Regjeringen gikk til valg på økt gjennomføringsevne. Det skal også gjelde statens IKT-politikk.

IKT-Norge hadde i forrige uke sin årskonferanse hvor dette var temaet. Konferansen var på mange måter en øyeåpner for alle fasettene i begrepet «gjennomføringsevne», fra ledelse til struktur, fra holdninger til kultur. Det avgjørende ligger i en resultatorientert gjennomføring knyttet til få strategiske punkter, men som må henge sammen, som Paul Chaffey sa det.

Det peker på forskjellen mellom begrepet «gjennomføringsevne», og «gjennomføringskraft». Ingen tok seg tid til å definere begrepene, eller gjøre denne distinksjonen. Men den er avgjørende:

Går vi tilbake til Gjørv-kommisjonen, pekte den på problemer med ledelse, samhandling, kultur og holdninger som eksempler på mangel på gjennomføringsevne. Men det var ikke mangel på ressurser, riktig lovgivning eller regelverk, svak organisering eller uenighet om verdier, som var problemet. Det var mangel på evne til iverksetting og resultatorientering som utgjorde den manglende gjennomføringskraft.

Statssekretær Paul Chaffey var indirekte inne på denne forskjellen. Det er ikke slik at vi mangler idéer og evne til å gjennomføre disse. «Men går vi rett nok på målet? Og er det kraft nok bak gjennomføringen?», var hans retoriske spørsmål til forsamlingen.

Det er fristende å stille samme spørsmål tilbake når det gjelder statens IKT-prioriteringer og det statssekretærutvalg som Chaffey selv er leder av. En av prioriteringene er «finansiering av felleskomponenter». Her er følgende historie:

Felleskomponenter er en av grunnstammene i statens IKT-politikk. Det er system/løsninger som skal kunne brukes av alle offentlige etater; gjenbruksprinsippet er vesentlig. En slik felleskomponent er Folkeregisteret. Difi har gjort en omfattende undersøkelse om bruken av felleskomponenter, og konkludert med at de i for liten grad brukes, samt angir et «veikart» for bedre utnyttelse. Rapporten på 56 sider er utmerket. Men problemet er veldig enkelt: For å få tilgang til personnumre i Folkeregisteret må etatene betale en «avgift». Det utgjør en hindring for å benytte seg av disse numrene. I stedet velger etatene å hente personnummeret manuelt for så å mate dem inn i på .

Problemet er enkelt – skal Skattedirektoratet gi fra seg dette nummeret gratis, mister Skatt 20 til 30 millioner kroner i driftsinntekter hvert år. Løsningen må være at Skatt får kompensert dette beløpet over statsbudsjettet. Vanskeligere er det ikke. Og det er nøyaktig det samme som da «offentlige data ble sluppet fri» – etter påtrykk fra blant annet IKT-Norge og Abelia. Det lyktes bare når Regjeringen kompenserte Kartverket for inntektstapet de da fikk.

Det retoriske spørsmål tilbake til Regjeringen og Paul Chaffey er: «Går Regjeringen rett nok på målet i dette tilfelle? Er det gjennomføringskraft nok (i Regjeringen)?»

Eirik Lae Solberg
Oslos nye finansbyråd Eirik Lae Solberg gikk i sitt innlegg offensivt ut og lovet sterkere satsing på IKT for å effektivisere Oslo kommune og øke kvaliteten og tjenestetilbudet til Oslos befolkning. Utfordringen er samhandling på tvers av sektorer (26 i Oslo). Hans fokus vil derfor være på samhandling og innovasjon. Her hadde han et vesentlig budskap til forsamlingen: For å lykkes, sa Solberg, må privat sektor (brukerne, næringslivet og tilbydere av IKT-tjenester og løsninger) inviteres inn i et nytt forum eOslo Forum for idéutveksling og innovativ tenkning. Hans planer var storstilte og han presenterte de så offensivt at forventningene nå er store.

Per Morten Hoff tok utfordringen på strak arm, og sa at IKT-Norge selvsagt vil stille opp. Men han la samtidig til at offentlige anskaffelser er en utfordring da anskaffelsesreglementet i offentlig sektor i liten grad åpner opp for samarbeid og innovasjon sammen med private tilbydere. Dette er igjen den samme utfordringen som ligger i bruk av felleskomponenter: Er tiltakene målrettet nok? Er det tilstrekkelig vilje til endringer? Har Oslo kommune tilstrekkelig gjennomføringskraft?

Mariana Mazzucato
Innovasjon som et element i gjennomføring av offentlige IKT-tiltak var også et sentralt tema fra dagens hovedtaler, professor Mariana Mazzucato. Hennes hovedbudskap var at staten har det største ansvaret for innovasjon i et samfunn, men at dens rolle bør være å slippe privat næringsliv til i større utstrekning. «Why doesn`t the government just get out of the way and let the private sector – the ‘real revolutionaries’ – innovate?» som hun spissformulerer det. Dette høres høyre-kapitalistisk i n’te potens ut. Men bak spissformuleringene ligger noen gode begrunnelser:

Det er et faktum at den største innovasjonen i betydningen utnyttelse av teknologi, gjøres i privat sektor, og særlig av IKT-industrien. Det er tilstrekkelig å peke på Apple, Samsung og Google – «fra mobil til nett, vi er alle på brett», som er dagens slagord.

Men det betyr ikke at staten ikke har en rolle i en slik innovativ utvikling. Det man ofte glemmer er at staten ofte er en initiell finansiell kilde til slike teknologier. Det gjelder Internett (DARPA), mobil (GSM) og en rekke av de teknologiene som i dag inngår i smarttelefoner, nettbrett, etc. For egen del kan det legges til at samarbeid mellom forskning, næringsliv og staten var Arbeiderpartiets strategi etter krigen ved at det ble initiert et samarbeid mellom forskningsmiljøer, IT-industrien og det offentlige. Det skapte Norsk Data, objektorientert programmering, Opera, etc. Så det er ingen ny tenkning i norsk sammenheng.

I tillegg fremholdt Mazzucato at staten har en markedsregulerende rolle både som stor kunde og gjennom konkurranseregulerende tiltak. Disse kan og bør også brukes til fasilitering og nyskapning. Gjennomføringsevnen her ligger i at staten finner frem til en ny og mer dynamisk rolle i samspillet mellom offentlig sektor og privat næringsliv. Den offentlige markedsplassen (eHandelsplattformen) og offentlige innkjøp kan her være et eksempel på hvordan samspillet mellom offentlig og privat sektor kan forbedres.

Ikke noe av det Mazzacuto la frem var derfor egentlig revolusjonerende i forhold til hva Regjeringen (Høyre) har tatt til orde for tidligere, eller hva pådrivere som IKT-Norge og Abelia har fremholdt mange ganger. Økte bevilgninger til forskning særlig innen innovativ utnyttelse av IKT, tettere samarbeid i offentlige anskaffelser, mer effektiv bruk av virkemiddelapparat så som Innovasjon Norge, etc.

Per Morten Hoff sa avslutningsvis at IKT-Norge skulle spille en både konstruktiv, men også utålmodig, rolle over myndighetene i denne saken. Men nå må resultatene snart komme.

Det er resultatene Regjeringen vil måles på.