Det norske herrelandslaget i fotball stinker, og har gjort det lenge. Men det er feil å legge skylden på barnefotballen. Norsk barneidrett, og norsk idrett generelt, er ekstremt vellykket.

Debatten om hvorfor det norske herrelandslaget gjør det så dårlig, har de siste ukene ført inn på sporet om at det er norsk barnefotball som er årsaken. Det er for mye bredde, mener noen. Barnetalentene i fotball må kun trene med andre barnetalenter, og ikke med de som surrer rundt, mener andre.

Det er de frivillige fotballtrenerne som ikke vet hva de holder på med som er problemet, mener andre.

Hva med damelaget og juniorlaget?

Ingenting av dette henger sammen med prestasjonene til det norske herrelandslaget i fotball. Det er altfor drøyt å kaste blikket mot barnefotballen når herrelandslaget sliter. Prestasjonene i norsk fotball handler ikke bare om herrelandslaget. Vi har i mange år hatt et av verdens beste kvinnelag. Vi har også et juniorlag på herresiden som presterer bedre enn herrelandslaget. U21 kom til semifinalen i EM i 2014.

Å peke på norsk barneidrett som årsaken til dårlige prestasjoner på herrelandslaget, holder enda dårligere vann dersom man ser på norsk idrett generelt.

Vår idrettsmodell som er bygget på frivillighet, bredde og demokrati er ekstremt vellykket. Ifølge Greatestsportingnation.com er Norge verdens beste idrettsnasjon, fordelt på antall innbyggere. Vi er den eneste nasjonen i verden som er i ferd med å kapre denne førsteplassen for tredje gang. Vi kan ikke se på norsk fotball isolert fra de andre idrettene.

Det er i overgangen på junior til senior problemet ligger for norsk herrefotball.

Satt på benken

Vi følger det internasjonale nivået opp til junior, men juniorspillerne og unge seniorspillere blir ofte satt på benken i tippeligaklubbene til fordel for internasjonale innkjøp. Våre juniorspillere får dermed ikke den spilletiden de trenger, og så dabber nivået av. Det skjer muligens en endring på gang etter at Martin Ødegaard har hatt suksess på Strømsgodset.

Denne tematikken må i hvert fall tas tak i lenge før man begynner å se på barneidretten. Suksessen til norsk idrett er nettopp bredden. 

All internasjonal forskning viser at de utøverne som blir best er de som holder på med flere idretter lenge. Utøveren høster da erfaring fra flere idretter. Treningspresset innenfor hver idrett må ikke bli for stort. De som holder på med flere idretter tåler også et høyt treningsvolum fordi treningen er mangfoldig.

Må bli flinkere på talenter

Fotball-Norge har vært dyktige til å utdanne trenere, men det er en kjensgjerning av trenerne er dårlige til å plukke ut talenter. Det er derfor synd når noen trenere lar seg presse til å satse mest på de beste i et årskull.

Idrettsprestasjoner hos barn handler mest om modning og utvikling. Barn som er født tidlig på året er mer modne enn de som er født sent. Det er ingen som vet hvor god en 9-åring kan bli. Spesialisering først bør skje når ungdommene er 14 -15 år. Frafallet innen norsk barneidrett starter ved 13 års-alder. Når ungdommene har blitt 19 år, er det få igjen.

Det viktigste barnetrenerne kan gjøre er å utvikle barns ferdigheter så lenge som mulig, og hos så mange som mulig.