Det ble noen nedturer denne uken: Oljeprisen falt, Oslo Børs falt, den internasjonale romstasjonen fikk ikke fredsprisen, og Regjeringen fant ikke plass i Statsbudsjettet til norsk deltakelse i EUs store jordobservasjonsprogram Copernicus. Romsenteret fikk dessuten et solid kutt i de såkalte “følgemidlene”, som er penger vi hvert år deler ut for å stimulere til nyutvikling i norske rombedrifter og institutter.

Naturen er vred også: I løpet helgen kommer syklonen Hudhud til å  dundre inn på østkysten av India, og taifunen Vongfong vil passere over Japan. Jeg trøster meg med at fredagens gjenforeningskonsert med mitt gamle band “Kratt” gikk veldig fint – kjentfolk i salen sa at de aldri hadde hørt oss bedre live. Men nok om det. Hva har satellittene sett og gjort siden sist?

Fra Scripps Insitute of Oceanography i California kom noen nydelige kart som viser tyngdefelt/terreng på havbunnen, målt med altimetersatellittene CryoSat og Jason-1. Vanligvis går altimetersatellittene i et strengt mønster med såpass lang avstand mellom overlappene at havbunnen ikke vises særlig detaljert, men på slutten av sin karriere ble Jason-1 flyttet over i en bane for geodetisk kartlegging, og ESA har supplert med CryoSat-data på nordligere breddegrader. Satellittene måler bare hvordan havoverflaten buler opp eller ligger lavt, avhengig av tyngdefeltet fra høye fjell eller dype groper nede på havbunnen. 

NASA har brukt SCIAMACHY-instrumentet på ESAs nå avdøde miljøsatellitt ENVISAT til å se på metanutslippene over there gjennom en ti års periode. Satelittdataene har vist at den største amerikanske metan-kilden er langt større enn hva man tidligere har trodd. Den kommer fra et område der det utvinnes naturgass fra et felt i grensetraktene mellom Arizona, Colorado, New Mexico og Utah:

http://www.nasa.gov/press/2014/october/satellite-data-shows-us-methane-hot-spot-bigger-than-expected/#.VDjxiL6Tzhs 

Det har vakt litt overskrifter at NASA-forskere nylig har meldt om null oppvarming av dyphavet. Det de har gjort, er å se på hvor mye havet har steget (altimetersatellitter), og sammenliknet med hvor mye stigningsbidraget har vært fra henholdsvis oppvarming i de øvre 2000 meter (ARGO-bøyer), og flytting av is- og vannmasser (tyngdefeltsatellitter). Svaret er at endringene i de øvre 2000 meter forklarer det aller meste.

Nå bør ingen bli overrasket over at lite skjer på større havdyp enn 2000 meter. Vannmassene der nede har vel knapt nok oppdaget enda om den Lille istiden fortsatt pågår eller har sluttet, for varmediffusjon nedover i havet er en veeeeldig treg affære. Og det vil fortsatt ta tid før det virkelige dyphavet merker at vi har satt i gang en menneskedrevet oppvarming av kloden. Klima er en langsom sak. 

NASA har forresten plassert et såkalt vind-scatterometer på Romstasjonen i høst. Strømmen er skrudd på, og instrumentet fungerer. Så får vi se om den radaren lager noe støy for andre instrumenter på Romstasjonen, deriblant vår egen AIS-mottaker. Scatterometeret måler vindstyrke og -retning ved havoverflaten. Denslags er ikke noe nytt – EUMETSAT har slike instrumenter på begge sine polare operative værsatellitter MetOp-A og MetOp-B. De daglige vindmålingene fra MetOp-A ser dere her:

http://www.knmi.nl/scatterometer/ascat_osi_25_prod/ascat_app.cgi#description

God helg.