Pynt, hårfjerning og sexy menn var på moten i én historisk periode, våpen og krigerferdigheter dominerte en annen. Så kom en tid da menn kunne velge i større grad.

– Det var flere måter å være mann på enn vi har trodd, sier arkeolog Lisbeth Skogstrand, som har noe så sjeldent som et kjønnsperspektiv på menns gravhauger.

I sin doktoravhandling fra Universitetet i Oslo forsøker hun å vise hvordan maskulinitet i Skandinavia har endret seg gjennom deler av forhistorien.

Studien strekker seg over et tidsspenn på 1500 år, fra yngre bronsealder 1100-500 år før vår tidsregning, fram til år 400 i romertida, en del av eldre jernalder.

Maskulin styrke

Skogstrand bygger på 805 gravfunn fra Norge og Danmark. De 197 norske gravene med kremerte lik er fra Østlandsområdet.

Det var neppe tilfeldig hvilke gjenstander folk ble gravlagt med. Gravene kan dermed si noe om hva som ble framhevet som viktig i datidas samfunn, selv om de ikke nødvendigvis forteller hvordan folk levde.

Mange har studert disse gravfunnene før, men ingen har sett på dem med et blikk for det mannlige kjønnet. Hva var det menn tok med seg i graven?

Skogstrand mener funnene viser at krigeren ikke alltid var et ideal. Det var særlig i en kort periode i romertida, rundt år 200, at menn ble gravlagt med våpen. Det skjedde dessuten hovedsakelig noen steder, i Oppland, Hedmark og Buskerud. I Østfold var det ikke den samme dyrkingen av krigeren.

Halvparten av mannsgravene hun har studert fra innlandet i denne perioden inneholder spyd, skjold og andre våpen av jern. Skogstrand mener våpnene viser et ideal om maskulin styrke. Kontrasten til kvinnegravene er stor, kvinnene ble begravd med redskaper som sakser, kniver og spinnehjul.

Skogstrand spekulerer rundt datidas krigerkultur: I et samfunn preget av lokale høvdinger og klaner måtte alle slåss for seg og sitt. Jernvåpen var tilgjengelige for mange. Kanskje var det forventet at alle frie menn skulle beherske våpen. Kamptreningen begynte fra barnsbein av.

Begravd med toalettsaker

– Idealet om mannen som kriger varte ikke lenge. Utover 200-tallet forsvinner krigeren nesten fra gravene, sier Skogstrand.

Likevel er det krigeren som har blitt trukket fram som den typiske mannen fra langt flere perioder, av både folk flest og arkeologer, mener Skogstrand.

Hun vil nyansere bildet ved å vise til tre tendenser i mannsidealet til ulike tider, etter hva mennene ble begravd med:

• Yngre bronsealder (1100-500 f.v.t): Toalettsaker. Forfengelige menn som dyrket kropp og krigskunst.
• Eldre og yngre romertid rundt år 200: Våpen og pynt. Krigerkultur, der alle var forventet å slåss.
• Yngre romertid (år 200-400): Redskaper og pynt, samme gjenstander som i kvinnegravene. Flere mannsroller. Proffe krigere, men også håndverkere og andre.

Hårfjerning

I bronsealderen var det toalettsaker som var mest framtredende i mannsgravene. Barberkniver av bronse, pinsetter, og noe som muligens var utstyr til å pleie neglene med, viser at mennene drev med hårfjerning og annen kroppspleie.

– En eksklusiv toalettmappe, sier Skogstrand, og sikter til at dette var elitens graver.

– Vi har funnet hår fra både skjegg og muligens øyenbryn på barberknivene, så her var det nok fjerning av hår på ulike deler av kroppen, sier Skogstrand.

Hun har tidligere studert helleristninger fra samme periode. Motivene viser menn som bærer våpen og har store falloser, sammen med toalettsakene får det henne til å anta at den sexy krigeren var et ideal i datidas samfunn.

«Krigerne ble ansett som de vakreste, mest sexy og ideelle mennene», skriver Skogstrand i avhandlingen.

– Bodybuilding er kanskje å dra det litt langt, men det å bygge kropp var viktig, sier hun.

Rituelle kamper var sannsynligvis viktige for eliten. Der skulle veltrente kropper vise fram krigerkunsten. Våpnene krevde spesielle ferdigheter, bronsesverdene kunne knekke om man brukte dem på feil måte.

Liv og død

Det var nok stort sett overklassen som kriget med bronsevåpen. Bronse var kostbart og måtte importeres fra utlandet. Få hadde råd til barberkniver av bronse. Likevel var den sexy krigeren et ideal for hele samfunnet, mener Skogstrand.

Her trekker hun funnene litt langt, synes Julie Lund, førsteamanuensis i arkeologi ved Universitetet i Oslo. Hun satt i komiteen som vurderte Skogstrands doktoravhandling.

– Vi ser antydninger på dette i materialet, men ikke nok til å trekke så bastante konklusjoner. Jeg skulle ønske at hun hadde holdt seg til å si noe om hvordan kjønn iscenesettes i gravritualer. Gravene sier ikke nødvendigvis så mye om hvordan folk levde i samfunnet, sier Lund.

Hun mener at funnene hadde stått langt sterkere dersom Skogstrand i tillegg hadde studert graver der skjelettene ikke var kremert. Da kunne man se om det var spor etter kriging i kroppene, eller om den veltrente krigeren var mer en myte enn realitet. Selv om det skulle vise seg at eliten hadde krigerkropper, kan vi bare spekulere på om mannsidealet påvirket folk flest. Flertallet fikk ingen grav på den tida, påpeker Lund.

– Jeg synes likevel Skogstrand reiser kjærkomne problemstillinger. Det har vært lite fokus på mannsroller i arkeologien, når forskerne har studert kjønn har de vært mer opptatt av kvinner, legger hun til.

– Stereotyp kriger

Arkeologiprofessor Elisabeth Arwill-Nordbladh ved Gøteborgs universitet satt også i komiteen som vurderte avhandlingen til Skogstrand.

Hun har selv et kjønnsperspektiv på historien, og mener Skogstrand stiller viktige spørsmål.

– Forskerne har tidligere løftet fram en stereotyp mannlig kriger, og hun er den første som gir belegg for å si noe om variasjonen i mannsroller i eldre jernalder, sier hun.

Det er en svakhet at Skogstrand deler opp det i utgangspunktet store materialet sitt så mye at det blir vanskelig å gjøre statistiske analyser, mener Arwill-Nordbladh. Da kan man ikke konkludere særlig sikkert. Men dette er en utfordring som gjelder mye arkeologisk forskning, forklarer professoren.

– Dette er uansett en begynnelse, et interessant forsøk på å åpne opp for en diskusjon.

Romerne påvirket oss

Det er et stort hull i forhistorien der Skogstrand ikke kan si noe om maskulinitet, de siste 500 årene før vår tidsregning. Gravene fra denne perioden inneholder få gjenstander.

Skogstrand sammenligner derfor perioder som ligger langt fra hverandre i tid. Etter 500 år er det kanskje ikke så underlig at både samfunnet og mannsrollen hadde endret seg.

Det mektige Romerriket fikk innflytelse over store områder, og påvirket også oss skandinavere.

Etter hvert fikk vi mer profesjonelle krigere, som ikke lenger bare kriget for seg og sitt, men som ble hyret inn for å beskytte andres verdier. Det ble lagt mer vekt på ferdigheter. Kriging ble for de få, man kan kanskje kalle dem yrkessoldater.

Barberknivene forsvant

I de yngste gravene Skogstrand har studert, fra år 200 til år 400, ble menn og kvinner begravd med samme typer gjenstander. Hun tolker dette som et tegn på at kjønn ble mindre viktig, og at klassetilhørighet fikk større betydning. Samfunnet ble mer differensiert, også overklassemennene fikk flere roller å spille på. Krigeren var ikke lenger det eneste idealet.

Redskapene menn og kvinner er begravd med varierer etter hvor påkostede gravene er, og dermed sannsynligvis etter hvilke sosiale lag de tilhørte. Begge kjønn kunne være håndverkere, sjamaner eller fintfolk som bød på fest med romerske drikkekar.

Alle gravfunn gir stort rom for tolkning. At barberknivene forsvant fra gravene, kan like gjerne skyldes at barbering ble så vanlig at eliten ikke så barberknivene som et statussymbol lenger, som at de sluttet å fjerne kroppshår, ifølge Skogstrand.

Referanse:

Skogstrand, L.: Warriors and other Men. Notions of Masculinity from the Late Bronze Age to the Early Iron Age. Doktoravhandling i arkeologi, Universitetet i Oslo, 2014.