medisin og en betydelig teknologiutvikling.

Utviklingen krever tverrfaglig tilnærming og økt samarbeid med flere av fakultetene ved universitetene. Håndtering og analyse av store datamengder på en måte som tilfredsstiller personvernkrav vil også sette store krav til kompetanse – både for å utøve moderne forskning, men også etter hvert som ledd i ny diagnostikkk og behandling. Samtidig er det behov for økt helsetjenesteforskning og styrket pasientnær forskning. Dette vil samlet sett øke behovet for at spesialisthelsetjenesten må integrere personell med kompetanse utenom de tradisjonelle helsefagene.

Mer samarbeid

Derfor bør det legges til rette for å utvide samarbeidet med universitets- og høyskolesektoren. En økt styrking av forskning i kommunehelsetjenesten vil også danne grunnlag for økt forskningssamarbeid med denne sektoren.

OUS er nå inne i en prosess hvor vi diskuterer ulike løsninger for nybygg ved sykehuset i fremtiden. Viktige veivalg skal tas med tanke på videre utvikling og organisering. I denne prosessen er det kritisk viktig at hensynet til forskningen ivaretas på en optimal måte.

Forskningsmiljøene ønsker å delta aktivt i planleggingen av et revitalisert OUS. OUS har en viktig rolle som veiviser inn mot framtidens medisin.

Det er mykje snakk om god kommunikasjon av forsking for tida, og dette er også temaet for Forskingsdagane i år. Eg meiner at sjølv om alle er interessert i at meir forsking skal kommuniserast til samfunnet, har forskarar og journalistar ulike roller for å bidra til å formidle forskinga.  

Forskingskommunikasjon er eit tema som engasjerer. Fredag kveld var eg tilstade på ein paneldebatt på Litteraturhuset, der Morten Dælen, Nina Kristiansen, Thomas Evensen og Norith Eckbo diskuterte kva som trengs for å betre forholda for forskingskommunikasjon i Noreg. Diskusjonen vart leia av Mina Nærland, ansvarleg for Aftenposten Viten. 

Panelet diskuterte ei rekke ulike tema, mellom anna mangel på incentiv og teljekantar for formidling, nye former for kommunikasjon av forsking, og kvifor det er vanskeleg å få enno fleire forskarar til å bruke tid til å formidle. Denne debatten verkar å repeterast med jamne mellomrom utan konkrete løysingar eller endring i systemet.

Heller ikkje denne gongen kom debatten særleg vidare, med unntak av eit konkret spørsmål frå salen heilt til slutt: Kan innhaldet i undervisningsplikta for forskarane utvidast til å inkludere formidlingsarbeid? Bra forslag, vi får håpe dekan ved MatNat-fakultetet Morten Dælen vil ta det med seg vidare.

Som venta vart forholdet mellom forskaren og journalisten diskutert, med spørsmål om kven som har skulda for at forskarar kan karakteriserast som ”gjerrige med kunnskapen sin”. Panelet var einige om at samtidig med at det skjer mykje bra forskingsformidling i Noreg, kan både universiteta og institusjonane verte flinkare til å trene forskarane til å kommunisere forskinga si.

Det er ulike utgangspunkt for korleis forsking vert kommunisert til samfunnet i dag. Panelet på fredag hadde ikkje desse skilnadene klart føre seg, og på grunn av dette vart debatten til tider unyansert og rotete.

For å finne gode svar på korleis det vert betre plass til og rom for ulike typar forskingskommunikasjon i Noreg, treng vi å vere tydelege på at desse situasjonane involverer ulike yrkesgrupper med ulike intensjonar, roller og bakgrunn. Her er tre eksempel:

1. Ein forskingsjournalist tek kontakt med ein forskar for å lage ei sak.

Forskingsjournalistane skal vere kritiske, stille samfunnsrelevante spørsmål, og samtidig bidra til å heve kunnskapsnivået i befolkninga. Dei er stort sett kunnskapsrike og engasjerte i forsking, og dei vil bidra til at ny kunnskap kan sette dagsorden. Men, for å sitere Nina Kristiansen i panelet: ”Vi i forskning.no skal ikke skrive for forskningen, vi skal skrive om forskningen.” Den objektive og kritiske haldninga til både formatet og innhaldet i forskinga er styrken til journalistane.

Slik eg forstår det, er auka fagkunnskap og meir tid til grundig research dei viktigaste satsingane for å auke kvaliteten på forskingsjournalistikken. Tiltak for å hjelpe forskarar til å møte slike invitasjonar er også viktige, og er beskrive under neste punkt.

2. Ein forskar tek kontakt med ein redaksjon for å formidle forskinga si.

Forskarar er stort sett opptekne av forskingsarbeidet, undervisning, administrasjon og innovasjon, men ein gong i blant har dei tid og overskot til å formidle. Anten vert dei kontakta av ein redaksjon, eller så vil dei fortelle sine eigne historier om spennande grunnforsking, teoretiske berekningar eller nye teoriar om kjønn og samfunn. Til dagleg kommuniserer dei til andre forskarar, med komplekse stammespråk og faguttrykk. Den store utfordringa er at forskarar ofte har lite trening i å forenkle utan forbehold, og er usikre på korleis kollegaer vil respondere på at dei stikk hovudet fram og meiner noko.

I møtet med journalistar er både frykta og potensialet for misforståingar stort. Der journalistane treng meir kunnskap, treng forskarane trening i mediehandtering. Dei treng å lære seg grunnleggande teknikkar i å forenkle for forskingsjournalistar.

Dette tilbodet finnast gjennom fagforeiningar og kurs på institusjonane, men det verkar som terskelen for å bruke tid på akkurat dette er nokså høg. Premiering i form av undervisningsfritak eller forskingsmidlar vil vere ei mogleg løysing på denne utfordringa.

3. Ein forskar formidlar forskingsresultat utan å involvere forskingsjournalistar, til dømes gjennom foredrag, bøker og debattinnlegg.

Ein ny generasjon studentar ved MatNat-fakultetet kan no få heile 10 studiepoeng i vitskapskommunikasjon som ein del av bachelor-, master- eller PhD-graden sin. Dei får trening i ei rekke ulike typar tekstar og former for kommunikasjon, og nokre vil kanskje ta sikte på å leve av å formidle forsking.

Slike forskingsformidlarar, som i utlandet vert kalla for ’science writers’, driv forskingsformidling i eit format som er meir tilpassa den enkelte forskar sine behov og person, til dømes gjennom bloggtekstar, bøker, foredrag. Mange svært dyktige formidlarar bidreg til både kunnskapsheving og debatt ved å våge å vere synlege, tydelege og tilgjengelege.

Forskingsformidling på forskaren sine premissar treng betre kår, med støtteordningar, stillingar og utdanning. Vi treng også å debattere om alle skal drive med denne typen forskingsformidling. Eg meiner at vi skal kunne forvente av ein forskar at han eller ho er positiv når media tek kontakt, men ikkje at alle skal skrive bok eller blogge om forskingsprosjektet sitt.

Forskinga kommuniserast av skriveglade personar med ulike utgangspunkt:  journalistar og forskarar. Rolla til forskingsjournalistane er å kommunisere fakta, funn og oppdagingar til folk flest kvar dag, med utganspunkt i ei kritisk tilnærming frå eit journalistisk syn. På den andre sida tek forskarane utgangspunkt i fagstoffet, og vil helst fortelje gode, interessante og ofte detaljerte historier om forsking til lesarar som allereie er interesserte. Mange av oss med engasjement for forskingskommunikasjon ein stad midt mellom desse to ytterpunkta.

Både journalistar og forskarar treng kompetanseheving for å verte betre til å møte kvarandre og bidra til eit felles løft. Vi har alt å tene på god forskingskommunikasjon som bidreg til politiske endringar og utvikling av kunnskapsnasjonen vår.