DEBATT: Regjeringen har ivrig rukket opp hånden og svart at en av de viktigste måtene å forbedre skolen på, er en felles IKT-plattform og mer bruk av digitale læremidler. Paul Chaffey har skrevet jevnlig på sin blogg om teknologi og hvordan den nå kan brukes til å endre og forbedre både lavere og høyere utdanning. Et eksempel er dette innlegget fra 4. juli i år.

Dette vil kreve at brukerne (som i første rekke er lærere og skoleledelsen, men også elever og foreldre) har stor grad av kunnskap og involverer seg i utvikling og bruk av de digitale hjelpemidlene. For at dette skal bli vellykket og teknologien brukes, holder det derfor ikke kun å tilføre penger og sentralt utvikle eller kjøpe felles teknologi. For å få med brukerne må regjerningen nøye tenke gjennom hvordan dette organiseres, og de må gjøre endringer som vil være kontroversielle. De må gå tilsvarende kraftig til verks som de har flagget at de vil med kommunesammenslåingene, ellers kan de like godt la være.

Problemstillingen er todelt: For det første dreier det seg om hvordan læreplaner utvikles og digitale hjelpemidler innføres for å forbedre læringen som hver enkelt lærer gjennomfører hver dag. For det andre dreier det seg om hvordan sentrale offentlige myndigheter kan gjennomføre dette ved å rulle ut en felles nasjonal plattform, som gir målbare resultatet i god tid før neste valg.

For å lykkes må regjeringen jobbe med begge problemstillingene som må henge tett sammen. Men det må gå et skarpt skille i hvordan de to organiseres, og det må være tydelig hvor beslutningsmakten for hver av de ligger. Beslutningsmakten for den første – valg av digitale læremidler – må være sterkt desentralisert. For den andre, en kunnskapsmessig og teknologisk plattform som understøtter bruk av de digitale læremidlene, må styringsformen være sterkt sentralisert.

Skolene og lærerne må gis beslutningsmakt til å velge og kjøpe inn de digitale produktene de best mener vil styrke undervisningen. De må også gis kunnskap og ressurser til å ta dette i bruk.

Noen mener at dette vil skape forskjeller mellom klasser, skoler og regioner. Men dette er kun på kort sikt, og veies opp av at man enkelte steder får fart på satsingen og øker nivået. De som drar ifra og lykkes, kan brukes som referanser for de andre å lære av og strekke seg etter.

Det har også vært argumentert for at alt som tas i bruk, først må gjennom en sentralisert pedagogisk vurdering som velger ut hva som skal brukes. Dette er forsinkede, begrensende og undervurderer lærerne. Men man må sørge for at lærernes kompetanse på IKT og hva som virker pedagogisk, jevnlig oppdateres. Slik blir de i stand til å ta gode valg for hvilke læremidler som skal kjøpes inn. I praksis innebærer dette en økt satsing på institusjoner som Senter for IKT i utdanningen som sprer kunnskap og styrker kompetansen til lærerne. Teknologirådet har også fulgt dette feltet og konkluderer med at det er læreren som må settes i sentrum for teknologisatsingen i skolen.

Norske forlag tilbyr nå e-bøker med dynamisk og pedagogisk funksjonalitet utover ren tekst. Men de sier at de ikke opplever nok etterspørsel, ikke virkelig trykk. Mindre selskaper opplever også at det er vanskelig å selge til skolene eller gjøre enkle apper kjent for lærere.

Forlagene og andre som tilbyr større eller mindre digitale applikasjoner, må få bedre mulighet til å gjøre produktene sine kjent. Regjeringen må bidra til å skape etterspørsel ved at skolene har kompetanse, beslutningsmakt og ressurser til å kjøpe fra flere private tilbydere, noe som igjen vil skape bedre leverandører og digitale læremidler.

Noe må også gjøres sentralt for å understøtte dette og her må regjeringen sitte i førersetet og diktere en felles standard og overordnede mål. I tillegg til kompetanse, beslutningsmakt og ressurser, må skolen også pålegges ansvar og et minimum for hva de skal ta i bruk. Dette kan ikke være en sum av løpende enkelttiltak, men må være del av en langsiktig IKT-strategi for skolen. Denne må igjen være en del av regjeringens overordnede IKT-strategi. Slik blir det forutsigbare rammebetingelser, selv om dette kan bety at ikke alle ønsker fra skolesiden blir innfridd.

Lærerutdanningen blir en viktig del av det langsiktige perspektivet som regjeringen må diktere rollen til som en del av IKT-strategien. Nyutdannede lærere må ha generell IKT-kompetanse og særlig kompetanse på nye digitale læremidler som virker. Slik får lærerne over tid pedagogisk kompetanse som henger sammen med IKT-kompetanse. De blir dermed godt rustet til å ta valg om hva som skal kjøpes inn og brukes i deres undervisning når de blir lærere.

De skolene og lærerne som lykkes godt med ny teknologi og dermed drar i fra andre skoler som resultat av at de får økt innkjøpsmakt kan være referanser som brukes i lærerutdanningen. Slik får de nyutdannede lærerne med seg en ballast og vil bidra til å ta i bruk det som virker. Da vil lærerutdanningen over tid bidra til at ulikhetene som oppstår i en desentralisert modell jevner seg ut.

Det bør ikke utvikles nye løsninger, men legges til rette for at private leverandører lettere kan levere og gjøre sine tjenester kjent og relevant for skolene. Her er det satt i gang noen gode tiltak allerede som er gode eksempler på hva regjerningen bør prioritere sentralt og pålegge skolene å ta i bruk. Feide er et offentlig system som gir elever lett felles pålogging til løsninger fra mange forskjellige private leverandører. Dette gjør det lettere for leverandører å komme inn, la skoler teste løsningen og å få den brukt blant alle elever og lærere. Et annet eksempel er sikre digitale eksamener på egen PC slik at eksamen er mer lik den digitale og naturlige formen på læringen.

Digitale læremidler er ikke upløyd mark som må kartlegges før man kan gjøre noe. Det er ikke lenger mangel på PCer blant elevene, og det er ikke mangel på etablerte digitale læringsprodukter i markedet. Vi i Core Group har kartlagt og vurdert en rekke både norske og internasjonale leverandører med gode produkter. Man trenger altså ikke å lage noe helt nytt, men det er kun et spørsmål om hvordan man organiserer og akselerer det som allerede finnes.

Regjerningen må bare ta et prinsippvalg og sette i gang.

Stian Aldrin er konsulent i Core Group