– Forholdene i høst har vært ideelle for mange av de uvanlige soppartene vi er på jakt etter, forteller Tor Erik Brandrud, soppekspert og forsker i NINA.

En av soppene Brandrud refererer til er osloslørsoppen. Den er ikke registrert noe annet sted i verden enn på noen få kalkrygger langs indre Oslofjord og Tyrifjorden, og regnes som en av de mest sjeldne slørsoppene i Europa.

Men i år har det også dukket opp en annen overraskelse. Funn i den spesielle kalklindeskogen rundt Oslofjorden tyder nemlig på at forskerne har fått napp på ytterligere én særnorsk art. 

Denne ble funnet på to lokaliteter i 2014, er sannsynligvis ny for vitenskapen og er eksklusivt knyttet til kalklindeskogen rundt Oslofjorden.

Ventet i over 6000 år

Nå venter forskerne på en genetisk analyse for endelig å bekrefte at denne er ny og ukjent. Trolig har arten ventet i 6000-8000 år i kalklindeskogen på å bli oppdaget. 

- Så den greier sikkert å vente noen måneder til for å få et endelig, korrekt, vitenskapelig navn, sier Brandrud, som likevel har et forslag:

– Kanskje den blir hetende reliktslørsopp, som henspiller på tilknytningen til de urgamle restforekomstene av lindeskog, sier han. 

Han påpeker at i år som dette oppleves kalklindeskogen som et overflødighetshorn av sjeldent mangfold, og slutter aldri å overraske.

Vokser i Oslos urnatur

Sammen med flere andre rødlistete sopparter lever altså osloslørsoppen i kalklindeskog, en naturtype som er nesten like sjelden som soppen selv.

I den varme perioden etter siste istid dominerte disse skogene store deler av området. Men som en følge av at mye av naturen har endret seg siden varmetida, og etter hvert som byene vokste fram, står det i dag kun små restforekomster igjen av denne urskogen.

– De eldste lindetrærne vi har rundt oss er kanskje så mye som 6000-7000 år gamle, sier Brandrud.

Lindetrær er nemlig udødelige, i følge forskeren. Når en stamme går over ende kommer det alltid nye skudd fra rota. Til gjengjeld har lind nesten ingen evne til å spre seg til nye lokaliteter. Derfor er lindeskogen også svært sårbar.

Osloslørsoppen kan antas å ha vært i området like lenge som kalklindeskogen.  Den lever i tett samliv med lind, og danner det som kalles mykhorriza, eller sopprot. Det vil si at soppen beskytter treet mot parasitter, og bidrar med vann og næringsstoffer som treet selv ikke er i stand til å ta opp. Til gjengjeld får den næring i form av sukker fra treet. 

Ti år mellom hver gang den viser seg

Siden Norge utgjør hovedområdet for kalklindeskog i Europa har vi et internasjonalt ansvar for å ta vare på skogen. Både som naturtype og som levested for spesielle arter.

 

Men selv om de vet hvor de skal lete er osloslørsoppen et sjeldent syn, selv for ekspertene. Både temperatur og fuktighet må være akkurat riktig for at soppen skal titte fram fra skogbunnen.

Enkelte steder kan det gå opptil ti år mellom hver gang den registreres.

Ikke spiselig

– Dette er en av de virkelig store aristokratene innen soppverden, sier Brandrud.

Den viser seg kun ved ekstra festlige anledninger, som i år. Men verken osloslørsoppen eller den nye reliktslørsoppen har noe på matfatet å gjøre. De er nemlig ikke spiselige. 

Soppfesten er imidlertid kortvarig. Senhøsten senker seg, bladene faller og soppsesongen er på hell.

Forskerne må nå ta fatt på ryddejobben. Årets fangst skal behørig beskrives og dokumenteres, noe som er en tidkrevende prosess.