Møkka til haren er om dagen bløt og fin og full av næring og vitaminer, i motsetning til nattbæsjen som er harde små kuler. Om haren ikke får spist dagmøkka, som produseres i blindtarmen, blir den underernært i løpet av kort tid.  

Den «norske» haren (Lepus timidus), eller nordharen som den også heter, er vanlig stort sett over hele landet. Den er imidlertid spesielt tilpasset et liv i karrige fjelltrakter og polare strøk.  Haren skifter farge på pelsen med årstidene, og er gråbrun om sommeren og snøhvit om vinteren.

På Jæren og andre steder på Vestlandet der det er lite eller ingen snø, blir harene ikke hvite men blågrå om vinteren (jærhare). En voksen hare kan bli opp til fem kilo og 60 cm lang. Den får 1–3 kull unger i året, og i hvert kull er det vanligvis 2–6 unger.

I tillegg til nordharen kan man, spesielt i Østfold, også treffe på arten sørhare (Lepus europaeus). Dette er en fremmed art, som i Norsk svarteliste 2012 er vurdert til å utgjøre svært høy økologisk risiko i norsk natur.

Sørharen hører egentlig hjemme i Sør- og Øst-Europa, og er i større grad knyttet til kulturlandskapet enn nordharen. Sørharen i Norge har spredt seg fra bestander i Sverige der den er satt ut.

Haren er et dyr det er knyttet adskillig overtro til. Det finnes mange forestillinger og sagn om trollharer, og i Norge og Europa forøvrig var det en utbredt tro på at kvinner som i løpet av svangerskapet så en hare ville føde unger med hareskår.

For øvrig nevner bibelen haren som et urent dyr, og noen steder i Norge var derfor ikke vanlig å spise hare i eldre tid.