Norske akademikeres antatte skepsis mot å dele sine forskningsfunn med almennheten gjennom pressen, får seg et alvorlig skudd for baugen gjennom en ny studie.

i av ti norske forskere mener at forskningsformidling gjennom intervjuer i media er viktig. Syv av ti mener også at forskningsformidling i media skaper aksept for forskningen. 

- Vi ble overrasket over hvor positive forskerne var, sier forsker Benedicte Carlsen ved Uni Research Rokkansenteret til forskning.no. Hun innrømmer at hun fikk avkreftet egne fordommer om forskeres holdning til journalister.

Fornøyd med media

Skrekkhistoriene som av og til fortelles blant forskerne om deres erfaringer med mediene, er underholdende, men rett og slett ikke representative, viser studien.

- Det mest slående funnet er at forskerne ikke er umotiverte eller unngår media, slik den offentlige debatten rundt forskningsformidling skulle tyde på, sier Carlsen.

De fleste er fornøyd med oppslagene de får, sier hun.

Carlsen gjorde studien sammen med kollega Ingrid Birce Müftüoglu og Hanne Riese ved Universtitetet i Bergen. De fikk ideen til studien fordi de syns formidlingsdebatten var lite forskningsbelagt.

Artikkelen Forskning i media – forskere om motivasjon og erfaringer fra medieintervjuer, ble nylig publisert i Norsk Medietidsskrift. 

Svært eller ganske fornøyd

Ialt deltok 848 forskere fra ulike fagfelt i studien. De var overveiende fornøyd med deres siste intervju i media. 

Syv av ti svarte at oppslaget var greit, og to av ti sa seg svært godt fornøyde.

Forskere oppga at de brukte media fordi:

• Journalister kan gi god hjelp til å få hovedfunn formidlet på en enkel og forståelig måte, fordi de forstår publikum bedre enn forskerne.
• Formidling i media er viktig fordi det kan informere og påvirke samfunnet.

Over halvparten fikk positive tilbakemeldinger fra kolleger. Bare to prosent fikk negative tilbakemeldinger. 

Dette stemmer overens med resultatene fra en stor internasjonal spørreundersøkelse, der 75 prosent av forskerne oppga positive erfaringer med journalisters forskningsformidling. 

- Sceneskrekken har gitt seg

Den norske studien bekreftes av førsteamanuensis Harald Hornmoen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som forsker og underviser ved journalistutdanningen.

 –  Dette er i tråd med våre funn, som antyder et bra samspill mellom forskere og journalister. Det er en tendens til at sceneskrekken blant norske forskere er i ferd med å avta i forhold til tidligere, sier Hornmoen. 

Han publiserte nylig studien: Forskerne mindre redde for medienes søkelys, sammen med en kollega og tidligere studenter.

Tidligere ble forskere som var mye ute i media ofte uglesett av kolleger. Nå er janteloven ikke lenger så sterk, forteller Hornmoen.

Bombastiske oppslag

Carlsens studie viser at bare èn av 20 syntes medieoppslaget de hadde vært med i, ikke formidlet forskningen godt.

- I de tilfellene der forskerne ikke er fornøyd med resultatet, skyldes det nok ofte at desken har spisset saken slik at oppslaget blir mer bombastisk. Desken må ta hensyn til hva som selger, og i de tilfellene er heller ikke journalistene nødvendigvis så fornøyd med resultatet, sier Hornmoen. 

Han mener mediebildet er mangfoldig i dag, med rom også for reflekterende journalistisk arbeid, der forskning kan gjengis grundig. 

Gode og dårlige journalister

Flertallet av forskerne mener journalister tabloidiserer for mye og at dette kan føre til misforståelser blant publikum. 

Samarbeidet med journalistene og medieoppslagene er av varierende kvalitet og kan demotivere. Mange forskere er bekymret for å møte journalister som overforenkler og at de dermed ikke får med forbeholdene. 

En av forskerne som deltok i studien, trekker frem verdien av å forhandle med journalisten: 

- De fleste journalister går det fint an å forhandle med, som å få lese manus før det trykkes, eller ta forbehold. Formidling …gir også god læring med hensyn til å formulere dette i et språk for folk flest.

Andre deltakere påpeker at det er forskjell på journalistenes kompetanse. 

- En dag har man med en meget god journalist å gjøre, og alt går superfint, den neste dagen kommer man til å utveksle med en dårlig journalist, og så går alt feil vei. 

Sensasjon gir misforståelser

Så mange som syv av ti forskere oppga at popularisering av forskningsresultater kan føre til misforståelser blant publikum.

Nesten like mange forskere synes at journalister er for opptatt av sensasjoner når de formidler forskning. 

- Journalister ønsker sensasjon og sette ting på spissen, dette fører etter min mening til mye forvirring blant folk. Særlig gjelder dette forhold som har med helse å gjøre, hva som er farlig og sunt, som en forsker formulerer det. 

Skepsis

Seks av ti forskere oppgir også at det er vanskelig å få journalister til å formidle forbehold i forskningsresultatene deres.  

Noen av forskerne med dårlige medieerfaringer, mener at dårlig formidling kan påvirke både enkeltmennesker og samfunnet negativt. 

Over halvparten av forskerne mener dessuten at journalister har for lite kunnskap om forskning. 

Harald Hornmoen, som utdanner journalister, har et horn i siden til enkelte forskere:

- Forskere bør akseptere at ikke alt trenger å gjengis vitenskapelig presist hele tiden: Det er bedre å bli omtrentlig forstått enn ikke å bli forstått, eller omtalt i det hele tatt, sier han.

Hornmoen mener også forskere bør ta lærdom av de medievante kollegaene sine. Jo mer de er i mediene, desto mer fornøyd med journalister blir de. 

- Erfarne forskerne som er mye ute i mediene, forstår nødvendigheten av å forenkle, sier Hornmoen. 

Frustrerende

Tre av ti forskere blir frustrert av å formidle forskning i intervjuer. Nesten like mange oppgir at mediekontakten tar tid, og går ut over tiden de trenger til å forske.

Flere synes det er vanskelig å få tilgang til media, fordi journalister er så opptatt av dagsaktuelle tema. Når forskningstemaet eller resultatene deres ikke er relevante for popularisering, havner de utenfor medias søkelys. 

- Det er mye snakk om at forskere må formidle mer, men jeg har flere ganger prøvd å formidle til journalister uten å nå gjennom. Dette tar tid og krefter, og resultatet er at en ikke gidder å prøve. 

Tre av ti forskere er usikre på hvordan de bør gå frem for å få formidlet forskningen sin gjennom media. 

Samfunnsviterne er mest aktive

66 prosent av forskerne oppga at de hadde blitt intervjuet om sine forskningsresultater. Halvparten hadde blitt omtalt uten intervju, og 45 prosent hadde selv skrevet kronikk eller debattinnlegg. 

Samfunnsvitenskapelige forskere og humanister har mer medieerfaring enn forskere på helsefag, psykologi, naturvitenskaplige og tekniske fag.

Hele 78 prosent av samfunnsviterne hadde blitt intervjuet, mot bare 55 prosent av forskerne i naturvitenskapelige fag. Samfunnsvitere er dobbelt så aktive på debatt- og kronikksidene som naturvitere.  

Flere forskere oppga at de ønsker mer pressedekning enn de får. 

Krav om mer

Kravet om forskningsformidling og kommunikasjon økt de siste årene, og forskere oppfordres til å registrere populærvitenskapelig aktivitet, inkludert medieintervjuer, i publikasjonsdatabaser som CRIStin.

- Forskning på hvordan forskningsformidling fungerer er viktig, fordi stadig flere samfunnsprosesser som politiske beslutninger, benytter seg av vitenskapelig kunnskap, skriver Carlsen og kollegaene i Norsk medietidsskrift. 

De oppfordrer både journalister og kommunikasjonsrådgivere til å fokusere mer på utvalg og kvalitet i forskningsformidllingen, framfor en ensidig vektlegging av mengde.

Referanse:

Benedicte Carlsen mfl: Forskning i media – forskere om motivasjon og erfaringer fra medieintervjuer. Norsk Medietidsskrift 3/2014. Sammendrag