Vanskelige valg rundt bruk av utestet ebola-medisin

Silje Lehne Michalsen (30) ble erklært frisk denne uken etter å ha blitt smittet av ebola-viruset på jobb for Leger uten grenser i Sierra Leone. 

Under pressekonferansen kom det frem at hun blant annet hadde blitt behandlet med det som kalles eksperimentell medisin, som ikke er godkjent i Norge ennå. 

Men før leger og behandlingsapparat starter en slik behandling, tar de en rekke valg, ofte vanskelige. De står overfor en dødelig sykdom, medisin som ikke er ferdig testet ut og som bare finnes i små mengder

Hordan tenker de som tar avgjørelsene?

Handlingstvangen i medisinsk behandling

Vi tok kontakt med Elling Ulvestad, professor og spesialist innen vaksinemedisin ved Det medisinske fakultet i Bergen. Han har lang erfaring fra vaksinerelatert forskning og epidemier, og har gjort seg noen tanker om ebola og hvilke valg vi gjør, både som myndigheter og behandlere.

– Jeg vil gjerne ta dere med på en tankerekke, sier Ulvestad.

– I all medisinsk aktivitet ligger det innbakt en form for handlingstvang. Målet er å hjelpe de syke. Men det er likevel ikke slik at det å gjøre noe alltid er  bedre enn ikke å gjøre noe, sier han. 

Forebygge eller behandle

 – Dersom det er nødvendig å handle, kan vi under en epidemi gjøre to ting. Vi kan gi vaksine for å forebygge sykdommen, eller vi kan gi et medikament til de som allerede er syke. På dette tidspunktet har vi ingen vaksine tilgjengelig, men vi har en type medisin, ZMapp, som har vist gode resultater i dyreforsøk. Bør denne medisinen brukes? spør Ulvestad.

Spørsmålet blir: Hva er sannsynligheten for å dø, gitt at pasienten er smittet? 

 –  Når det gjelder ebola, er sykdommen svært dødelig. Da må vi vurdere risiko ved bruk av utestet medisin opp mot å dø. På dette grunnlaget har WHO tatt et valg: både for å hindre dødsfall, men også i håp at epidemien kan stoppes.

- Riktig å bruke utestet medisin

Ulvestad synes det er vanskelig å svare enkelt på om han er enig i WHO sin avgjørelse. 

–  Vi vet ikke hvilken behandling som vil virke. Det er også en mulighet for at hvis helsepersonell gir behandling til en person som allerede er syk, kan pasienten bli verre. Tidligere i august ble det rapportert at en spansk prest som fikk medisin mot ebola, døde, mens to amerikanere som fikk samme medisin, ble friske.

Ulvestad poengterer at ingen på det nåværende tidspunkt kan si hva som er rett valg og hva som er feil.

– Vi kan også tenke tanken: Har vi noe medikament å bruke som vi tror kan virke, så bruk det. Fordi vi vil handle. Men dette er risikabelt. Vi vet nemlig for lite eller ingenting om bivirkningene av slike medikamenter. Vi vet også at 40 prosent faktisk overlever uten spesifikk behandling. Her blir det nødvendig å vekte risikoen av å gjøre noe opp mot risikoen ved ikke å gjøre noe, sier han.

Han vil allikevel konkludere med at WHO har gjort en riktig avgjørelse, altså å gjøre bruk av medisin som ikke er ferdig testet. De har vurdert risiko mot nytte og gjort et etisk valg, mener den norske forskeren.

Hvem skal få medisin?

– Men hvordan bestemme hvem som skal ha medisinen, den er et knapphetsgode og finnes bare i små mengder?

– Medisinen produseres ikke i Afrika, så de er avhengige av giverland. Både Canada og USA har sendt over en liten mengde til områdene som er rammet. Men så kan man spørre seg, skal medisinen reserveres for dem som behandler de syke, som en slags forsikring, eller skal den gis så langt den rekker til pasientene som allerede er syke?

Her finnes heller ingen enkle svar, ifølge professoren. 

- Sykdommen smitter gjennom kroppsvæsker. En del av forebyggende arbeid er å gi informasjon om hvordan befolkningen selv kan bidra for å hindre smitte. Men hvordan få fram kunnskapen til en befolkning med en helt annen kultur, som kanskje også er skeptisk til vestens metoder og handlinger? Det er en stor utfordring, sier Ulvestad.

Frykt for bioterror

Han forklarer at det ikke er noen interesse hos legemiddelfirmaene for å forske på en medisin mot ebola. Til det er sykdommen rett og slett for marginal. 

– Bakgrunnen for at USA har begynt å forske på medisin mot ebola, er ikke at sykdommen finnes i Afrika. Det handler om at viruset også kan isoleres og brukes i kjemisk krigføring. De er redd for bioterror. Den kunnskapen man sitter på i dag, har sitt utspring i militær forskning. Det er ikke legemiddelfirmaene som satser stort på denne forskningen, sier Ulvestad.

Han mener myndighetene i de rike landene i vesten har et etisk ansvar for å legge til rette for mer forskning. 

– Legemiddelfirmaene er ikke interessert i å bruke mye ressurser på medisin eller vaksine mot en sjelden sykdom som ebola. Det ligger lite fortjeneste med tanke på salg. Faktisk mener jeg at det er myndighetene i  rike land som nå bør vise ansvar gjennom bistandsarbeid, ved å gi midler til forskning. Vi har et etisk ansvar for at Afrikas befolkning skal ha mulighet for god behandling, mener professoren.

Viktig å ikke miste tillit i Afrika

–  Vil denne måten å håndtere utbruddet på – med å lempe på kravene om at medisinen ikke er ferdig testet ut – gjøre at vi lettere slakker på kravene i andre situasjoner?

– Så lenge vi stiller de viktige spørsmålene og tar valg på grunnlag av det, tror jeg ikke det er fare for at denne situasjonen blir førende for andre. Hver situasjon må håndteres forskjellig.

Ulvestad mener at data fra den eksperimentelle behandlingen som nå gjøres på noen få syke personer, bør bli en del av videre vitenskapelig arbeid.

– Data bør bearbeides. Men det er en lang prosess for å få godkjent og gjennomføre forsøk som holder vitenskapelig kvalitet. Kontrollerte forsøk innebærer blant annet bruk av kontrollgrupper. Da måtte vi gitt medikament og placebo til utsatte personer i nåværende situasjon. Det er for stor risiko, sier han.

Han tror heller ikke det er noen stor risiko for at afrikanere vil bli brukt i forsøk på en uetisk måte. 

– Nå handler det om å helbrede så godt vi kan og forebygge. Men vi kan ikke utelukke at afrikanere kan se på intervensjonen som et overgrep, spesielt hvis flere dør til tross for behandling. Da kan afrikanerne miste tillitt til de som prøver å hjelpe. Minskende tillitt vil kunne bli sykdommens onde, sier Ulvestad.

Leave a Reply

Your email address will not be published.