- Kvantemekanikk, generell relativitetsteori og vår egen eksistens er sammenfiltret på en svært komplisert måte. Vi må finne mot til å studere dem sammen. Det er utfordrende, det er smertefullt, det er svært, svært underlig, men det er uunngåelig, sier Andrei Linde i dette lydintervjuet med forskning.no.
Universer inni universer
Linde var i Oslo for å motta Kavliprisen i astrofysikk sammen med Alan Guth og Aleksej Starobinskij for teorien om universets første øyeblikk.
Den beskriver hvordan universet i løpet av en milliarddels milliarddels milliarddel av et milliondels sekund utvidet seg fra tilsvarende rundt størrelsen på et atom til fem hundre ganger diameteren på vårt solsystem.
Og det skjer igjen, hele tiden, Ifølge Linde. Nye universer bobler ut fra hverandre, universer inni universer, multiverser uten ende.
Bevissthet uten materie
Linde fikk Kavliprisen for tung teoretisk innsats. Han fikk den ikke for å tenke høyt og fritt om grensene for vår erkjennelse. Men han er ikke redd for slike tanker heller.
Skjønt, Linde vever ikke tankespinn. Han bygger spekulasjonene på det han vet som fysiker.
Én tankelinje går gjennom vitenskapshistorien. Før Einstein la fram sin generelle relativitetsteori, oppfattet fysikerne materien, fysisk stoff, som det fundamentale, det primære. Tiden og rommet var bare en abstrakt ramme rundt dette håndfaste, noe det kunne måles i forhold til.
Den generelle relativitetsteorien viste derimot at tiden og rommet kunne eksistere uten materien. Sammen med tyngdekraften var tiden og rommet det primære, ikke materien. Bildet var snudd på hodet.
- Hvem vet, kanskje vi seinere vil oppdage at vår bevissthet, akkurat som tidrommet, kan eksistere uten materie, sier Linde.
- Jeg gjør universet levende
Han finner også fram en tung og merkelig teori fra kvantekosmologiens far, Bryce DeWitt. I 1967 utviklet han en ligning som beskriver bølgefunksjonen for hele universet. Og denne funksjonen forandrer seg ikke. Det tilsvarer at universet er stillestående, statisk.
- Hvordan kan det være tilfelle? Du gjør opptak av meg, så universet forandrer seg helt klart i dette tidsrommet, kommenterer Linde, mens lydopptakeren går.
Forandringen kommer, beskriver DeWItt, først når observatøren tar seg selv og sin observasjon med i beregningene. Først da utvikler universet seg, og bare i den grad observatøren samvirker med det.
- Resten av universet utvikler ikke seg selv. Resten av universet utvikler seg bare i forhold til en observatør. Om du vil, betyr dette at jeg gjør universet levende, spissformulerer Linde.
Metafysikk nærmest uunngåelig
Han mener at når vi studerer vårt univers og oss selv, bør vi ikke kunstig begrense dybden av vår utforskning.
- Vi bør ikke på en kunstig måte si: Dette er et metafysisk spørsmål, og derfor bør det ikke stilles, sier Linde.
Han bruker eksempler fra sin egen forskning rundt inflasjonsteori, universets første voldsomme utvidelse, for å vise at metafysikken nærmest er uunngåelig.
- Da vi begynte å studere inflasjonskosmologi, lød spørsmålet om hvorfor universet er stort, omtrent som et kunstig, metafysisk spørsmål. Universet er universet, og det er bare stort, fordi … Hvorfor spør du? dramatiserer Linde reaksjonene.
- Men nå, når vi har lært hvordan vi skal svare på metafysiske spørsmål med fysiske begreper, så kan vi ikke bare glemme dette. Det er vanskeligere og vanskeligere å forby fysikere å stille spørsmål som drister seg inn i det som tradisjonelt forbindes med metafysikk.
- Vi prøver å presse grensene for vår forståelse av alt, og jeg vet ikke hvor langt vi vil komme. Det er bare en evolusjon av skritt etter skritt etter skritt, sier Linde.
Lenke:
Kavliprisen 2014 i astrofysikk, informasjon på nettsidene til The Kavli Foundation
Leave a Reply