Av reiselivsforsker Xiang Mei, Østlandsforskning

Utenlandske turister aksepterer at det er dyrt i Norge, så lenge de får valuta for pengene. Reiselivsutdanningen må på banen for å gjøre noe med servicenivået.

Det er to ting som går igjen når vi får tilbakemelding fra utenlandske turister: Norge er dyrt og servicen er dårlig. Mange turister sier at de var

kjent med det høge prisnivået i Norge på forhånd, men at de likevel velger å komme hit. Det som sjokkerer dem, er den lave kvaliteten på servicen de opplever. Den er så dårlig at ikke engang unik natur og unike attraksjoner kan kompensere.

Høy pris kan ingen gjøre noe med, sier turistene. God service, derimot, er opp til den enkelte medarbeider og reiselivsbedrift. Reiselivsnæring er en arbeidsintensiv næring som krever innsats fra menneskene som jobber i sektoren. Det er menneskene som skal levere servicen, ikke maskiner. Spørsmålene som bør stilles er om vi har de rette menneskene som jobber i vår reiselivsnæring? Utdanner vi de rette folkene? Er reiselivsutdanningen tilpasset reiselivsnæringens behov?

For ordens skyld fokuserer jeg her på en 3-åring bachelorgrad utdanning på høgskole eller universitetsnivå som en del av en formell kompetanse.

Som foreleser ser jeg hele tiden halvmotiverte studenter. Det er de som skal bli våre framtidige reiselivsmedarbeidere, altså de som skal yte den beste servicen til turistene. Nå, som et nytt skolesemester er godt i gang, ser jeg forelesningssalene blir tommere og tommere. Hvor er studentene? Hvorfor gidder de å ta en 3-åring bachelorgrad når de ikke engang gidder å dukke opp til forelesning?

Selvfølgelig vet jeg at det finnes flinke reiselivsstudenter, som blir flinke reiselivsmedarbeidere. Spørsmålet er bare hvor lenge de blir i næringen. Som forsker ser jeg at mange reiselivsjobbene er ansett som lavstatusjobber, med dårlig lønn og krevende arbeidstid. I min tid som resepsjonsmedarbeider har jeg også sett flere av mine flinke eks- kollegaer bli helt utbrente. De har forlatt reiselivsnæringen for godt. Ville de ha anbefalt andre til å satse på reiseliv og reiselivsutdanning? Tvilsomt!

Kan den lave statusen til reiselivsyrket ha en sammenheng med at «alle» kan ta en reiselivsutdanning? Det finnes ingen andre opptakskrav enn generelle kompetanse. Så lenge det er plass, kan alle komme inn. Og hva gjør det med statusen når til og med de halvmotiverte studentene får lov? De som egentlig ikke vil jobbe i reiseliv, som ikke engang vet hva reiseliv går ut på? De kom kanskje ikke inn andre steder, og må fornøye seg med det de får? Eller vil de kanskje bare ta det de tror er en «lett» grad, det er jo tross alt en bachelorgrad.

Dessuten er det slik at man egentlig ikke trenger en bachelorgrad for å jobbe i reiselivsnæringen. I flere tilfeller har jeg opplevd at næringen verdsetter praktisk erfaring mer enn formell kompetanse, selv om mange sier det motsatte. Det er nok lettere å ansette en resepsjonsmedarbeider som har stått i resepsjon i flere år enn å ansette en fersk uteksaminert reiselivsstudent uten praktisk erfaring.

I tillegg må reiselivsstudentene ikke bare konkurrere med de som har praktisk erfaring uten en bachelorgrad, men også med de som har formell kompetanse i andre fag, som for eksempel i markedsføring. Til og med Innovasjon Norge ønsker å ha kandidater med markedsføringsbakgrunn når de skal ansette nye medarbeidere til sin reiselivsavdeling. Reiselivskunnskap? Den virker ikke så farlig, så lenge man har markedsføringskunnskap. I Australia for eksempel, der jeg har bodd og utdannet meg i 7 år, rekrutterer Tourism Queensland nesten utelukkende bare de med reiselivsbakgrunn og reiselivsutdanning til deres reiselivsavdeling.

Den rette utdanningen

Tilbake til reiselivsutdanningen. På tross av stor vekst i reiseliv på verdensbasis, er det overraskende lite kritisk gjennomgang og evaluering av reiselivsutdanningen som tilbys, ikke bare i Norge, men også ellers i verden. Forbereder utdanningen studentene på den virkelige verden? Eller tror studentene at de får lederstillinger med en gang de er uteksaminert? Næringen ønsker mer praksisopplegg i studietiden. Utdanningsinstituttene nøler, de er jo akademiske institusjoner, ikke fagskoler! Men kanskje praksisopplegg kan vise studentene den virkelige verden?

Det er ingen tvil at utdanningsinstitusjonene må forstå behovet i næringen bedre, mens næringen må mene det de sier. Hvis de sier de vil ha flere medarbeidere med formell kompetanse, da må de ansette dem- ikke de uten. Hvis reiseliv er vår fremtidsindustri, da må næringen og utdanninginstitusjonene snakke sammen. Ikke bare om reiselivsforskning, men også om hvordan utdanningen skal være.

Nå som Norge har hatt en knallsesong i sommer 2014, er det fare for at utfordringene blir glemt. Men de kommer aldri til å forsvinne. Vi kan ikke la turistene akseptere at ‘det bare er sånn i Norge’: et land med unike landskap og natur, men dyrt og med dårlig service. Vi kan begynne med å tiltrekke og utdanne de rette folkene til å bli våre reiselivsmedarbeidere. Med å stille krav. Med å gi yrket status. Og med å tilby en reiselivsutdanning som forbereder på den virkelige verden.

—————-

Om bloggeren: 

Xiang Mei har en doktorgrad i reiseliv fra University of Queensland, Australia, og arbeidserfaring innenfor reiselivet og i serveringsbransjen. Hun jobber som forsker i Østlandsforskning og er foreleser på Høgskolen i Hedmark. Tidligere var hun foreleser på Høgskolen i Buskerud.