«Qui Cuo, en 20 år gammel mor, satte fyr på seg selv for å protestere mot Kinas undertrykkende politikk overfor Tibet. Begravelsen hennes trakk demonstranter.»

Dette kan du ikke skrive på nett i Kina uten å regne med å bli sensurert.

Mens korrupsjonsanklager mot en navngitt kinesisk politiker går helt fint.

Millioner av kinesere mener mye på sosiale medier. Samtidig har Kina et stort system som passer på at innbyggerne ikke ytrer seg helt fritt på nett.

Hva er logikken bak den strenge sensuren?

Det har amerikanske forskere ved Harvard og University of California, San Diego forsøkt å finne ut.

Den nye studien i tidsskriftet Science bekrefter det andre har antydet: Kinesiske myndigheter slår ikke ned på kritikk av dem selv – så lenge kritikken ikke oppfordrer folk til faktisk å gjøre noe med samfunnsforholdene.

Myndighetene er mest redde for opprør utenfor nettet.

Derfor ble ordet sjasmin automatisk blokkert på mange nettsteder i 2011. Det kunne vise til kinesiske aktivisters forsøk på å starte et opprør for demokrati, Sjasminrevolusjonen, inspirert av den arabiske våren.

Maskiner og mennesker sensurerer

For første gang er det laget et stort eksperiment som ser på hvordan sensuren foregår og hvilke typer meninger som blir sensurerte i Kina.

– Det er en unik studie, forskerne er de første som har gjort en så systematisk undersøkelse av sensuren, sier Mette Halskov Hansen, professor i Kina-studier ved Universitetet i Oslo (UiO).

– Den slår fast at det er en kompleks form for sensur, som foregår i mange ledd og på mange måter, sier hun.

Den største overraskelsen var den store variasjonen i metoder som ble brukt i sensuren, både av mennesker og maskiner, skriver de amerikanske forskerne.
 
Først luker automatiske systemer ut ord som kan være farlige. Deretter går horder av ansatte gjennom innleggene for å vurdere om de bør redigeres, fjernes, publiseres eller holdes tilbake fra internett.

Lurer maskinene

Kinesiske nettbrukere er kreative i forsøkene på å omgå sensuren, ifølge Mette Halskov Hansen, professor i Kina-studier ved Universitetet i Oslo.

(Foto: UiO)

Teknologien som automatisk siler ut mistenkelige ord er viktig, men langt fra nok.
 
– Myndighetene lykkes i sin sensur først og fremst fordi de har svært mange mennesker som jobber med sensur. Ingen vet helt hvor mange, sier Hansen.
 
Nettbrukerne lurer kanskje maskinene, men ikke menneskene.
 
– Folk er ekstremt kreative i sine forsøk på å omgå sensuren. Dersom ord blir sensurert, lager de nye ord for å uttrykke det de vil. Kinesiske tegn er geniale slik sett, fordi to ord kan skrives helt forskjellig, men uttales likt. Maskinene oppdager ikke slike koder, men det gjør menneskene som sitter og sensurerer manuelt, sier Hansen.
 
Det er få protester mot sensuren, forklarer hun, men kineserne utfordrer den kontinuerlig ved å hele tida prøve hvor grensene går, og finne nye måter å skaffe seg informasjon på.

Utestengt på livstid

For å forstå hvordan sensurmyndighetene tenker, laget forskerne sitt eget diskusjonsforum. De installerte de anbefalte programmene for å følge nettreglene.

Brukerstøtten hos selskapene som solgte programmene viste seg å være en unik kilde til innsikt.

De delte gladelig råd om hvordan forskerne, som selvsagt ikke røpet at de var forskere, best kunne drifte nettstedet i tråd med reglene for sensur.

– Et av rådene var å ha flest mulig ansatte som kunne følge med på problematiske innlegg, sier en av forskerne bak studien, Gary King, til Science.

Han har forsket på sensur i Kina før, men studien han publiserte i 2013 observerte bare nettdebatten, og fikk dermed ikke fanget opp meldinger som aldri kom på nett.

For en god del av innleggene blir fjernet lenge før de kommer online. Brukere kan også bli blokkert, midlertidig eller for alltid.

Seks av ti vurderte kom aldri på nett

I den nye studien gikk forskerne aktivt inn i debatten.

De opprettet fiktive brukere på 100 blogger og andre sosiale medier, inkludert Kinas svar på Twitter, Sina Weibo. Deretter forsøkte de å publisere mer enn 1000 innlegg som kommenterte nyhetsbildet.

Slik kunne de se hvordan innholdet i noen innlegg ble endret, hvilke innlegg som ble fjernet etter publisering, og hvilke sensuren bestemte seg for å la være å publisere.

Fire av ti innlegg ble vurdert av sensursystemet, enten automatisk eller manuelt.

Av disse innleggene kom seks av ti aldri på nett.

– Kontroversiell metode

Metoden er kontroversiell, mener Hansen. Forskerne kan ikke gå i detalj om hvordan de har gått fram, fordi de har fått hjelp av kontakter i Kina til å gjennomføre forskningen. Kineserne kunne fått problemer med myndighetene dersom de ble oppdaget.

Selv om forskerne har funnet en egnet metode for å avdekke alle trinnene i sensurprosessen, kan dette også avsløres gjennom andre typer studier, sier Hansen.
 
Hun viser til doktorgraden til Cuiming Pang ved UiO, som gjennom mer inngående studier av ett nettsamfunn kunne følge diskusjonene moderatorene hadde om publisering og se hvilke typer innlegg som endte med å bli holdt tilbake fra nettet.
 
Det er en svakhet ved studien at den framstiller det som om sensuren av nettstedene er svært sentralt styrt fra kinesiske myndigheter, mener forsker Yu Xie ved University of Michigan, ifølge Science. Lokale byråkrater sees på som vellykkede dersom de klarer å beholde stabiliteten i sitt lokalsamfunn, og har dermed en personlig interesse i å holde opprør i sjakk.
 
Studien avdekker heller ikke den omfattende selvsensuren som trolig foregår i Kina.
– Redaktørene av diskusjonsforum sensurerer innlegg fra brukerne, fordi de er redde for sensurmyndighetene. Brukerne sensurerer trolig også seg selv, bevisst eller ubevisst. Det trenger vi flere studier av, sier Hansen.

Viktig ventil

«Bare regulering kan gjøre internett tryggere og mer behagelig», skrev Folkets Dagblad, kommunistpartiets hovedorgan, da myndighetene skjerpet kontrollen av internett i 2012.

Tross streng kontroll, tillater kinesiske myndigheter sosiale medier av flere grunner, forklarer Hansen.
 
– De er viktige som en ventil, slik at folk kan lufte sine meninger og frustrasjoner. Dessuten vil Kina gjerne delta i verdenssamfunnet og være et teknologisk sterkt land, og det får de ikke til uten å være aktive på nett. Sosiale medier gir også myndighetene et innblikk i hva folk tenker og gjør.

Referanse:

King, G., m.fl.: Reverse-engineering censorship in China: Randomized experimentation and participant observation. Science, 22. august 2014.