Tilbakeslagene i norsk økonomi er kun krusninger sammenlignet med det vi ser i resten av Europa.

– Vi har vært svært heldige. Vi har funnet mye olje. Og når vi har trodd at oljeinntektene er på vei ned, har vi funnet mer, sier professor Øystein Thøgersen ved Norges Handelshøyskole (NHH).

Sammen med Erling Steigum fra BI har han sett på hvordan bankkrisen på 1980- og 1990-tallet påvirket norsk penge- og finanspolitikk. De konkluderer med at dagens lyse situasjon skyldes flaks – men også en dose dyktighet.

Prøving og feiling

– Dyktigheten, forstått som reformer og politiske endringer til riktig tid, har ikke alltid vært der, sier Thøgersen.

– Den er snarere et resultat av prøving og feiling. På 1970- og 1980-tallet var utviklingen i norsk økonomi svært ustabil, med til dels skyhøy inflasjon. Pengepolitikken fungerte ikke.

På 1980-tallet fikk vi en krise verre enn noen annen etter krigen. Det viste at vi ikke hadde kontroll på de usikre oljeinntektene.

Oljeprisfall

Krisen, som begynte med oljeprisfallet i 1986 og en dårlig håndtert deregulering av kredittmarkedet, endte med at de store bankene gikk konkurs og måtte reddes av staten på begynnelsen av 1990-tallet. Alle de nordiske landene, unntatt Danmark, opplevde bankkriser.

• Les også: Nye tider i pengepolitikken

– Men politikere og bankene selv lærte av krisen, og det kan ha vært nyttig under den siste finanskrisen. Verken Norge, Sverige eller Finland trengte å redde bankene i 2008. Antakeligvis skyldes det denne lærdommen.

– Danmark, på den annen side, fikk en slags bankkrise denne gangen, sier Thøgersen.

Overraskelser var det normale

For den som måtte tro at de siste års forutsigbare rentemøter er en naturgitt side ved pengepolitikken, minner forskerne på at ting var ganske annerledes for bare noen tiår siden.

– På 1980-tallet var overraskelser sett på som god latin i pengepolitikken, sier Thøgersen.

– Folk heiet på sentralbanksjef Hermod Skånland som forsøkte å ta hele nasjonen på sengen. Man våknet om morgenen og hørte på radioen at «Norges Bank har besluttet å heve renten fire prosentpoeng av hensyn til kronekursen». Ingen visste at det var noe rentemøte engang, sier Thøgersen.

Overoptimistisk

I dag er uventede endringer det verste en sentralbank kan finne på. Overraskelsene er begrenset til litt uvanlige ordvalg i fotnotene.

– Dette er bare 30 år siden, men en helt annen virkelighet?

– Definitivt. Det overraskelsesbaserte regimet gjaldt også i finanspolitikken, som den gang hadde i oppgave å stabilisere konjunkturene ved hjelp av skattenivå og offentlig forbruk.

– Man hadde stor tro på finstyring av økonomien. Når man ser størrelsen på konjunkturutslagene på 1980-tallet, er det lett å se at dette var overoptimistisk, sier Thøgersen.

Kø for lån

De pengepolitiske reformene kom på rekke og rad frem til årtusenskiftet, da inflasjonsmålet og den flytende valutakursen var et faktum. Før det var Norge blant landene som holdt lengst på den politisk bestemte lavrenten, og politikerne vedtok også hvor store utlånene skulle være. Måten å få lån på var å stå i kø.

Til slutt brøt kredittrasjoneringen sammen midt på 1980-tallet. Timingen på liberaliseringen var imidlertid ikke helt vellykket.

– Først slapp vi fri kredittvolumet, slik at bankene i en optimistisk periode kunne hive penger etter folk. Men dette skjedde før sentralbanken fikk lov til å sette konjunkturmessig riktig rente, sier Thøgersen.

Selvstendighet

Norge holdt på den politisk satte lavrenten en stund. I tillegg hadde vi gunstige regler for rentefradrag, slik at realrenten etter skatt var negativ.

– Konsekvensen ble enorm låneoppgang, sier Thøgersen.

Den politisk bestemte lavrenten ble avskaffet i 1986. Fra å ha vært nærmest en avdeling i Finansdepartementet, fikk sentralbanken operativ selvstendighet til å sette renten.

Brukt for mye

I dag har Norges Bank en annen viktig oppgave: å forvalte pengene i Oljefondet. På 1980-tallet fantes det ikke noe slikt fond.

– Vi hadde vent oss til å bruke for mye oljepenger løpende. På 1970- og tidlig på 1980-tallet skjønte vi ikke helt at oljeprisene kunne gå ned. Den gjengse prognosen var at oljen ville være slutt i 2000, sier Thøgersen.

Troen på ressursknapphet gjorde at vi trodde oljeprisen måtte øke uansett. Spørsmålet var bare hvor mye.

Oljefondet kom for sent

Så kom det dramatiske oljeprisfallet i 1986, som dro Norge inn i en fullblods krise. Da Norge omsider fikk oljefondet på plass tidlig på 1990-tallet, var landet i en gjeldsposisjon.

Sentralbanksjef Skånland uttalte den gang: «Bare synd at dette oljefondet kom for sent til å få noen praktisk betydning.»

– Men, vi hadde altså flaks igjen: Vi fant mye mer olje, og prisen gikk opp, noe som har gjort at oljefondet faktisk har fått voldsom betydning etter hvert, sier Thøgersen.

Referanse:

Steigum & Thøgersen: A Crisis Not Wasted – Institutional and Structural Reforms Behind Norway’s Strong Macroeconomic Performance, NHH Dept. of Economics Discussion Paper No. 18/2013.