Samtaler med de døde, vaksineskepsis, homøopati – det er lett å finne saker å sutre over: Folk synes å stole blindt på udokumenterte metoder og fantastiske forklaringer. Men hva er løsningen? Hvordan får vi folk til å tenke kritisk?
Ved å innføre kritisk tenkning som skolefag.
Det hadde vært som en drøm: Ungene lærer ikke bare at Mount Everest er verdens høyeste fjell – de lærer også hvordan de kan vite dette. Slik er det dessverre ikke.
De færreste skoleelever har så mye som sett Mount Everest, ytterst få har klatret i det, ingen av dem har målt det. Likevel godtar de opplysningen om at Mount Everest er det høyeste fjellet: Læreren har fortalt dem det. Fine saker!
Har vi imidlertid en ambisjon om ikke bare å utdanne kunnskapsrike mennesker, men også reflekterte, tenkende mennesker – folk med redusert risiko for å ende opp som vaksineskeptikere og dødetolker – da må vi gå fram på en litt annen måte. Vi må fortelle dem at vi vet at Mount Everest er høyest, fordi fjellet er målt av folk vi kan stole på og som har brukt målemetoder vi stoler på. Vi må generelt lære dem hvordan vi finner kunnskap om verden, og hvilke metoder vi bruker for å skille god kunnskap fra dårlig. Først når de vet dette, kan de vite hvorfor de kan stole på påstanden om at Mount Everest er høyest, men ikke den om at MMR-vaksine fører til autisme.
Men som sagt; Kritisk tenkning er ikke et skolefag. Først lenge etter at ungene har gått ut av skolen, på universitetenes masternivå, lærer noen få av dem vitenskapelig metode, sannsynlighet og kildekritikk – ekte tenkning.
Kritisk tenkning i hverdagen
Drømmen er altså at alle skal lære. For å få til det, må vi først lære opp de voksne – lærerstudentene for eksempel.
Sammen med journalisten Siri Holtung, utarbeidet jeg for et par år siden en skisse til et introduksjonskurs i kritisk tenkning for studentene ved Høgskolen i Vestfold – et slags ex phil tilpasset vår tid, kritisk tenkning i hverdagen. Ikke et vondt ord om Platon, men grunnideen er at faget skal speile dagens utfordringer, hvilket fordrer bruk av ferske og tidsaktuelle eksempler.
Vi presenterte det slik: «… Også lærere, sykepleiere, ingeniører, prosjektledere, førskolelærere, programmerere, produktutviklere, revisorer og ledere har behov for å lære å tenke selvstendig og kritisk … I tillegg stiller det moderne, digitale samfunn forsterkede krav til våre evner til kildekritikk. Kritisk tenkning er et redskap som gjør studentene i stand til nettopp dette – å skille god vitenskap fra dårlig vitenskap og pseudovitenskap.»
De stående ovasjonene har dessverre latt vente på seg. Bortsett fra hos de foreleserne vi prøvde å rekruttere til prosjektet.
Samtidig ser vi altså at selv Forskningsrådet spør: Hvorfor taper vitenskapen? i en paneldebatt under Forskningsdagene.
Premissene for debatten var selvfølgelig gale: Til tross for svartmalingen over, er det ikke slik at vitenskapen taper. Vi – altså samfunnet – har aldri forstått mer enn i dag, og denne kunnskapen er demokratisk smurt utover. Aldri har flere mennesker hatt høyere utdannelse. Den jevne nordmann vet mye mer enn sin oldefar.
Premissene var likevel riktige: Vi har fått en ny form for uvitenhet – en villet uvitenhet. Paradoksalt nok, kan vi se den som en følge av den høye dannelsen.
Folk har mye kunnskap, men ikke nok – de mangler den kunnskapen om kunnskap som jeg skisserte over.
Vaksineskepsis
Paneldebatten tok utgangspunkt i den voksende skepsis mot vaksine. Det er mange av oss som vil ikke følge myndighetenes råd om influensavaksine. Vaksineskeptikerne vil nok mene de utøver kritisk tenkning – de godtar ikke glatt det legene sier. De sjekker nettet, finner alternative hypoteser, alternative fagfolk, føler at de tar ansvar og kontroll – men de gjør det dessverre helt feil.
Britenes tidligere statsminister Tony Blair prøvde kanskje å virke reflektert da han for noen år siden fortalte at han ikke vaksinerte sine barn. Han er ikke alene. Skremmende mange «vet» i dag at MMR-vaksinen mot kusma, meslinger og røde hunder kan føre til autisme. Og det til tross for at argumentene denne kunnskapen bygget på, i dag er avslørt som både svindel og dårlig forskning.
Hvorfor ”vet” de det da fremdeles? Noen ”vet” det fordi de tilhører en kristenmystisk sekt, antroposofene, som nører en dyp skepsis til alt som er nytt. Andre vet det fordi de vet at det eneste staten egentlig er ute etter, er å drepe oss alle. Denne gang med vaksine. Atter andre vet det, fordi de tror vitenskapen har bevist det, er skeptiske til øvrigheta, eller kanskje bare vil være på den sikre siden: Vaksine er antagelig ikke farlig, men det gjør ikke noe om jeg ikke vaksinerer ungene – så lenge alle rundt meg gjør det.
En tragisk historie
Et eksempel: For noen år siden trykket en respektert britisk avis en svært trist historie om ei helt normal lita jente som fikk MMR-vaksine i ettårsalderen. Deretter gikk hun inn i en dramatisk nedadgående spiral: Hun mistet smilet, latteren og livsgleden. Da artikkelen ble trykket var jenta fire år, hun hadde tunge autistiske symptomer, hun var uten språk, hadde store lærevansker, liten kontroll over kroppen – hun bare satt der, passiv og vuggende.
Alt dette ble brukt som bevis på at vaksineskeptikerne hadde rett: MMR ødelegger barna!
Hadde leseren eller journalisten hatt noe som liknet på en bakgrunn innen nevrogenetikk – nei, det er kanskje å dra det litt langt. Vi prøver igjen: Hadde journalisten hatt vett til å dobbeltsjekke sine kilder med andre fagfolk, hadde han funnet ut at jenta var rammet av Retts syndrom – en svært alvorlig form for autisme som først og fremst rammer jenter i ettårsalderen. Den lille jentas triste skjebne var altså ikke annet enn et tilfeldig sammenfall mellom den alderen Retts syndrom utvikler seg og den alderen barn blir vaksinert med MMR.
Sammenfall betyr ikke sammenheng. Det er den type ting man ville lært på et kurs i kritisk tenkning.
Ei heller er en anekdote et vitenskapelig bevis: Skal vi vite om noe – for eksempel vaksine – er farlig, må vi se det statistisk. Alle har ei tante som ble kvitt kols ved å spise potenserte kokosmakroner. Alle kjenner noen som nedkjempet kreften med stjernevann. Alle disse vidundermidlene får du kjøpt i helsekostbutikken på hjørnet. Det eneste du kan vite om dem, er at du ikke kan vite noe som helst om dem. Skulle du sjanse til å bli frisk – var det da Vidundersalven som utførte enda et vidunder, eller var det medisinene du fikk av legen?
Dette problemet hadde du vært i stand til å gruble deg ut av, dersom du behersket kritisk tenkning. Du ville tenkt: Hvor mange av de som har kols blir egentlig friske av kokosmakroner? Så lenge du ikke tenker kritisk, står du stadig i fare for å ta valg på feil premisser og sviktende grunnlag. Dette gjelder ikke bare for deg og meg, det gjelder for hele samfunnet.
Faget Kritisk tenkning bør derfor dukke opp langt nede i grunnskolen. Og det bør være obligatorisk for studenter ved høgskoler og universiteter. Så, kjære utdanningsinstitusjoner over det ganske land: Den kritiske hansken er kastet, skissen ligger klar.
Leave a Reply