Men hvorfor sier du ikke det da? Kursleder Trygve peker på skjermen. Han vil ha poenget lenger fram i teksten. Forskere vil gjerne ha premisser og forbehold først. Det går ikke. I denne teksten får du tips og råd til allmennretta forskningsformidling.

Å lære seg å formidle

22 forskerstudenter deltar på kurset i allmennretta forskningsformidling. De får høre om hva formidling er og kan være. De får prøve seg foran kamera og på en tenkt scene. De får se tekstene sine bretta ut på en stor skjerm. Og de får diskutere og være uenige.

Kurslederne forteller, viser og gir tilbakemeldinger. De gir kritikk. Noen av deltakerne får høre at de gjør seg på skjermen og at de viser en fin ro (til tross for at de innvendig skjelver som bjørkeløv i høststorm). Noen får høre at ordene deres ikke kan brukes. Noen må gjenta samme setning flere ganger til en streng skuespiller. Og noen får høre at de begynner tekstene sine på gal måte.

Tips og triks til allmennretta formidling

I det følgende våger jeg meg på noen konkrete råd og tips til allmennretta forskningsformidling i form av muntlige presentasjoner, samtaler, intervjuer, bloggtekster og kronikker. Litt vel knapt og kortfatta, synes du? Jepp. Da foreslår jeg at du enten blir med på neste kurs eller leser Audun Farbrots utmerka blogg eller bok Forskningskommunikasjon, som er pensum på kurset.

Muntlige presentasjoner

Skal du holde et foredrag eller en presentasjon av kortere eller lengre art, anbefaler jeg å være bestemt og tydelig på hva du vil at tilhøreren skal sitte igjen med. Det kan være et, to eller maks tre hovedpoenger. Få dette eller disse tydelig fram heller enn å pakke inn ekstra mye.

Vær (eller skap et inntrykk av at du er) trygg og våg å eie rommet. Det du snakker om, er det du som kan best. Dermed kan du trygt ta din plass i sentrum ei stakka stund, og stå der med dine ord. Stå i ro, pust langsomt ut, smil til tilhørerne og fortell hva det er du har å komme med. Når du kommer med din fortelling, se på tilhørerne dine – ikke som ei stor gruppe, men på enkeltmenneskene. Øyne er bra.

Forbered deg på å begynne og på å slutte. Om du har den første setningen klar, og det ikke er en unnskyldning for at du er der, er det fint. Når det gjelder slutten, er det også bra å være forberedt. Om du ikke kommer deg gjennom alt du ville si, er det liten grunn til å skynde seg og plassere inn flere ord per minutt. Da er det bedre å hoppe over noe. Det er ellers bedre å slutte med et (lite) smell enn å tone ut. Sjøl vet jeg at jeg har en tendens til å nærme meg slutten og skjønne at jeg ikke har tenkt på hvordan jeg skal slutte. Dermed toner jeg ut mens jeg ergrer meg innvendig. En gang skal jeg klare det helt fint.

Samtaler/intervjuer

En samtale med faglig innhold kan variere sterkt i formen. Nesten uansett vil du oppleve direkte tilbakemeldinger i form av ansiktsuttrykk, kroppsspråk og respons. Det er noe av det som gjør det så fint (og utfordrende). Igjen er det slik at å smile har en nærmest magisk funksjon.

Jeg anbefaler å fatte seg i korthet. Korte setninger er langt lettere å henge med på enn lange.

I en intervjusituasjon er forberedelsen viktig. Hva vil du ha fram? Om du er tydelig på hva du vil si, på hva det er du har funnet ut, så sier du det. Her er det helt akseptabelt å (mildt) korrigere spørsmålet som stilles. Slik kan du oppleve at du beholder integriteten din. Du kan fint be om å få begynne på nytt eller om å få formulere deg på nytt.

Skulle du være så heldig å bli intervjua foran kamera, vil det være viktig å framstå med en tydelig ro (her er det at nerver kan fungere positivt!). En forsker som ikke klarer å stå i ro på skjermen er forstyrrende å se på.

Skriving: Generelle tips

Skal du skrive for allmennheten, er det av stor betydning å vite litt om hvem du skrive til. Den allmenne leser er utålmodig, krevende å nå inn til og vil helst lese om noe hun kan relatere til seg sjøl. Dermed er det noen generelle sider ved skriving som du må ta hensyn til uansett om du skriver kronikk, bloggtekst eller noe annet.

Kom til poenget fort! Tittelen, som må være kort og fengende, bør utdypes i en ingress. Her bør både tema og hovedpoeng presenteres slik at leseren får lyst til å gå videre i teksten. Samtidig skal de tre linjene med ingress ha gitt nok til at leseren allerede har fått noe. Mange vil tross alt bare lese ingressen. Tenk at når du skriver, snakker du til et enkeltmenneske.

I tekstens videre gang kan du gjerne la forbehold og premisser få være med helt til sist. Eller så kan du la dem leve videre i en vitenskapelig artikkel.

Fremmedord og faguttrykk har ingenting her å gjøre. Om du skulle mene at det er helt uunngåelig, må du forklare ordet med en gang. Bedre er det uansett å bruke ord som er allment forståelige. Du bør til og med være varsom med referanser. Både fotnoter og parenteser hører til i forskeren sin verden. Må du referere til noen, så gjør du det i tekstform. Audun Farbrot gir for øvrig gode og konkrete råd om skriving i boka si.

Setningene dine bør være korte. Innskutte bisetninger kan, i alle fall som en hovedregel, vil jeg si, få leve et annet sted.

Teksten bør skrives med et aktivt språk. Altså ikke som setningen foran. Et aktivt språk der det er tydelig hvem som handler, er lettest å forstå. Jeg anbefaler at formuleringer som ”prosjektet vil undersøke…” og ”i teksten undersøkes” får fortsette å leve kun i prosjektbeskrivelsenes verden. Kanskje ikke der engang.

De fleste forskere har masse de har lyst til å si. I skriving for allmennheten er kunsten å begrense seg. I stedet for å si en hel masse om

mye, er det faktisk bedre å si noe godt om lite. Dermed bør du velge ut noen få hovedpoenger som du vil ha fram. Kill your darlings? Ja.

Skriving: Et forslag til struktur

Her er et forsøk på å sette opp en struktur for tekster til allmennheten. Denne gjelder i utgangspunktet både for kronikker og bloggtekster (se under). Men friheten og muligheten til å bryte med dette er langt større i bloggtekster.

Lag en tittel og en ingress som funker (se over). Prøv dem på noen du kjenner.

Presenter temaet og hovedpoenget ditt kort.

Ta opp to eller tre punkter som underbygger, forklarer eller utdyper hovedpoenget ditt. Lag overskrifter.

Lag en avslutning som tydelig besvarer begynnelsen.

Skriving: Kronikk

Kronikken er en sjanger som er godt etablert og akseptert. De aller fleste aviser trykker kronikker. Her får en person ytre seg om et tema hen som regel har gode forutsetninger for å si noe fornuftig om. Altså ligger det til rette for forskeren. Magne Lindholm utdyper her om hvordan å skrive kronikker.

Samtidig er det store variasjoner i hvordan kronikker ser ut. Skal du skrive en kronikk, er det smart å lese noen kronikker. De vil gi deg ideer om hvordan å skrive. Og de kan forvirre deg. I tillegg er det helt nødvendig å ta for seg kravene som stilles til en kronikk akkurat i den avisa du vil skrive i.

Kronikken er en seriøs sjanger. Dermed er det færre rom for sjangeroverskridelse og lek – i alle fall for den ferske skribenten.

Skriving: Bloggtekst

Bloggteksten er en sjanger som fortsatt er i en begynnerfase. En bloggtekst kan skrives på en lang rekke måter. Det er stor frihet når det gjelder både struktur og språk. Bloggen hører til på nettet. Det gjør at den kan spres fort, og det gjør at du kan bruke de mange mulighetene som nettet gir til å lenke og bruke bilder og filmsnutter. Her er min metablogg om blogging.

Til tross for variasjonen og mulighetene er det viktig å huske på at en forskningsblogg fortsatt har med forskning å gjøre. Skal du ha fram forskningen din, kan du ikke snakke om rosa neglelakk eller hvor gode (eventuelt dårlige) Manchester United er. Om det ikke er dette du forsker på.

Bloggformatet er passende til å ta inn andre sjangere. Fortell gjerne en historie. Du kan lage små brudd på hovedflyten i teksten. Bruk litterære grep. Men kom tilbake til hva det er du driver på med.

Til slutt: De gamle grekerne

Som akademikere har vi en tendens til å måtte begynne en hver framstilling i antikken. Det er ikke måte på hvor relevant Platon kan være i forskningen på et bygdesamfunn langt inne i de hedmarkske skoger. Jeg vil heller slutte der.

I formidlingssituasjoner er det slik at du kan bruke både ”logos” og ”patos”. Logos er den logiske og fornuftige argumentasjon, og er det området der forskeren gjerne ser seg mest hjemme. Patos innebærer å påvirke følelser.

I den allmennretta formidlingen skal du ikke være redd for det siste. Det er bra å få tilhøreren eller leseren til å kjenne seg igjen eller klare å knytte seg til det du har å komme med.

Det viktigste du har, er smilet ditt. Bruk det.