Ida Skaar, Veterinærinstituttet
I forrige uke holdt professor Lynne Boddy fra Cardiff University en gjesteforelesning (The 2nd Annual White & Taylor Lecture in Microbial Biology) her på UC Berkeley: Fungus wars: Why and how fungi fight each other. ”Det er en krig der ute” sa hun. ”Sopper er grådige og gjerrige. Dessuten er de noen skikkelige bøller.” Jeezes!
Jeg visste vel egentlig at sopp ikke er særlig høflige. Mange av soppene som trives godt i mat og drikke for folk og fe produserer giftstoffer (mykotoksiner). Og hvorfor gjør de det? Det er jo ikke pent å forgifte dyr og mennesker som får i seg muggsoppen, men det er neppe hovedhensikten heller. Mykotoksinene produseres nok først og fremst for å holde konkurrenter unna, det kan være bakterier, men oftere andre sopp. Soppene vil ha matfatet for seg selv. Det er selvsagt forståelig, men særlig høflig er det ikke.
Når muggsopper møtes på skålene våre i laben ser vi ofte at det dannes en steil front mellom dem. Det er tydelig at de ikke akkurat inviterer hverandre over på en matbit, men oppfører seg mer som når Vålerenga møter Lillestrøm. Det er ikke et hjertelig møte, men de er ikke direkte morderiske heller. Trodde jeg. Til i forrige uke da jeg så heftige videoer av hvordan soppene direkte utraderte hverandre mens slagmarken ble farget blodrød av pigmentene de produserte i kampens hete.
Krigsstrategiene er selvsagt dynamiske, men det er alltid den sterkestes lov som gjelder. Og det er alltid den svakeste som angripes først. Deretter den som er nest svakest. Og sånn ryddes altså slagmarken helt systematisk før hovedslaget skal utkjempes. Bøllefrø og mobbere!
Hvem som er sterkest er imidlertid nokså uforutsigbart. Dersom vi for enkelhets skyld lar soppartene få bokstavnavn, kan det være sånn at A alltid er sterkere enn B og C, og B ruler over C. Men hvis D kommer inn kan den være sterkere enn A, men svakere enn C. Og hvis de i tillegg holder seg med husdyr kan bildet kompliseres ytterligere. Dersom skrukketroll, nematoder eller spretthaler beiter på mycelet kan noen sopper nemlig respondere med å speede opp veksthastigheten og lage tykkere hyfer. Og da kan dynamikken mellom soppene endres helt.
Når soppene kommer over en kilde for skikkelige godbiter, særlig nitrogen og fosfor, er de absolutt ikke innstilt på å dele, men suger til seg mest mulig. Men når det er slag på gang ser det ut til at hyfene blir lekke. På den måten kan de effektivt distribuere våpnene sine, enzymer og ymse metabolitter, langs hele hyfens lengde. Baksiden av medaljen er at de da ikke håndterer alt de har klart å karre til seg, for også næringsstoffene siver ut. Det er en slags moral i det, men den er helt klart bortkastet i soppriket.
Nå skal de sies at Lynne Boddy jobber med mikrobeøkologi på sopper som vokser i jord ute i naturen. Vi i Mykoklanen jobber med helt andre sopper. Hva som skjer i mat og i kroppen når soppene herjer der er fortsatt i stor grad upløyd mark. Men jeg betviler at våre sopper er mer siviliserte. De tar nok heller ingen smålige hensyn, men følger taktikken til det strategiske geniet Hannibal (247-182 f.Kr), han som med sin hær over Alpene dro, som alltid klarte å finne en ny og uventet vei for å angripe fienden: ”Enten finner vi en vei, eller så bygger vi en.”
Leave a Reply