I 2008 bestemte Norge seg endelig for å kjøpe nye kampfly, etter mange års utsettelse og diskusjon.

– Det mest interessante nå er om Norge er forberedt på å betale det det koster å drive de nye flyene, sier doktorgradsstipendiat Per Marius Frost-Nielsen ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

Prisen på F-35, og de gunstige industriavtalene som fulgte med, var helt avgjørende for at regjeringspartiene skulle bli enige om at flyet var det rette for Norge. Frost-Nielsen lurer på om det kan straffe seg når regningene for drift og utvikling fortsetter å komme også etter at flyene er betalt og levert.

– Spørsmålet er om regjeringen overspilte betydningen av prisen på F-35, undrer Frost-Nielsen.

Det finnes mange gode fagmilitære argumenter som gjør at F-35 var det åpenbare førstevalget for Luftforsvaret, mener han.

Et moderne kampfly som F-35 er gjenstand for konstant teknologisk utvikling og oppdatering også etter at flyene er levert og satt i operativ drift. Med F-35 kan Norge og Luftforsvaret henge seg på amerikanske utviklingsprogram for våpen, datasystemer, taktikker og utdanning. På dette punktet ville neppe det europeiske eller svenske alternativet til nye kampfly kunne matche amerikanerne med sin krigserfaring.

Til tross for gode operative hensyn, var det av politiske og forhandlingstaktiske grunner nødvendig å fremheve gunstig pris og gode industriavtaler da jagerflyene skulle kjøpes inn.

– En hovedgrunn var at SV satt i regjeringen, mener Frost-Nielsen.

Som å kjøpe mobiltelefon

Innkjøpet av de nye jagerflyene er blitt kalt Norges-historiens største enkeltinvestering. Men hvor stor investeringen er avhenger av hvordan du teller.

Inntil 52 nye F-35 skal koste oss rundt 64 milliarder kroner, inkludert ekstrautstyr, trening, vedlikeholdsmateriell og våpen, ifølge Forsvardepartementet.

Frost-Nielsen minner om noe en offiser sa til ham en gang: Å kjøpe fly er som å kjøpe en mobiltelefon. Kjøper du den til 1 krone, er det ikke det telefonen koster. Tapet av å selge en telefon til 1 krone tas igjen med gevinst i et dyrt abonnement.

– Ingen parter driver veldedighet her, sier Frost-Nielsen.

Du kan like gjerne si at prisen er 248 milliarder kroner, for det er den beregnede kostnaden i løpet av levetiden til flyene, med kontinuerlige oppgraderinger og trening.

Norge får derimot også noe tilbake i form av industrikontrakter. Derfor kan du like gjerne si at prisen er lavere. Det er uansett store beløp vi snakker om.

– Det er for mange usikre variabler til at det er meningsfullt å snakke om eksakte sammenligninger av prisen på slike kampfly, mener Frost-Nielsen.

Les hele saken på Gemini.no: Om hvordan statssekretær Espen Barth Eide klarte å overbevise SV om kjøp av nye jagerfly.

Norge bestemte seg offisielt for F-35 i 2008. Og ettersom F-35 tilsynelatende var det billigste flyet, kunne ikke SV blokkere det endelige valget. Håndteringen fra statssekretær Espen Barth Eide og andre gjorde at Norge unngikk å ytterligere utsette beslutningen om å kjøpe nye kampfly. I tillegg ble utfallet at regjeringen fikk sin velsignelse fra SV til å kjøpe amerikanske fly. 

Store operative fordeler

Norske myndigheter kunne ha valgt å fremheve andre fordeler ved F-35. Flyet ble av Luftforsvaret offisielt også regnet som det best egnede.

Av operative hensyn er det store fordeler ved å ha det samme flyet som mange av de nærmeste allierte. Felles opplæring og trening er en annen fordel.

Dessuten: Flyet vi får levert om få år vil ikke være det samme flyet som vi har noen år etter det igjen. Dagens F-16 har vært under kontinuerlig oppgradering siden slutten av 90-tallet, og det er lite annet enn skroget igjen av de opprinnelige flyene. Våpnene utvikles stadig. Slik vil det bli med F-35 også.

– Du kan like det eller ikke, men amerikanernes krigserfaring kan være nyttig da. Det er uansett en kjempefordel å bli med på lasset når fly og våpen skal videreutvikles, sier Frost-Nielsen.

Men disse sidene av saken ble ikke hovedpoeng under innkjøpene. Det kan straffe seg nå.

Vil vi betale?

Justert etter inflasjon er det altså snakk om minst 64 milliarder for 52 fly. Så spørs det om finnes politisk vilje til å betale når det må kuttes, ikke bare fra andre poster i forsvarsbudsjettet, men over hele fjøla.

Forsvaret vil nemlig ikke greie å kjøpe eller drifte flyene innenfor dagens forsvarsbudsjett, og det betyr at regningen må fordeles på flere.

– Hva om prisen blir 82 milliarder isteden? spør Frost-Nielsen.

Han ser ikke for seg at det er aktuelt å ta av oljefondet for å dekke ekstraregninger som vil dukke opp når fly og våpen skal oppdateres og mannskap skal få videre opplæring.

Sluttregningen nærmer seg uansett raskt en kvart billion kroner i løpet av flyets levetid. Det kan være at fokuset på pris vil straffe seg i lengden.

– Allerede i 2011 kom det krav om kutt i den planlagte bemanningen hos dem som skal drifte flyene. Altså lenge før vi har fått det første flyet til Norge, sier Frost-Nielsen.

Les den fullstendige versjonen av denne saken på Gemini.no