Da Norge omsider ble fri fra Danmarks herredømme etter mer enn 400 år, var det fordi kong Frederik 6. ga oss bort, ikke fordi vi nordmenn kjempet oss løs. Vi fikk «friheten i gave».

Noen historikere har hevdet at det skyldtes at nordmenn flest var lojale mot danskekongen. De hadde ingen store grunner til å gjøre opprør.

Men årsaken til den tilsynelatende fredelige stemningen under dansketida, var at kongen kontrollerte nordmennene slik at de ikke hadde noen muligheter til det. Statssystemet hindret nordmennene i å bryte ut, hevder historieprofessor Øystein Rian ved Universitetet i Oslo i en artikkel i Historisk tidsskrift.

Kirken indoktrinerte

Vi var under et undertrykkende enevelde.

Kongen hadde all makt samlet hos seg i København, og et bredt apparat av virkemidler for å utøve makten.

Kirken ble brukt for å indoktrinere befolkningen med positive holdninger til kongemakten. I tillegg var militæret, skattevesenet og rettsvesenet i kongens hender.

En omfattende militærtjeneste sørget for at hver åttende voksne mann var stridsdyktig tidlig på 1800-tallet.

Forbudt å organisere seg

Det var streng sensur av ytringer, folk flest hadde ikke engang mulighet til å samles til møter eller danne forening uten tillatelse.

Det var mange begrensninger på hva avisene kunne melde, og for å trykke bøker måtte man ha et kongelig privilegium som påla trykkeren å være en lojal undersått, skriver Rian.

Rian mener mange historikere har vært for lite kritiske til danskekongens makt over det norske samfunnet.

Han møter motbør fra en kollega ved Universitetet i Oslo.

– Rian har nok rett i at noen historikere har hatt en tendens til overdreven idyllisering av dansketida. Men jeg tror dansketida dreide seg om å gi og ta, sier professor i historie Finn Erhard Johannessen.

– Fordeler med fjern makt

Johannessen har skrevet en kommentar til Rian i Historisk tidsskrift. Der peker han på flere tegn på at folk var rimelig fornøyde med eneveldet.

Klager på hverdagens utfordringer førte ofte fram. Johannessen viser til eksempler på at bønder kunne få gehør i København.

– Det fjerne styret hadde sine fordeler, da la ikke kongen seg så mye opp i dagliglivet til folk, sier Johannessen.

Lokale embedsmenn fungerte som mellommenn, og talte ofte lokalbefolkningens sak overfor kongen. De ville ikke ha uro i sitt område.

Grei protest

En del protester ble ansett som ufarlige fordi de ikke rokket ved regimet, mener Rian.

Kongen pukket ikke på loven dersom det ikke var nødvendig. Klager på priser og skatter kunne godt slippe gjennom. Utøvelsen av makten var tøff og fleksibel etter behov. Myndighetene sanksjonerte hendelser og ytringer som de mente kunne true styret.

Det fantes noen spredte forsøk på potensielt farlig opprør, som raskt ble slått ned. Predikanten Hans Nielsen Hauge og bøndene bak Lofthusbevegelsen ble fengslet. Det var en demonstrasjon av den danske overmakten, ifølge Rian.

Men Johannessen viser til at danskekongen også prøvde å stanse et opprør mot ekstraskatten som ble innført i 1772. Det klarte han ikke. Skatten var nok viktig for kongen, tror Johannessen, og nederlaget viser at han ikke hadde full kontroll.

Opprørske bønder?

Folk fikk impulser utenfra, ifølge Johannessen. Selv om det var sensur, var det for eksempel ingen kontroll av utenlandske aviser som kom i posten. Kirkens innflytelse på tankegodset begrenset seg til gudstjenesten én gang i uka.

Nordmennene hadde muligheter til å gjøre opprør dersom de ville, mener han.

– Vi må se på hvilke maktmidler kongen hadde tilgjengelig. Når kongen ikke engang hadde god kontroll over militæret, er det usannsynlig at han hadde mulighet til å styre med jernhånd, sier Johannessen.

Hæren var bygd opp av bønder, og soldatenes lojalitet kunne raskt skifte til fordel for naboene, forklarer han.

Rian ser det annerledes:

«Den påståtte norske bondefriheten var ikke merkbar i utskrivningene til militære formål, der alle ledd i embetsverket sørget for at soldater og matroser utførte pliktene sine. Dette var da også en virksom pasifisering av samfunnet, og det holdt faren for virkelige revolter nede på et minimum», skriver han.

• Les også: Bøndene mislyktes ikke i 1814

Smisket med nordmennene

Det gir uansett liten mening i å snakke om det norske folk som ett, mener Johannessen. Bønder hadde antakeligvis ikke samme interesser som rikfolk, hevder han, og viser til nabolandet. Etter at den svenske kongen døde i 1718, mente en del bønder at adelen fikk for stor makt i riksdagen. De krevde i stedet danskekonge og enevelde.

Verken Rian eller Johannessen kan vite hva nordmennene tenkte, om de faktisk var fornøyde eller egentlig kunne tenke seg å protestere.

De fleste snakket pent om makten i klagene til myndighetene, men «folk måtte være gale dersom de skrev noe annet enn hyllende til kongen som de håpet å oppnå noe fra», mener Rian.

Propagandakildene fra den tida kan vi ikke stole på, de framstilte det som at kongen var elsket av folket.

Smiger var en strategi. «Nordmennene ble smigret med at de var et tappert fjellfolk, urokkelig trofast mot sin konge», ifølge Rian.

Han ønsker ikke å kommentere uttalelsene til Johannessen.

Preger synet på 1814

Historikernes ulike syn på nordmennenes opprørstrang i dansketida kan også si noe om hvordan vi forstår grunnlovsåret 1814 – innebar grunnloven en stor forandring, eller videreførte vi i stor grad samfunnet fra dansketida?

Dersom det norske folk levde i en totalitær stat før 1814, kan veien til demokrati ha vært vanskeligere.

Referanser:

Rian, Ø.: Hvorfor var det ikke Nordmennene som forlot Fredrik 6? Historisk tidsskrift, nr. 1, 2014.

Johannessen, F. E.: Nordmennene og det fjerne styret – replikk til Øystein Rian. Historisk tidsskrift, nr. 3, 2014.