Prosessen som passerer periodiske kopier av rutingstabeller fra ruter til ruter kalles rutinginformasjonsprotokoll (RIP) .

Slik fungerer det:

1. Periodiske oppdateringer: RIP -rutere sendte med jevne mellomrom hele rutetabellen til alle sine direkte tilkoblede naboer. Dette skjer hvert 30. sekund som standard.

2. avstandsvektor: RIP bruker en avstandsvektoralgoritme, noe som betyr at hver ruter opprettholder en tabell med kjente destinasjoner og avstanden (hopptellingen) for å nå dem.

3. hop count: RIP bruker en hopptellingsmetrikk, noe som betyr at den teller antall rutere en pakke må passere for å nå sin destinasjon. Det maksimale hoptallet er 15, hvoretter en rute anses som utilgjengelig.

4. Ruteoppdateringer: Når en ruter mottar en rutingsoppdatering fra en nabo, sammenligner den den nye informasjonen med den nåværende rutetabellen. Hvis en rute blir oppdaget med et lavere hopptall, oppdaterer ruteren bordet og annonserer den nye ruten til sine egne naboer.

5. konvergens: Gjennom denne utvekslingen av rutingsinformasjon konvergerer RIP -rutere gradvis på et felles syn på nettverkstopologien.

Fordeler med RIP:

* Enkelt å implementere og konfigurere: RIP er relativt grei å sette opp og administrere.

* lett å forstå: Hoptellingsmetrikken er lett å forstå.

Ulemper med RIP:

* Skalabilitetsproblemer: RIP kan bli ineffektiv i store nettverk på grunn av kringkasting av hele rutetabellene.

* langsom konvergens: Endringer i nettverkstopologien kan ta lang tid å forplante seg i hele nettverket.

* looping: RIP kan lide av rutingløkker i visse situasjoner, spesielt med langsomme nettverkslenker.

alternativer til RIP:

* OSPF (åpen korteste vei først): OSPF er en mer avansert rutingprotokoll som bruker en koblingsstatusalgoritme.

* BGP (Border Gateway Protocol): BGP er en bane-vektorprotokoll som brukes til ruting mellom autonome systemer (ASS) på Internett.

Selv om RIP ikke er så mye brukt som den en gang var, er den fremdeles ansatt i noen mindre nettverk.