Burde ikke Norges idrettshøgskole og Olympiatoppen i tillegg til å være rådgivere på bruk av fysisk aktivitet også være eksperter på bruk av stillhet og inaktivitet?

Av Anders Meland, forsker ved Flymedisinsk institutt og en del av Olympiatoppens ressursgruppe for idrettspsykologi.

Jeg er vokst opp i en familie av musikere, og jeg lærte fort at mellomrom og pauser med stillhet er minst like viktig som tonene for å lage musikk. Det samme lærte jeg gjelder for trening og fysisk aktivitet; uten pauser og restitusjon mellom treningsøktene skjer det ingen utvikling. Det er i de stille mellomrommene at utvikling skjer – og kvaliteten i mellomrommene har stor innvirkning på prestasjonspotensialet vårt. Et liv uten pauser og mellomrom gir ingen melodi.

Faktum er at mange aktive mennesker med høye mål, strever med å finne den indre roen som må til for å være effektiv over tid og for å nyttiggjøre seg aktivitet og trening. Mange strever med å ta signalene på at balansen mellom aktivitet og hvile er i ferd med å forrykkes. For mange ender det med overtrening, skader, tapt livskvalitet og i ytterste konsekvens en tapt karriere og uhelse.

Kvalitetsrestitusjon kjennetegnes av at kroppen og sinnet henter seg inn og bygger seg opp. Noe som krever riktig ernæring og tilrettelegging, men det aller viktigste er kanskje å «holde fingrene av fatet», slik at prosessene får gå sin gang uten unødvendig forstyrrelse. Det høres enkelt ut, men å gi seg selv de nødvendige pausene viser seg å ikke alltid være like lett for aktive, ambisiøse og målbevisste mennesker. Dette er mennesker som har kompetanse og vilje til ikke å gi seg til tross for at hele kroppen skriker etter hvile, noe som er helt nødvendig for å holde seg til planene og gjennomføre det som må til for å bli best. Noen ganger kreves det enda større viljestyrke til å stoppe opp og gjøre mindre av noe, noe som er minst like viktig for gode prestasjoner og langvarig helse. Mitt spørsmål er hvilken kompetanse får vi på NIH i å oppsøke inaktivitet eller stillhet for å kjenne etter – hva trenger jeg egentlig nå?

Aktivitet står sterkt som prestasjonsfremmer på NIH og i samfunnet forøvrig. Når vi ser omfanget av problemer som følger stress, overaktivitet og manglende restitusjon hos idrettsutøvere og andre grupper med høye mål og ambisjoner, burde NIH i tillegg være ledende på systematisk bruk av stillhet og inaktivitet. Det bør inn i det faglige tilbudet på NIH. I dag blir stillhet sjelden trukket frem i faglig sammenheng, og ordet inaktivitet har ikke særlig høy standing. Vi må vite hva som kjennetegner de gode mellomrommene, og hvordan en fremmer robust indre ro og trygghet. For å kunne gi kvalifiserte råd for bruk av stillhet og inaktivitet som prestasjonsfremmere må det forskes mer på området. Det burde for eksempel gjøres randomiserte, kontrollerte studier på effektene av tilmålte doser med stillhet, inaktivitet og langsomhet, versus tid på sosiale medier og TV.

Gode prestasjoner vil fortsatt handle om gode forberedelser, tilstedeværelse og fokus på de riktige tingene. Overfor en oppvoksende generasjon som nærmest frykter stillhet, langsomhet, kjedsomhet og inaktivitet handler nok ikke kvalitetsrestitusjon først og fremst om å øke antall ladestasjoner og wi-fi tilganger, men også om evnen til å koble av og redusere behovet for underholdning og kunstig stimuli.

Det kan se ut som noe er i ferd med å endres, og at toppidretten har fått øynene opp for at kvalitetsrestitusjon handler om mer enn å sove og spise riktig. Det hjelper likevel lite at tittelen på årets hovedforedrag på Olympiatoppens forskningskonferanse er: restitution – the vehicle to long term performance – når det ikke finnes et eneste rom som er øremerket til å dyrke stillhet, hvile og inaktivitet på NIH og Olympiatoppen.

Anders Meland er aktuell med boka “Stillhetens råskap – hvordan prestere på topp med mindfulness“.