Australske forskere har undersøkt hva slags følger påbudet fikk. De mener resultatene deres støtter et vestpåbud for alle som bruker fritidsbåter.

Det er, ifølge studien, bare to steder i hele verden som har påbud om bruk av redningsvest, og begge er delstater i Australia. På Tasmania ble det påbudt i 2001, og Victoria, Melbournes hjemstat, fra 2005.

Forskerne gjorde en før-og-etter studie, hvor de så på ulykkestallene i en seksårsperiode før påbudet, og sammenlignet disse med de fem årene etter at påbudet ble innført.

De så bare på drukningsulykker, og fant at 59 fritidsbåtpassasjerer druknet i perioden før påbudet. Til sammenligning var det 16 personer som døde i tidsrommet mellom 2005 og 2010.

– Jeg tror de har funnet en reell effekt av påbudet, men det er ikke nok til å kunne sette to streker under svaret, sier Torkel Bjørnskau, forskningsleder ved Transportøkonomisk institutt i Oslo.

Mye mer vestbruk

Det strengeste påbudet ble innført i Victoria og gjaldt fritidsbåter opptil 4,8 meter, det vil si 16 fot. Båttyper av denne størrelsen er mer sårbare for kantring, ifølge studien.

Her må alle som er på dekk ha på seg redningsvest når båten er i fart. Før påbudet måtte man ha nok vester til alle ombord, slik det er i Norge. Barn under 10 år måtte ha på seg vesten.

Passasjerer på større båter fra 4,8 til 12 meter er pålagt å ha på seg vest når det er regnet som farligere å være på sjøen, for eksempel om natten eller om de er alene i båten.

De australske forskerne står også bak en studie som viste at vestbruken ble nesten tredoblet etter påbudet, fra 22 til 63 prosent.

Lovendringen i Victoria ble også heftig promotert i en stor kampanje, og svært mange skal ha fått med seg lovendringen.

Forskerne gikk gjennom rettsmedisinske undersøkelser i perioden, og identifiserte alle drukningsdødsfallene fra fritidsbåter. De brukte også arkivene over ulykker på sjøen i Victoria. De tok ikke med dødsfall som skjedde etter at noen hadde gått frivillig i vannet når det ikke var en krisesituasjon.

Antall dødsfall gikk ned i mange grupper, som alle de fleste typer motorbåter, seilbåter og fritidsbåter.

Studien er publisert i tidsskriftet Injury Prevention. Forskerne viser også til studier som sier at det ikke er godt nok med holdningskampanjer.

Ingen kontrollgruppe, mindre alkohol og tørke

– Det er en ganske stor mangel i denne studien, og det er at den ikke har noen kontrollgruppe, sier Bjørnskau til forskning.no.

Australierne peker på denne mangelen selv, at de har ikke sammenlignet resultatene med en annen delstat der det ikke ble innført påbud.

Dermed kan de heller ikke se om det har blitt færre drukningsulykker generelt –  uavhengig av vestpåbudet.

Forskerne oppgir også andre mulige feilkilder. Blant annet har mobilbruken økt mye det siste tiåret, og det kan ha bidratt til færre dødsfall. Mindre alkoholbruk blant båtfolk kan også hatt en effekt.

Det var i tillegg langvarig tørke i Victoria, som varte i flere år etter påbudet kom. Dermed ble det også vanskeligere å bruke småbåter på elvene i området.

– Det kan godt hende at flytevestene har hatt en stor effekt, men forskningsmetoden er egentlig ikke helt god nok for å kunne konkludere, sier Bjørnskau.

Vestpåbud i Norge?

I Norge har debatten gått i flere år om vi skal ha et redningsvestpåbud. For en drøy uke siden ble det klart at det skjer ikke denne sommeren.

Foreløpig finnes det ikke mye forskning på dette feltet.

– Jeg tror nok debatten ville vært ganske annerledes hvis man hadde tilgang på mer forskning som dette. Selv om studien ikke er perfekt, kan den brukes som et argument for å innføre vestpåbud.

Stortinget stemte ned forslaget om vestpåbud i Norge, men etter en behandlingsfeil skal et nytt forslag opp igjen senere i år.

– Jeg synes det er vanskelig å si om vi får et påbud. Friheten til å ferdes på sjøen står ganske sterkt i Norge, avslutter Bjørnskau.

Referanse:

Lyndal Bugeja m.fl.: Effectiveness of the 2005 compulsory personal flotation device (PFD) wearing regulations in reducing drowning deaths among recreational boaters in Victoria, Australia. Injury Prevention 23. juni 2014. doi:10.1136/injuryprev-2014-041169