I går drepte EU-domstolen direktivet om lagring av teledata som EUs øvrige organer vedtok i 2006, og som det sanne sentrum i norsk politikk – Arbeiderpartiet og Høyre – fikk vedtatt i Stortinget fem år seinere.

Kjennelsen er en seier for fornuften.

Personverntilhengere har sett med undring på de prinsipielle og verdimessige sprikene mellom datalagringsdirektivet (DLD) og den kommende personvernforordningen som bare skal gjennom EUs ministerråd før den blir europeisk og norsk lov.

Siden kjennelsen setter DLD til side står EU friere til å utforme regler for lagring av kommunikasjonsdata tilpasset både hvordan kommunikasjonsnettverk faktisk brukes i dag, og de grunnverdiene som gjennomsyrer den nye personvernforordningen.

Teknologisk sett er jo DLD en dinosaur. Direktivet ble unnfanget i hysteriet etter 11. september 2001, og formulert med tanke på 1990-tallets teleteknologi. Det dekker SMS, mobiltelefoni og gammeldags fast telefoni. Det dekker ikke Skype, Facebook, Google-tjenester eller Whatsapp.

For den norske ja-til-DLD-leiren var ikke dette noe problem. I en legendarisk Myter om direktivet-kommentar i Aftenposten framstilte daværende justisminister det heller slik: «På noe sikt er datalagring et spørsmål om politiet skal stenges ute fra den digitale verden eller ikke.» Han mente for øvrig også at et direktiv som overser alle moderne meldings- og taletjenester, var et verktøy mot «nye former for kriminalitet, som terror, hvitvasking av penger og annen økonomisk kriminalitet, samt mobil vinningskriminalitet», i tillegg til «bekjempelsen av krenkelser på internett, deriblant spredning av bilder og filmer som viser seksuelle overgrep mot barn».

Vi husker også de kraftige advarslene fra Kripos og PST mot å si nei til DLD, og hvordan Norge nærmest ville bli en fristat for kriminelle og terrorister.

– Om Norge sier nei vil det vil føre til betydelig lavere grad av sikkerhet i Norge enn det er i resten av Europa når det gjelder terror. Det er i så fall et ansvar som politikerne må ta. Vårt arbeid vil bli betydelig vanskeliggjort hvis Norge stiller seg utenfor resten av Europa. Jeg begriper nesten ikke at det vil skje, sa daværende PST-sjef Janne Kristiansen.

Kristiansen foreslo bare én endring i DLD: Hun ville ha bort kravet om at politiet må ha skjellig grunn til mistanke for å få utlevert teletrafikkdata.

Dette tøvet ble ytret samtidig med at EU-forskere slet med å se om direktivet betød noe fra eller til i forhold til terror og kriminalitet.

I oktober 2011 refererte Aftenposten fra en hemmeligstemplet EU-rapport. Konklusjonen ble formulert slik:

Men da hadde Høyre og Arbeiderpartiet for lengst undertegnet sin felles avtale om Datalagringsdirektivet, og det var ingen vei tilbake: Direktivet måtte bankes gjennom Stortinget.

Hva skjer nå, når EU-domstolen har tilkjent fornuften en etterlengtet seier, og det øvrige EU har en anledning til å komme på bedre tanker? Og at vi i de årene det har tatt ikke å gjennomføre direktivet i Norge, tilsynelatende ikke har lidd noen form for skade?

Det var som kjent ikke fravær av datalagringsdirektiv som lot Anders Behring Breivik sprenge regjeringskvartalet i Oslo og myrde AUF-ere på Utøya 22. juli 2011. Påfølgende rettssak, granskning og høring har avdekket en rekke muligheter der moderne IKT kan gjøre politi og myndigheter bedre i stand til å forsvare oss. Ingen av dem gjelder masselagring av kommunikasjonsdata.

EU og Norge trenger antakelig en lov om oppbevaring av kommunikasjonsdata. Den må tuftes på de samme verdiene som den kommende personvernforordningen. Den må diskuteres med utgangspunkt i faktiske forhold. Den bør danne et motstykke til de hårreisende tilstandene i USA, der teletrafikkdata oppbevares i 18 måneder for vanlig politi og på ubestemt tid av etterretningstjenesten.

Og det hadde vært en fordel om ja-til-DLD-leiren revurderte sine argumenter og erkjente behovet for saklighet i neste debatt.