Jeg er stolt – og jeg er full av beundring! Vi har allerede en verdensmester i sjakk – og nå altså to nobelprisvinnere i medisin. Fantastisk!

Mens vi nå venter på flommen av utsagn om at ekteparet Moser er ”de beste av de beste innen vitenskapen”, må jeg selvfølgelig servere et av mine sure oppstøt: Ekteparet Moser er selvfølgelig flinke, men Nobelprisen er ikke et OL i vitenskap, det er mer et VM i tikamp. Selv om vinnerne kan leve resten av sine liv som vitenskapelige superstjerner – som de beste av de beste – er de egentlig bare de beste – eller kanskje bedre; heldigste – innen sitt mer eller mindre snevre felt.

Reglene

Det deles ut tre naturvitenskapelige nobelpriser hvert år, i fysikk, kjemi og fysiologi/medisin. Hver pris kan bare deles av tre personer – som må være i live. Nobelkomiteen arbeider til tider svært langsomt, så flere åpenbare kandidater har bitt i gresset før æren nådde dem.

For så vidt greit nok – hadde det vært annerledes, hadde vi kanskje fremdeles vært opptatt med å dele ut priser til Newton og Leibniz.

Litt mindre grei er regelen med tre mottakere: Hvor ofte, om noensinne, blir en oppdagelse gjort av tre, for ikke å snakke om én person? Tenk Cern, tenk store team, tenk moderne forskning.

Det blir selvfølgelig forbigåelser og urettferdigheter. Lise Meitner, Dimitri Mendeleyev, Jocely Bell, Ralph Alpher og flere dusin andre skulle antagelig ha hatt sine priser, men ble oversett av ulike grunner – sjalusi, kjønnsdiskriminering, svensk nasjonalisme, rein forglemmelse og så videre – men kanskje aller helst fordi, som sagt bare tre personer kan dele æren og berømmelsen.

De som ikke vant

I tillegg har vi en liste over oppdagelser som aldri ble tilgodesett med noen pris overhodet: Einsteins relativitetsteori er kanskje den som lettest rinner oss i hu. Bare i 1905 serverte Einstein fem oppdagelser som alle kunne kvalifisert til Nobelpris, relativitetsteorien var en av dem. Men Einstein var jøde – og svenskene likte verken jøder eller ”jødisk fysikk” – les relativitet og kvanter. Da han til sist fikk sin pris – i 1922, for den fotoelektriske effekt – hadde hans støttespillere redigert ut ethvert spor av kvantefysikk.

De nevnte er likevel blant de heldige. De jobbet tross alt innen et fagfelt som kan utløse Nobelpriser.

De fleste forskningsfelt er ikke engang med i kampen – det finnes ingen Nobelpriser i matematikk, geologi, psykologi, zoologi, økologi, meteorologi og så videre og så videre. Dette er selvsagt en delvis forklaring på hvorfor gjennombrudd som Wegeners kontinentaldrift, Vilhelm Bjerknes’ meteorologi, eller Leakeys humanevolusjon ikke vil dukke opp i avisenes lister over stor vitenskap i ukene som kommer.

Hadde han vært i live i 1901, hadde ikke engang Charles Darwin blitt innlemmet i vitenskapens Hall of Fame. Og det til tross for at han kom opp med det Daniel Dennett kalte ”the single best idea anyone has ever had” – evolusjonsteorien.

På den annen side, Dennett kunne heller ikke fått prisen – den deles ikke ut til filosofer. Den vil heller ikke gå til hans medsammensvorne, Richard Dawkins, eller Edward O. Wilson – eller til noen annen evolusjonsbiolog, noensinne: W. D. Hamilton, J. B. S. Haldane, Sewall Wright, Steven Jay Gould – uansett hvor mye de har forklart oss om vår plass i naturen. Det finnes imidlertid noen få unntak.

Som Theodosius Dobzhansky så berømmelig sa: Ingenting i biologien kan forstås uten å bli sett i lys av evolusjon. Evolusjonen er det som binder all annen biologi sammen – og det er nok grunnen til at min helt Jacques Monod, ble belønnet i 1965, sammen med kollegene André Lwoff og Francois Jacob, men da for et arbeid komiteen antagelig først og fremst betraktet som et bidrag til fysiologi og medisin – forklaringen på hvordan arvestoffet oversetter sin genetiske kode til virkelighet ute i cellen. Dette var nok også grunnen til at også Watson og Crick ble tatt inn i varmen.

Slik sett, er biologene litt bedre stilt enn geologene.

Jacques Monod brukte prisen sin klokt. En Nobelpris gir enorm oppmerksomhet og ditto prestisje. Jacques Monod var plutselig mannen alle lyttet til. Han engasjerte seg i antirasisme og antisemittisme, han var på studentenes side i 1968, og kjempet igjennom flere universitetsreformer, han beveget seg ut i eksistensialistisk filosofi – og politiske venner forsøkte å få ham til å stille som kandidat til det franske presidentvalget i 1969.

Etter noe betenkningstid sa han nei. En klok mann.

De som ikke skulle vunnet

Jeg avslutter med Nobelhistoriens minst kloke avgjørelse. Det finnes flere kandidater. Medisinprisen til lobotomi i 1949 er en av dem.

Da jeg for noen år siden intervjuet Robert Marc Friedman, forfatteren av The Politics of Excellence – Behind the Nobel Prize in Science – kom han imidlertid opp med en annen sterk søknad:

- Nils Gustav Dahlen – den svenske oppfinner – fikk prisen i 1912, fortale Friedman.

- Egentlig var det overveldende enighet om at prisen måtte gå til den nederlanske fysiker Heike Kammerling-Onnes, som hadde gjort store fremskritt innen superledning. Men da gjorde akademiet opprør. “Jaha! Nu måste vi ge pris til en av våre egne!”

Og da fikk det ikke hjelpe om Nobels fysikkpris gikk til oppfinnelsen av en ny type fyrlykt!