Er strømmetjenestene de nye musikkavisene?

Mens vi leser om marginaliseringen av gamle hjørnesteiner i musikkjournalistikken , som engelske NME, forsøker norske Wimp nå å vinne markedsandeler med et rikere innholdstilbud der tekst og levende bilder supplerer musikken. Wimp har alltid satset på en sterkere redaksjonell kuratering av musikkinnholdet enn konkurrentene, med en egen redaksjon som sikrer lokal profil og knytter presentasjonen opp til aktuelle musikkbegivenheter. Nå forsterkes dette ved at Wimps musikkmagasin, som til nå bare har vært tilgjengelig på web, er integrert i den nye versjonen av klienten som er tilgjengelig fra i dag. Her er det artistpresentasjoner og temaartikler med direktelinker i teksten for avspilling av musikk, slik at multitaskere kan høre det de leser om. Innholdet bærer vel foreløpig, når sant skal sies, vel så mye preg av produkt- og artistpromotion som av egentlig lesverdig musikkjournalistikk. Men utviklingspotensialet burde være stort. Kanskje et samarbeid med andre medieaktører er en vei å gå?

Wimp er den dyktige og ekspansive underdogen i det opphetede norske strømmemarkedet. Spotify er den suverene markedslederen, her som i en rekke andre land. Svenskene hevdet overfor Dagens Næringsliv i januar at de stikker av med tre av fire kroner nordmenn bruker på strømmetjenester. Ettersom Spotify også har en meget stor andel reklamefinansierte gratisbrukere, skulle dette tilsi at markeddominansen er voldsom.

Wimp har bestridt at Spotifys markedsandel er så stor som konkurrenten hevder, men har ikke kommet opp med egne tall for å underbygge dette.

Brukertall snakker man ikke høyt om i strømmebransjen.

Med helnorsk utgangspunkt har Wimps strategi vært å differensiere seg ved å satse på redaksjonell kuratering, sterk norskprofil og premiumprodukter som Wimp HiFi, med tapsfri strømming i cd-kvalitet til nettbrett, smartmobiler og kompatible nettverksspillere som Sonos og Squeezebox. HiFi-tilbudet, som koster 199 kroner i måneden mot 99 for det vanlige abonnementet, har vært mer vellykket enn selskapet våget å håpe på, skjønt det er usikkert nøyaktig hva som menes med at det har fått «flere tusen» abonnenter.

HiFi-tilbudet har imidlertid hatt en betydelig svakhet; den mangende støtten for avspilling på PC og Mac. Fra i dag er dette løst, med en ny versjon av Wimp-klienten som gir cd-lyd til alle HiFi-abonnenter som bruker datamaskinen som musikkavspiller.

Jeg har testet en utviklerversjon, og kan bekrefte at det fungerer helt utmerket. Med hodetelefonen koblet fra Macen via Hegels vesle Super hodetelefonforsterker, låt det meget bra.

Det er en stund siden jeg har hørt ordet «multimedia» brukt i markedsføringssammenheng, men i det Wimp nå også tilbyr video som en del av innholdsopplevelsen, snakkes det om «en multimedia musikkunderholdningstjeneste for framtida». Intet mindre.

Det er snakk om redaksjonell videokanal som viser nye, populære musikkvideoer i WiMP. Betalanseringen er i første omgang begrenset til Android-brukere, men kommer i nær framtid også til iOS, og så får man anta at PC og Mac kommer etter.

Den nye versjonen byr også utvidet informasjon om album og låter, slik at man får vite hvem som er låtskriver, komponist, produsent og utøvende artister.

Det skulle da også bare mangle, hadde jeg nær sagt. Om dette har noen konkurransemessig verdi, er usikkert. Da Apple i sin tid oppgraderte iTunes-butikken med noe tilsvarende, inkludert høyoppløste omslagsbilder, viste det seg at markedseffekten var tilnærmet lik null.

Jeg har sans for Wimps strategi. Bedre lyd til en høyere pris som betyr mer penger til artister og opphavsmenn, rikere medieinnhold, lokal og aktuell profil; dette er ting som bør appellere til musikkentusiaster, og kanskje en smule til patriotismen. Om det er mange nok av oss til at Wimp lykkes på sikt i konkurransen mot Spotify, gjenstår å se. Vi må nesten håpe det. Det umodne strømmemarkedet trenger reell konkurranse om det skal utvikle seg til å bli noe artister kan omfavne i like stor grad som publikum.