Det dreier seg om bruksanvisninger i hvordan man skal be, forteller Laura Katrine Skinnebach, som har en doktorgrad fra institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen.

Hun har undersøkt ritualene i 35 danske bønnebøker fra senmiddelalderen.

I middelalderen hadde man en forestilling om at bønner kunne gi en opplevelse av guddommelig nærvær, der himmel og jord smeltet sammen. Skinnebach har forsøkt å finne ut hvordan bønnene kan påvirke mennesker så voldsomt.

– Jeg har tatt utgangspunkt i at sansene spiller en stor rolle i bønnebøkene. Bønnene legger opp til at man bruker sansene aktivt for å få kontakt med Gud, sier Skinnebach.

Bønnene stammer fra en periode da Danmark var et katolsk land.

Smertefull bønn tok et år

Skinnebach forteller at hun ikke har testet så mange av anbefalingene.

Både fordi hun selv ikke er religiøs, noe som er en forutsetning for at bønnene vil virke. Og fordi de gamle ritualene ofte både smertefulle og omstendelige.

En av bønnene, som stammer fra en bønnebok fra begynnelsen av 1500-tallet, tar et helt år å utføre. Den begynner på årsdagen for at Jomfru Maria ifølge Bibelen fikk høre at hun skulle føde Guds sønn.

Du starter med å be 60 Ave Maria mens du tenker på den gleden Maria følte da hun mottok bebudelsen. På samme dag binder du en knute på en snor, kneler og sier bønnen «Ave Maria». Så langt virker det kanskje enkelt nok, men for hver dag skal du slå en ekstra knute og si «Ave Maria» for hver knute på snoren.

Det kan ta omkring halvannen time mot slutten av året. 

Etter et år skal du finne et maleri som viser erkeengelen Gabriel som forteller Jomfru Maria at hun skal føde Jesus-barnet.

Så skal du måle avstanden mellom Gabriels munn og Marias munn og lage et vokslys som har akkurat den lengden.

Du tenner lyset, kneler og sier «Ave Maria» helt til det er brent ned. Det skal du gjøre ni dager på rad.

Til slutt skal du si: «Å, Jomfru Maria, jeg ofrer deg disse utallige Ave Maria til lov, heder og ære, og dette lyset til lov, heder og ære, for den store gleden du fikk i hjertet da engelen Gabriel bebudet deg av du skulle føde Guds sønn, slik at Han ble menneske i ditt legeme».

Ritualene tiltaler mange sanser

Laura Katrine Skinnebach har analysert hvordan ritualene tiltaler menneskets forskjellige sanser.

Bønneritualene er satt sammen på en sofistikert måte som setter i sving føle-, smaks-, lukte-, syns- og hørselssansen, samt den kristne tankeverdenen, og kombinerer alt sammen på uventede måter.

– Ritualet med lyset blander symboler fra den religiøse tankeverdenen med kroppslige opplevelser. Til sammen bidrar det til at man holder fokuset på en begivenhet i Bibelen: at erkeengelen forteller Maria at hun er med barn.

– Ave Maria-ene og maleriet henviser spesifikt til passasjen i Bibelen. Og lyset symboliserer Gabriels ord til Maria. Via bønnen trenger man inn i det religiøse mysteriet.

– Alt sammen skal samtidig gjøres knelende – kanskje til og med på et kaldt kirkegulv – og det er fysisk anstrengende. Man bruker følesansen når man teller knutene på snoren. Og ved å gjenta bønnene bruker man hørselen, men faktisk også smakssansen. I middelalderen mente man nemlig at man brukte smakssansen når man snakket – man smakte på ordene, sier Skinnebach.

Kropp og sjel samarbeider

Underkastelsen og smerten ved å knele kan resultere i en opplevelse av at man er i nærheten av det guddommelige. 

Normalt ville man si at det er menneskets sjel som har kontakt med det guddommelige.

– Men her bruker man også kroppen og sanseapparatet. Når folk i senmiddelalderen utførte bønnene, var kroppen et bilde på det indre.

– Det er sinnet som har bestemt at kroppen skal utføre bestemte handlinger, men når handlingene blir utført, påvirker de sjelen. Så kropp og sjel hjelper hverandre med å løfte personen opp til det guddommelige, forteller Skinnebach.

Kan man trene seg opp til å se en musikk-tone?

Utradisjonelle kombinasjoner av sansene har også skapt interesse blant hjerneforskere. De forsøker å finne ut hva som foregår i hjernen når man opplever det samme fenomenet med flere sanser samtidig – såkalt synestesi eller sam-sanser.

Noen mennesker har evnen til både å høre og se en musikktone. De ser de tonen som en farge. Noen kan oppleve bokstaver og tall som farger. Slike personer kaller man for synestetikere. Forskerne diskuterer om slike evner er medfødte, eller om det er noe man kan lære.

De fleste nevropsykologer oppfatter synestesi som en medfødt tilstand. Mange antropologer oppfatter det derimot som et kulturelt fenomen man kan lære.

Laura Katrine Skinnebachs forskning kan tyde på at antropologene har rett. Den religiøse middelalderlitteraturen er full av beskrivelser av hvordan man får sansene til å smelte sammen under bønn.

Det krever at man øver – noe man gjorde når man fulgte instruksjonene bønnebøkene.

– Man forsøkte blant annet å skape «sansesprang», altså å forstå det samme budskapet gjennom forskjellige sanser. For eksempel kan du si en bønn samtidig med at du har den skrevet ned på en lapp du har sydd inn i klærne. Du kan kjenne lappen berøre kroppen.

– På den måten sørget middelalderens mennesker for at teksten ble oppfattet av både hørsel og følesansen. Fromheten ble på den måten noe som omfattet alle sansene, forteller Skinnebach.

Nevropsykolog: Tviler på at det var synestesi

Thomas Alrik Sørensen er psykolog og adjunkt ved institutt for kommunikasjon ved Aalborg universitet, hvor han forsker på synestesi. Han tror ikke man kan bevise at folk i middelalderen hadde synestetiske opplevelser. Det er ikke sikkert at de opplevde synestesi i nevropsykologisk forstand.

– Jeg vet ikke hvor mye disse fenomenene ligner synestesi. Selv om man snakker om å smake på ordene, betyr ikke det at smakssansen faktisk stimuleres. Det kan rett og slett bety en estetisk vurdering av ordene, sier Sørensen.

Han mener fenomenene kan forklares ved hjelp av sosialpsykologiske teorier. De sier at vi investerer riktig mye tid og energi i noe, så kommer det til slutt til å gi mening for oss.

– Sosialpsykologene Festinger og Carlsmith viste i 1959 at folk kan bindes mer og mer opp i en oppgave. Så fremfor å føle seg lurt fordi de bruker en masse tid på noe meningsløst, finner de opp forklaringer på at oppgaven var lærerik for dem, sier Sørensen.

Sydeuropeere følger anvisninger i dag

Uansett hvordan man forsøker å forklare det mystiske fenomenet, er det ingen tvil om at middelalderens fromme mennesker faktisk opplevde et eller annet. Det kan man fortsatt se i de katolske landene i Sør-Europa.

Der finnes det fortsatt slike religiøse tradisjoner. Det viser hvor sterkt bønneritualer kan påvirke mennesker. Laura Katrine Skinnebach forteller at hun på en reise til Roma selv fikk se dette.

– I Roma er det en trapp, Scala Sancta, som Jesus angivelig vandret oppover da han skulle dømmes av Pontius Pilatus. Det er en fromhetspraksis knyttet til den trappen: Man skal kravle på knærne opp de 28 marmortrinnene og si en bønn for hvert trinn.

– Jeg møtte en mannlig katolikk som valgte å prioritere bønnene sine da han gikk opp. På det nederste trinnet sa han den minst viktige bønnen og på det øverste sa han den viktigste, forteller Skinnebach.

For mannen ble det en viktig opplevelse. På forhånd trodde ha ikke det ville være noe spesielt. Men underveis hadde han opplevelsen av å bli bevisst på prioritetene sine her i verden.

– Kombinasjonen av fysisk og psykisk utmattelse ga mening. Det gjør vondt og er veldig hardt å gå opp trappene på knærne, og samtidig er det psykisk hardt å vurdere hva som er viktigst for deg selv og andre. Mannen fikk orden på noen prioriteter i livet, forteller Skinnebach.

Ligner meditasjon

Ritualene fra middelalderen viser at vi mennesker kan få egne opplevelser og erfaringer hvis vi klarer å få sanser og tanker til å fungere sammen.

I de siste 20 årene har mange oppsøkt meditasjonskurs som forsøker å integrere kropp og tanke. De ligner senmiddelalderens bønneritualer, men uten det religiøse innholdet.

– Når du utfører middelalderbønnene, påvirkes sansene. Du venner kroppen til å innta stillinger som støtter den religiøse tanken: Du kneler eller legger deg flatt på magen. Du står med armene ut til siden som et kors. Og du sier eller hører ting som er religiøst viktige.

– Du fortsetter å gjenta kroppslige handlinger til de blir integrert i deg selv, slik at de blir en del av din fysikk og natur. Det er beslektet med yoga og meditasjon. Det handler om å få kropp og sjel til å fungere i fellesskap, sier Skinnebach.

Du må tro før det virker

Det ser altså ut til at vi også i dag kan få noe meningsfullt ut av å utføre ritualer som kombinerer tanker og sansinger.

Men kaster du deg over middelalderbønnene, må du være sterk i troen hvis det skal fungere. Det kan man også lese i bønnebøkene.

– Jeg tror bønnene kan virke også i dag, men det kommer an på hvem man er. For troende katolikker vil det ikke virke helt fremmed. Selv har jeg bare prøvd noen få ting i bønnebøkene, og siden jeg ikke er troende, virket de ikke. Uten et kristent hjerte har de ingen effekt, sier Skinnebach.

Referanse:

Skinnebach, Laura Katrine: ‘Devotion. Incorporating the Immutated Sensorium in Late Medieval Devotional Practice’. The Saturated Sensorium. Principles of Perception and Mediation in the Middle Ages.  Aarhus University Press.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.