LONDON (digi.no): Det er åpenbart at konseptet med tingenes internett er noe som stadig oftere dukker opp i teknologenes dagligtale, selv om det kanskje ikke enda kan beskrives til å være på alles lepper.

Tingenes internett er likevel noe vi kommer til å høre mer og mer om, i alle fall hvis de store teknologikonsernene får sin vilje.

Blant foregangsselskapene for ideen med Internet of Things er gode, gamle Intel, og firmaet brukte nylig en hel dag i London på å diskutere dette (samt feire sine gode resultater, som ble offentliggjort kvelden i forveien). Vi var tilstede.

Det mest interessante er kanskje en misforståelse, som Intel selv kaller det. Mange, digi.no inkludert, har sett på tingenes internett som en løsning for smarte hjem: Vi kan skru på varmen fra bilen, vi kan få beskjed når lyspæren må byttes, eller lignende, nokså grunnleggende bruksområder.

Intel forsøker å få oss til å forstå at tingenes internett er mye mer – og mye større enn som så. Tingenes internett skal kunne forandre intet mindre enn hele planeten, og vi står foran en utvikling som vi per i dag bare ser konturene av.

Intels visesjef for IoT-gruppen Philip Moynagh brukte en god del tid på å presentere tjue konkrete eksempler på hvordan tingenes internett kan bakes inn i livene våre, og han presiserte at ikke alt dette nødvendigvis fremstår som like spennende, men blir nyttig for folk flest i det lange løp, ofte på måter vi ikke tenker på.

Monyagh snakket om en dame ved navn Kimberly, som hadde en idé om at katten hennes kunne bruke en kattedør mens hun var borte fra huset, men alle kattene i nabolaget fant ut av dette trikset etterhvert og begynte å komme på besøk på kjøkkenet. Hun lagde da en kattedør som skjønte om det var hennes katt – Gus – som kom inn. Hun brukte billig maskinvare og åpen kilde-programvare. Hun installerte en RFID-brikke i kattens bånd, når den nærmet seg døren ville den åpnet kun for Gus. I versjon to av det hjemmelagede systemet ville døra faktisk twitre ankomst av katten, og Kimberly installerte et kamera som tok bilde av katten og la ut bildet på en egen Facebook-side.

Vi fikk servert flere eksempler på tingenes internett i den virkelige verden: Sensorer installerte på neshorn i Afrika, som skal bidra til å bekjempe ulovlig jakt. Sensorene kan advare når neshornet blir dårlig ved å overvåke dets helse, og de sier i fra når noe uvanlig skjer slik at et støtteapparat kan sendes ut. Sensorene bruker Intels brikker og kobler seg til nettskyen, og de ble senere videreutviklet til å overvåke dyrenes stressnivå slik at varslingen kan komme enda tidligere.

Sensorer bygget inn i gressplen som kan styre automatisk vanning – og som kan sjekke værmeldingen, slik at vanningen vil kanselleres hvis det er spådd regn. Vi så også lignende eksempler med søppelcontainere som sier i fra når de begynner å bli fulle, medisinbeholdere som kan minne brukeren med epost eller tekstmelding at vedkommende må ta medisinene sine, og der varslingene også kan synkroniseres med en kalender. Barnevarslere, vaskemaskiner, klimaanlegg, transportselskaper som overvåker førernes aktivitet (med tillatelse, selvsagt), slik at man til slutt sparer penger ved å effektivisere forbruk av drivstoff, er alle Intels eksempler på elementer som er blitt koblet til nettet og gjør hverdagen til brukerne lettere. Til og med tilkoblede toaletter på Heathrows Terminal 2 og øltønner som sier i fra til bartenderne at øllet er i ferd med å gå tom ble nevnt som mer hverdagslige, men likevel nyttige, eksempler.

Monyagh påpeker at et fellestrekk er ofte at man satser på å koble enheter til nettet med sensorer med ett spesielt formål, og først da oppdager stadig nye bruksområder i etterkant, noe som videre fører til sparte penger og ressurser. Det at en maskin kan si i fra at noe er i ferd med å gå i stykker, eller slutte å fungere på en annen måte, i god tid før det faktisk skjer, er et veldig viktig element – det er gjerne mer lønnsomt å erstatte en del før det blir helt ødelagt, og dermed unngå nedetid, i stedet for å oppleve at vaskemaskinen bare går i stykker og stopper opp i verst tenkelig øyeblikk.

Monyagh viste definitivt noen eksempler på det virkelig store bildet. Han hadde med seg den unge oppfinneren Gerard Prunty, som hadde laget en tilkoblet ballong som han og hans venner fikk sendt helt opp til verdensrommet. Ballongen kom hele tiden med data, og da den til slutt landet (i noens hage), sendte den en tekstmelding om lokasjon, slik at det ble en enkel jobb å få hentet den. Dette kan være nyttig for værtjenester, der det kan spares penger ved å sende opp ballonger som sier i fra når de faller tilbake til bakken, i stedet for å bare forsvinne i atmosfæren og gå tapt.

Det kanskje mest fascinerende var presentasjonen til Dan Hill, som jobber med konseptet rundt tilkoblede byer, der London er veldig i forkant. Konseptet heter Catapult, og er satt opp av britiske myndigheter i samarbeid med flere selskaper, blant annet Intel, og per i dag består det av fem rimelige sensorer plassert ut på i forskjellige nabolag som blant annet jobber med å måle luftkvalitet. Sensorene samler også inn data om trafikksituasjonen, vannkvalitet i Hyde Park, i bydelen Brixton forsøker man å friste foreldre til å ikke kjøre barna til skolen hvis man bor innenfor en viss radius, ved Tower Bridge måler man hvor mye luften påvirkes av alle bilene som står på tomgang når broen må heves for passerende båter. All denne data vil deretter brukes til å finne løsninger som byens innbyggere tjener på, og ifølge Hill er slike sensorer såpass enkle og rimelige at ethvert nabolag kunne ideelt hatt slike installert. Disse, og dataene som samles inn, kunne tilhørt nabolaget og genuint bidratt befolkningen. Hill hadde til og med opprinnelig eksperimentert med klistremerker på sensorene der det stod nøyaktig hva som ble målt, hvorfor, og det ble oppgitt et telefonnummer man kunne ringe til hvis man lurte på noe.

Intel innrømmer at selv om teknologiene – og konseptene – har kommet langt, er vi fortsatt et stykke unna en global forståelse av tingenes internett. Selskapet peker på flere utfordringer: Standarisering er kanskje det viktigste, og ikke minst en følelse av sikkerhet. Det er for øvrig i denne forbindelse at Intel også brukte presentasjonen på å introdusere det nye initiativet for å sikre betalingsterminaler. Og for å sørge for standardisering er Intel med i to store konsortier som kjemper for åpne standarder. Selskapet bruker store ord: Hele planeten vil tjene på tingenes internett på sikt.

Avslutningen av presentasjonen var også storslått – ifølge Monyagh er det viktigste eksempelet på bruk av tingenes internett noe Intel har utviklet sammen med den svært anerkjente fysikeren Stephen Hawking. Det er nemlig tilkoblede rullestoler. Intel har bygget en løsning for å analysere informasjon om helsen til brukeren, status på brukeren og hvor bra tilgang for rullestolbrukere det er der vedkommende skal til. Å hjelpe folk med funksjonshemninger er mål nummer én i Intels visjon for tingenes internett.

Mange store ord og store visjoner, altså, men det mest relevante er kanskje det at tingenes internett omfatter så mye mer enn vi tror, og har på mange måter gjort det ganske lenge. Monyagh – som har lang erfaring fra Intels fabrikker i Irland – nevner at selskapet har digitalisert og koblet sammen sine fasiliteter i 20 år uten å kalle det for tingenes internett.

I den virkelige verden er gammel infrastruktur fortsatt et problem, og 85 prosent av ting selskapet skulle gjerne sett tilkoblet, er ikke det fordi de hindres av utdaterte løsninger. Det er en utfordring, men i 2020 vil vi se tilbake på disse utfordringene og si at dette var øyeblikket som bidro til at planeten ble et bedre sted, sier Intel.