– På et sykehus er det mye som planlegges, samtidig som ting har en tendens til å ikke gå etter planen, sier Pieter Jelle Toussaint, IT-professor ved NTNU.

Sammen med kollegaer ved NTNU har han forsket på hvordan dataverktøy kan støtte arbeidshverdagen i sykehus. 

Ta for eksempel operasjoner. Siden sykehus har et begrenset antall operasjonsstuer, må inngrepene planlegges, slik at alle skjønner hvem som skal under skalpellen og når. Endringer i planene kommer gjerne på kort varsel når noe uforutsett skjer. Over 60 prosent av operasjoner går ikke som planlagt.

Umiddelbare oppdateringer av de faktiske hendelsene i et pasientløp – ikke bare det som er planlagt, kan gjøre det enklere å koordinere arbeidet for de mange involverte ansatte. Det gjelder enten de er kirurger, operasjonssykepleiere, anestesileger, sykepleiere på sengetun, bioingeniører på laboratoriet eller radiologer.

Ganske mye informasjon kan samles automatisk. Tenk deg at en ultralydsender på pasienten forteller hvor hun er, på vei inn til operasjonsstua. Ansatte kan også følges på denne måten. Informasjon fra anestesiologi-utstyret forteller når pasienten legges i narkose, og når oppvåkningen er satt i gang.

Andre typer informasjon kan hentes fra datasystemer som allerede er i bruk på sykehusene, hvor informasjon blir lagt inn manuelt. Bioingeniøren på laboratoriet kan for eksempel selv plotte inn at hun er i gang med å analysere en blodprøve, eller at analysesvaret er klart.

Informasjonen samles i et dataverktøy som rekonstruerer pasientløpet og visualiserer det ved hjelp av ulike filtre.

Skeptiske

Toussaint sammenligner med informasjonssystemene som er godt kjent for reisende med kollektivtrafikken. 

– I dag finnes det systemer som forteller passasjerer på holdeplassene hvor lenge det er til neste buss eller trikk kommer. Det er verdifull informasjon og gir meg sjansen til å vurdere om jeg skal vente eller gå. Denne typen informasjon er mulig å få ut av systemene på sykehus også, men det har ikke skjedd ennå, sier han.

Slike dataverktøy gjør at informasjonen kommer til dem som behøver den, uten at de må plukke opp telefonen for å gi eller ta imot beskjeder. For å unngå at ansatte drukner i opplysninger, tilpasser systemet visualiseringen så de ulike ansatte kun får det de trenger – enten på fastmonterte skjermer eller mobile enheter.

– Vi kan sammenligne det med ankomst- og avgangstavlene på flyplasser, sier Toussaint. 

Han forteller samtidig at mange sykehusansatte er skeptiske til å bli lokalisert med sporingsteknologi.

Skepsisen og personvernproblematikken er for eksempel en av grunnene til at ultralydsporing ikke ble testet i klinisk praksis i løpet av prosjektet.

Forskerne har derimot testet lokaliseringsteknologien i sine egne laboratorier ved NTNU. Denne er basert på ultralyd, og er litt mer nøyaktig enn radiobrikker, eller såkalt RFID-teknologi.

– Brukt i operasjonsområdet vil den kunne fortelle når pasienten er klar, når hun blir fraktet til operasjonsstua, om pasienten kommer til avtalt tid eller om operasjonen er forsinket. Det vil være en veldig kontrollert bruk av sporingsteknologi, der en sensor på senga eller leggen til pasienten er mest aktuelt, og bare aktuell i det tidsrommet fra pasienten er klar til å bli fraktet ned til operasjon, til hun er operert og fraktes tilbake, sier Toussaint.

Ikke veldig pålitelig

Fordelene ved automatisk innhenting av informasjon ble tydelig da forskerne gjorde en studie i USA. Der gjorde normalt de ansatte manuelle registreringer når pasienten kom inn, når operasjonen begynte, når pasienten ble bedøvet, og når hun våknet igjen.

Problemet var at mange av hendelsene ble registrert litt seint – kanskje en halvtime etterpå. Eller de ble registrert i feil rekkefølge. Derfor var ikke informasjonen i systemet veldig pålitelig.

– Om du krever av ansatte at de må registrere, øker dessuten administrasjonsbyrden, som allerede er høy, og som det klages på. Det er derfor en dårlig løsning, sier Toussaint.

Gikk ikke etter planen

Forskerne har testet ut systemet i et dansk sykehus, som nå har tatt det i bruk. Men da forskerne skulle teste ut systemet ved St. Olavs hospital i Trondheim, gikk det ikke helt som forskerne hadde ønsket. 

Utgangspunktet var å teste ut prototyper for visualisering, bestående av skjermer på viktige plasser i pasientløpet fra sengepost til operasjon og tilbake igjen. 

Det ble rett og slett vanskelig å få til integrt dette med eksisterende IKT-systemer på St. Olavs.

– Vi fikk mye kunnskap ut av prosjektet, og noen små prototyper, men oppnådde ikke det vi forventet, nemlig å utvikle en litt større løsning som vi kunne evaluere, sier Toussaint.

– Vi fikk ikke til integrasjonen skikkelig, og det førte til at de ansatte måtte gjøre dobbeltregistreringer under eksperimentene. Det er ikke en god ting, sier Toussaint. I over et halvt år kjørte forskerne pilotsystemet i en større del av sykehusets avdeling for akutt operasjon, men de ansatte tok det ikke i bruk slik forskerne ønsket.

- Ble prakka på dem

Ivar Myrstad er IKT-rådgiver ved St. Olavs hospital, og var prosjektleder for utprøvingen fra sykehusets side.

Han forklarer det hele med at prosjektet ikke var godt nok forankret hos de ansatte og kom på et dårlig tidspunkt for organisasjonen. 

– Dette var noe ledelsen ved sykehuset bestemte, og ikke noe de som jobbet ute på operasjon hadde gitt uttrykk for at de hadde bruk for. Det henger kanskje sammen med hvordan det gikk, sier han.

Myrstad påpeker også at prosjektet fant sted samtidig med forholdsvis store endringer i organisasjonen, og flytting til nye bygg.

– Mange så prosjektet som positivt, men vi fikk ikke en realistisk utprøving. Det ble overlapp med systemer vi allerede hadde, og folks mentale kapasitet for endringer og krav om å levere var presset, sier han.

Han mener også at den potensielle gevinsten for de ulike yrkesgruppene på sykehuset var litt ulik, og at motivasjonen ikke var like sterk for alle.

Han har stor forståelse for hvor krevende det er å gjøre forskning i en slik setting, der utprøvingen må ligge så nært opp til den reelle virkeligheten som mulig.

– Vi ville kanskje hatt kjempegod nytte av dette, om vi hadde fått prøvd det ut skikkelig, sier Myrstad, som mener det ikke er tilstrekkelig at noen mener de har et kjempefint system.

– Det må komme et behov, en motivasjon fra sykehuset selv for å drive frem løsninger på ting som vi ser i hverdagen. Det er viktig at motivasjonen er brukerdrevet. Det var mange som følte at dette systemet ble prakka på dem, sier han.

Pieter Toussaint mener likevel at sykehusene kan ha mye å hente på et verktøy av denne typen, med tanke på dataflyt og deling av informasjon.

– Men det må passe inn med de andre systemene og modelleres i forhold til driften på de ulike avdelingene, sier han.

Har lært

Forskernes plan var å utvide denne typen system med automatisk innhenting av informasjon via sensorer og medisinsk utstyr.

– Det er fortsatt en idé vi jobber med, sier Toussaint. Han mener det er både mulig og nyttig å få til slik automatisert innhenting av hendelser.

– Prosjektet har lært oss at området er veldig komplisert, og at mange ting er i spill. Det er vanskelig å utvikle og implementere teknologi som er en god støtte i klinisk arbeid. Det tar lang tid og krever god forståelse, sier han.