Datasentre er motoren i vårt moderne informasjonssamfunn. Det snakkes ofte om å legge IT-tjenester ut i skyen som om dette er noe som skjer i en sky på himmelen. Faktum er at disse såkalte skytjenestene foregår i store energikrevende datasentre i rundt omkring i verden – bare i Europa sluker datasentre en energimengde som tilsvarer hele den norske elektriske energiproduksjonen på cirka 125 TWh. Nettopp derfor blir datasentervirksomhet
ofte omtalt som vår nye kraftkrevende industri.

Datasentre er store energiforbrukere. Dataserverne og utstyret som benyttes krever mye elektrisk strøm for å fungere. I tillegg må IT-utstyret kjøles – ofte benyttes like mye energi til kjøling som til selve serverdriften.

Norge har fra naturens side sannsynligvis Europas beste forhold for å drive med datasentervirksomhet. Som eneste land produserer vi tilnærmet 100 prosent fornybar, elektrisk energi fra vannkraft, i tillegg har vi et kaldt klima og tilgang på kaldt vann som kan benyttes til kjøling. Likevel er det slik at Google har valgt å plassere ett av sine store datasentre i Hamina i Finland, Facebook valgte Luleå i Sverige og nylig har Microsoft også valgt Finland. Dette er selskaper som har stor fokus på bruk av fornybar energi. I Finland er 31 prosent av den elektriske energien fra fornybare kilder og i Sverige 54 prosent, det øvrige kommer fra atomkraft og kraftverk med fossilt brennstoff.

Finland besluttet nylig å inkludere datasenternæringen i sin definisjon av kraftkrevende industri, og som et resultat ble avgiftene på forbruk av elektrisk kraft redusert med 60 prosent. Dette betyr at finnene reduserer avgiftene med cirka 8 øre per kWh, noe som gir en aktør som Google en årlig besparelse i størrelsesorden 50 millioner kroner.

Norsk forbruksavgift for strøm til ordinær sats utgjør 12,39 øre/kWh. Enkelte sektorer som bergverk, produksjons av fjernvarme og så videre, får en redusert sats som utgjør 0,45 øre/kWh. Kraftintensiv industri som elektrolyse, metallurgiske og mineralogiske prosesser samt energiintensive foretak i treforedlingsindustrien, er fullt ut fritatt fra forbruksavgift i Norge. Finland med sin næringsnøytrale avgiftsordningen har over natten gitt Norge en betydelig konkurranseulempe. Det haster å gjøre noe med dette, dersom norske myndigheter ønsker å utvikle datasentervirksomheten til en fremtidig industri.

De store datasentrene flyttes primært til områder nært fornybar kraftproduksjon for å sikre
god tilgang på kraft og for å unngå tap av energi i overføringsleddet. Videre er det slik at den produksjonen som foregår i et datasenter kan transporteres ved bruk av lys som sendes gjennom fiberkabler til nesten hvor som helst i verden med kun beskjeden bruk av energi.

Etablering av slik virksomhet vil være et viktig norsk bidrag til en grønnere hverdag for Europa og resten av verden.

I Green Mountain har vi bygd et stort datasenter der vi gjenbruker et tidligere NATO-anlegg
på Rennesøy utenfor Stavanger, og vi bygger nå også et nytt datasenter i vannkraftbyen
Rjukan i Telemark. En datasentervirksomhet i seg selv er ikke arbeidsintensiv, vi forventer
15-20 ansatte på Rjukan. Men indirekte bidrar slike sentre til betydelig økonomisk aktivitet i
nærområdet og i landet forøvrig

I et datasenter som det vi nå bygger på Rjukan, vil våre kunder ha IT-utstyr for mangfoldige milliarder kroner i anlegget når det er ferdig utbygd. Dette utstyret skal anskaffes, transporteres, monteres, settes i drift og holdes operativt gjennom hele levetiden. Normal levetid på slikt IT-utstyr er på 3-5 år. Det vil si at etter denne perioden skal alt utstyret demonteres, tas ut og håndteres på en forsvarlig måte samtidig som nytt utstyr igjen skal anskaffes, monteres, settes i drift, og så videre.

Rundt et slikt stort datasenter vil det altså foregå en meget stor økonomisk aktivitet, det kan antas mer enn 2 milliarder kroner hvert eneste år – år etter år. Basert på våre erfaringer er et forsiktig anslag at ringvirkningene vil være på minst 150-200 arbeidsplasser. Det er altså snakk om mange varige kompetansekrevende arbeidsplasser i distriktene og med tilhørende skatteinntekter til kommuner og til landet. I tillegg kommer investeringene i selve byggingen av datasentrene og investeringer i moderne infrastruktur som sikrer at landet som helhet styrker sin robusthet og tilgjengelighet på fiber- og kommunikasjonssiden.

Etter de grep Finland har gjort ved å definere datasenterindustrien som en moderne
kraftkrevende industri, er Norge nødt til å følge opp med tilsvarende grep dersom man ønsker at en slik næring skal kunne utvikle seg også i Norge. Dersom man ikke ønsker slik virksomhet så kan jo alternativet være å overføre kraften og medfølgende arbeidsplasser til datasentre i Sverige og Finland. Da sikres det i hvert fall at datasenteraktører i Sverige og Finland kan bruke vår rene norske vannkraft uten å betale norsk forbruksavgift.