Verden blir fortsatt varmere (i klimatisk forstand, dvs 30 års gjennomsnitt). Og hovedårsaken er nok utslippene av klimagasser. Men hvor raskt blir verden varmere, og hvor følsomt er egentlig klimaet her på kloden for CO2?

Den fjerde rapporten fra FNs klimapanel (IPCC4, som kom i 2007), mente at det beste estimatet for klimafølsomheten (ECS = Equilibrium Climate Sensitivity) var ca 3 grader. Det var dårlig nytt for verden, og utløste tendenser til panikk blant enkelte. Andre mente at man burde ta seg litt mer tid før man felte noen dom over klimafølsomheten, siden usikkerheten fortsatt var meget stor.

Etter IPCC4 har publikasjoner fra norske klimaforskere pekt i retning av en nedjustering av klimafølsomheten. Aldrin et al (2012) og Skeie er al (2014) viste at når man legger til grunn den observerte temperaturutviklingen og våre beste estimater for de ulike pådriv fra klimagasser, sol, aerosoler, osv, så leder likningene til lavere verdier for de sentrale klimaparametrene transient klimarespons (TCR) og likevektsklimafølsomhet (ECS). De har ikke vært alene (f. eks. Otto et al, 2013, der det også var norske medforfattere). Og enhver rett linje trukket gjennom temperaturutviklingen for de siste 65 eller 130 år leder til det samme svaret: Global temperatur øker ikke så raskt som man skulle tro hvis man legger IPCC4 til grunn.

Siste par ut i dansen om klimafølsomheten er Nick Lewis og Judith Curry. I artikkelen ”The implications for climate sensitivity of AR5 forcing and heat uptake estimates” (Climate Dynamics, 2014)  konkluderer de med et beste estimat for TCR på 1,3 grader, som er svært nær resultatet fra Otto et al (2013) og Skeie et al (2014). Estimatet for klimafølsomheten ECS kryper dessuten litt under 2 grader hos Lewis & Curry.

IPCC5 klarte ikke å enes om noen beste verdi for klimafølsomheten – fordi det var for stort sprik mellom denne metoden (basert på målinger av luft- og sjøtemperatur), og modell- eller proxy-baserte metoder.

Nå må det sies at også Lewis & Curry konkluderer med at det fortsatt er betydelig usikkerhet i estimatet for klimafølsomhet (de angir bare 66% sannsynlighet for at TCR ligger mellom 1,05 og 1,80 grader). Men en veldig interessant konklusjon fra L&C er at det ikke lenger er temperaturmålingene i atmosfæren eller i havet gjennom de siste 130 årene som er det største usikkerhetsmomentet. Det er nemlig strålingspådrivet som er dårligst kjent gjennom denne perioden, og da i særdeleshet bidraget fra aerosolene.

Og dermed er vi tilbake til hva gamle James Hansen har sagt i flere tiår: Det er aerosolenes bidrag som er den ukjente ”x” i klimaregnskapet. Dessverre feilet bæreraketten da  NASA i 2011 skulle sende opp satellitten ”Glory” for å få svar på hva aerosolenes klimabidrag er, og noen ny ”Glory” har man foreløpig ikke funnet penger til.

Lewis & Curry antyder at de kommende årenes detaljerte målinger av global temperatur og varmen i havet vil bidra lite til å snevre inn usikkerheten i klimafølsomhet – man trenger mer direkte kunnskap om aerosolenes fordeling i rom og tid, og deres evne til refleksjon og absorpsjon. ESA kommende satellitt EarthCARE, som stadig blir mer forsinket, skal om noen år bidra med verdifulle målinger på dette feltet.    

- – -

(For de som lurer på hva som er forskjellen mellom TCR og ECS:

Grovt sett kan vi si at TCR er temperaturøkningen ved overflaten på det tidspunkt at CO2-nivået er fordoblet. Mens ECR er temperaturøkningen ved overflaten etter at CO2-nivået har blitt holdt på doblet nivå så lenge at varmemengden i havet har sluttet å øke. Siden havet responderer så tregt, er det opplagt at ECS > TCR. )

- – -

Rekord for Antarktis-sjøisen

Sjøisen utenfor Antarktis har sprengt alle grenser denne (sydlige) vinteren. Og det toppet seg nå i september. Aldri har satellittene målt så mye sjøis utenfor Antarktis:

Nå har aldri modellene spådd en like rask reduksjon av sjøisen i syd som i nord, men den kraftige økningen har likevel vært en overraskelse. Som nevnt i tidligere blogger her i år, har det vært påpekt flere mulige årsaksforklaringer til isrekordene der nede. Sikkert er det at endringer i vindfeltene har brakt mer kald sønnavind ut over iskanten i noen sektorer av Antarktis de senere årene.

Det nyeste kartet fra NOAA for sjøtemperatur viser en temmelig varm verden, med en gryende El Ninjo. Og mye kaldere overflatevann enn vanlig langs iskanten rundt Antarktis:

God helg til de av leserne som ikke er forkjølet. Ææætsjjooo!