Folk synes vi er harry, sier dansebandfolket. Utenforstående tror dansebandgalla betyr fest og fyll.

Men de som danser drikker nesten bare vann, lite alkohol. Og mange i miljøet er veldig opptatt av å være ordentlige, forteller Heidi Stavrum, fersk doktor i danseband.

– Anstendighet er viktig. Det skal være ryddig og rent i lokalene og på festivalene, og fansen tar avstand fra folk som er rølpete og bråkete, sier kulturviteren ved Telemarksforsking.

Et trivelig selvbilde

Fansen har sitt eget blad, som gir terningkast til arrangementer. Da er det ikke bare musikken som teller, men om dansegulvet er stort nok, om det er trivelige folk i kiosken, hygieniske toaletter, anstendige matpriser, og vakter som ikke er overlegne.

Samtidig har Stavrum observert at praksis ikke alltid stemmer overens med det folk vil fortelle forskeren. Noen er på festival med en viss promille.

Men hun ville undersøke hvordan deltakerne selv opplever sitt miljø. Da er det mest interessante hvordan de ønsker å framstå.

Feirer livet

Det finnes mange grunner til å være fan av danseband. Noen elsker å danse, andre føler tekstene snakker rett til dem. Andre igjen setter mest pris på det sosiale.

– Jeg ville nyansere det stereotype bildet av dansebandmiljøet og ta kulturen på alvor, sier Stavrum.

Som del av doktorgraden ved Universitetet i Bergen har Stavrum både svingt seg på dansegulvet og snakket med deltakerne. Hun har deltatt på dansebandgallaer og festivaler, og tatt en tur med danskebåten.

Tittelen på avhandlingen hennes, «Danseglede og hverdagsliv», speiler at fest og hverdag flettes inn i hverandre i det som for mange blir en altoppslukende interesse. Noen forteller at livet fikk en helt ny mening da de fant dansemusikken, og følger favorittbandet nesegrust på turné.

– Det er en veldig begeistring og glede. Over at det rykker i dansefoten og over at de får sterke kulturopplevelser, de feirer og koser seg, sier Stavrum.

Ikke høy på pæra

Det skal være glitter og stas på scenen. Samtidig feires det vanlige hverdagslivet.

Når stjernene går ned fra scenen skal de være hyggelige og ta seg tid til å hilse på fansen. Det holder ikke å gi ut plater, de må møte folket.

Dansebandfolket er opptatt av å formidle et jordnært menneskesyn. De verdsetter folk som er ærlige og folkelige.

– Du skal ikke være høy på pæra eller tro at du er noe, sier Stavrum.

Band som begynner å bli litt store på det hviskes det mistroisk om i gangene.

Som da Ole Ivars gikk over dansegulvet med vakter rundt seg. De hadde distansert seg fra folket.

Blir sett ned på

Finkultur er det ikke.

Danseband får Spellemannspriser, det er satt opp teaterstykke om dem, og nå skrives det doktorgrad om fansen. Likevel opplever mange i dansebandmiljøet å bli sett ned på av dem som bestemmer hva som er god og dårlig smak her til lands. Kulturpolitiet.

Som William Kristoffersen i dansebandet Ole Ivars uttrykte det da Nationaltheatret satte opp en forestilling basert på deres musikk:

– De får seg jo kanskje en liten en på kjeften, de som har snakka negativt om oss før. Det smaker veldig godt når man ser at noen fra «kultureliten» i Oslo bryr seg så mye om det vi gjør at de vil sette opp en forestilling med vår musikk, sa han til NRK.

Vil være outsidere

Dansebandfolket vil gjerne bli anerkjent for kulturen sin. Samtidig dyrker de rollen som outsidere. De gjør opprør mot kultureliten som ikke aksepterer dem.

– Det er en klar motsetning til dem som sitter i Oslo og tror de er noe, sier Stavrum.

Vanlige folk står sammen mot den etablerte kulturen.

Flere forskere har ment at miljøer som føler seg utstøtt kan danne en motkultur, der man er stolt av sin egen væremåte og prøver å se ned på den rådende kulturen. Det er en måte å gjenvinne selvrespekten på.

Man kan også ta avstand fra andre i samme sjikt som seg selv, for å prøve å heve sin egen status.

Det er ikke bare kultureliten som får sitt pass påskrevet av dansebandfolket. De vender fordommene andre har mot dem, mot countrypublikummet. Det er etter sigende på countryfestival det er rølp og fyll.

Danserne mot musikkfansen

Det er også ulike måter å skille seg ut internt i dansebandmiljøet.

Landeplager som «Nei, så tjukk du har blitt» er ikke nødvendigvis representative for sjangeren. Det er en stor bredde av artister som er opptatt av å ha sin egen stil.

Danserne og lytterne har ulike typer favorittband, etter om de er opptatt av takt eller tekst.

Kvaliteten på musikken måles etter om den kan brukes her og nå, i motsetning til idealene om kunst som noe man betrakter med en kritisk distanse. Tekstene er rett fram, melodiene gjenkjennelige.

Trønderen fikk innpass

Det er klare retningslinjer for hva som er greit og ikke. Noen av dem er godt synlige, som de store skiltene som henger foran scenen med beskjed om at man ikke kan drikke der. Søl på dansegulvet vil ingen ha.

Andre er uuttalte, noe folk i miljøet bare vet. Som utenforstående tråkket Stavrum i salaten flere ganger.

– Da jeg drakk en kopp kaffe foran scenen ble jeg bryskt bortvist til området utenfor gjerdet. Og i begynnelsen ble jeg ikke tatt seriøst som dansepartner – jeg hadde ikke engang ordentlige dansesko. Etter at jeg hadde tatt noen kurs, gikk det litt bedre, sier hun.

Hun fikk ikke innpass sånn uten videre. Hun ble ertet for å kjøpe sjampanje på danskebåten, og det ble bare verre da hun skulle forklare at det var den billigere varianten, cava. For hvem vet vel forskjell på snobbedrinkene?

Men det hjalp at hun er trønder og fra bygda, legger hun til med et smil.

Flere var dessuten glade for at en forsker endelig interesserte seg for deres miljø.

Vitsen med doktorgrad i danseband

Det ble nylig mye oppstyr rundt en doktorgrad som studerte framstillinger av populærkultur.

Mange lurte på hvorfor musikkviter Jon Mikkel Broch Ålvik i årevis hadde forsket på imagene til artistene Marit Larsen og Marion Ravn.

Stavrum håper det ikke virker provoserende at hun forsker på dansebandfansen. Hun mener hennes bidrag er viktig nettopp fordi ingen har forsket på dem før.

– Vi trenger kunnskap om alle deler av norsk kultur, ikke bare den som er offentlig støttet og kulturpolitisk anerkjent, sier hun.

Hun vil si noe om dem som ikke telles med i statistikken over besøkstall i konserthus og teatre, men som likevel er storforbrukere av kultur. Det gjelder mange av oss, dansebandfestivaler har ofte 20 000 publikummere.

– Det tas for gitt at det er bra å støtte noen typer kunst og kultur. Vi prøver å få opera ut til hele Norges befolkning, men får det ikke til. Ingen har spurt hvorfor folk går på dansebandfestival i stedet, sier Stavrum.

– Nå blir jeg sikkert «dansebandforskeren» for alltid. Men det er en image jeg får tåle.

Referanse:

Stavrum, H.: Danseglede og hverdagsliv. Etikk, estetikk og politikk i det norske dansebandfeltet. Doktoravhandling, Universitetet i Bergen, 2014.