Mange assosierer kanskje rock og fengsel med Johnny Cash og Folsom Prison.

Men foruten en natt eller to i fyllearresten, satt Johnny Cash aldri i fengsel. Det gjorde imidlertid bandmedlemmene i Me and THE BAND’its.

De traff hverandre bak murene og begynte å spille sammen der. Nå skriver de rockelåter, øver tre ganger i uka, spiller konserter og drar på turné. Og det gjør de for å komme seg videre i livet, både i og utenfor fengselet.

• Les også: Satser på musikk i fengselet

- Musikken blir en måte å takle tilværelsen i fengselet på, men den kan også hjelpe med å håndtere livet utenfor fengselsmurene, sier Lars Tuastad.

Han spiller også i Me and THE BAND’its, men har aldri sittet inne. Han er forsker og er nå ferdig med sitt doktorgradsprosjekt der han har forsket på bandet han selv spiller i.

Ikke alltid lett å være fri

Tuastad har jobbet med musikkterapi i over ti år, og lang erfaring fra prosjektet Musikk i Fengsel og Frihet (MIFF), der musikkterapi kobles med kriminalomsorg og ettervern. 

- Musikk skaper en følelse av frihet, men den kan også bidra til å takle friheten, når den først kommer, sier forskeren.

• Les også: Fanger er misfornøyde med rusarbeid i fengselet 

Tuastad har spilt sammen med Me and THE BAND’its i nesten ti år, lenge før han begynte å forske på dem. De har spilt med hverandre både i fengsel, under åpen soning og ute i det fri.

Får problemer både inne og ute

Han forteller at det kan være vanskelig for kriminelle å være ferdig med fengselet når de er ferdig med soningen. Det er lett å falle tilbake til gamle vaner.

- Når de har sonet sin straff og er helt fri, da trenger de steder å lande, sier han.

Og å lande i et rockeband er bedre enn å lande andre steder, ifølge forskeren. – Musikken blir en vei ut av kriminaliteten.

Valgte bandet framfor hevn

Og det ble den etter en dramatisk hendelse i fjor, der bandet ble nødt til å velge mellom musikken og kriminaliteten:

Like oppunder jul blir vokalisten, Kjellemann, knivstukket etter å ha avslått et tilbud om å kjøpe heroin. Han overlever knivangrepet med et nødskrik.

Fjorten dager etter hendelsen øver Me and THE BAND’its, og Kjellemann annonserer at han har noe viktig å melde. Han forteller at han har bestemt seg for ikke å hevne knivangrepet. Begrunnelsen hans er at musikkprosjektet er for viktig, og at han derfor ikke kan gjøre noe som risikerer at han mister det.

- Både frontfiguren og de andre i bandet følte egentlig at de burde ta affære. Det gjorde andre folk i miljøet også. Men Kjellemann svarte med IKKE å ta affære, og heller la det ligge. Og det ble en reaksjon i seg selv, sier Tuastad.

- Her ble bandet og musikken viktigere enn alt annet.

Aksjonsforskning i fengsel

Det at Tuastad har vært såpss involvert i sitt eget forskningsobjekt, er ikke helt uvanlig innen forskning. Dette kalles aksjonsforskning og innebærer at forskeren ikke bare observerer og analyserer, men at han også er involverer seg i det han forsker på.

I dette prosjektet har Tuastad både vært forsker og bandmedlem. Han har vært med på øvinger én gang i uka, mens de i tillegg har øvd to ganger uten han. Han er også med når de spiller konserter og drar på turné. 

Hele veien har han gjort lyd- og videoopptak av øvelsene og gått gjennom dem med resten av bandet. Han har skrevet detaljerte skildringer av møtene de har hatt og gjort intervjuer med hver enkelt og samlet i grupper. 

Stikkordet er ifølge Tuastad refleksjon. 

- Vi har hele veien reflektert rundt alt som har skjedd. Det er vel kanskje litt det man gjør, når man er med i et felles prosjekt som dette, sier han.

Dette har skapt et samhold som ifølge Tuastad har gjort at aksjonforskningsprosjektet i seg selv faktisk har ført til omfattende endringer i livene til bandmedlemmene. Budskapet til både forskningsprosjektet og Me and THE BAND’its er altså lik: Musikken er en vei ut av kriminaliteten. 

Vil synge egne fortellinger

Mesteparten av sangene har vokalisten skrevet selv. Kjellemann har mye å si og mange historier å fortelle, om et levd liv, barndommen sin, oppveksten og voksenlivet. Sangene hans handler om det å være kriminell, om rus, etikk og moral, kjærlighet, familie, vennskap, endring, musikk og politikk.

- Å stå på en scene å bruke egne fortellinger og sanger, er en del av rehabiliteringen, sier Tuastad.

Me and THE BAND’its kaller konsertene sine for konsertforedrag, fordi de mener fortellingen er så viktige.

• Les også: Adventsmagi bak murene

Kriminolog og sosiolog Hedda Giertsen mener også at fortellingene bør være en sentral del av rehabiliteringen av kriminelle.

- Det er vel et allment trekk, at vi prøver å fortelle vår historie, men ekstra viktig er det nok når noe kan være vanskelig å forstå for en selv og andre, sier Giertsen.

Hun er professor i kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo og mener at musikk gir muligheter for å finne andre personer med lignende erfaringer, erkjennelser, tanker og følelser.

- Noen har vært der før, og man er ikke alene, sier hun.

På lik linje med trening

Giersten mener at når fanger og kriminelle får spille musikk, er det på lik linje med det at de får trene, studere eller lage mat. Alle disse tingene fungerer som et slags friminutt fra fengselet.

Hun mener det er viktig at de får muligheten til å være noe annet enn fanger, som for eksempel musiker, elev eller student, om det så bare er for et øyeblikk.

- De går over i en rolle som folk ellers i samfunnet er i, og som peker fremover mot en vanlig posisjon i samfunnet, sier hun.

- Hovedsaken er å få nye erfaringer og bli kjent med nye sider ved seg selv.

Og ifølge Lars Tuastads forskning har rockerne i Me and THE BAND’its hatt gått av å være i band sammen. Og ifølge forskeren selv har han også hatt godt av det.

• Se portrett av Kjellemann og hør utdrag fra musikken til Me and THE BAND’its på NRKs livsstilprogram Underveis.

Referanse:

Lars Tuastad: Innafor og utanfor. Rockens rolle innan kriminalomsorg og ettervern. Universitetet i Bergen 2014 ISBN 978-82-308-2819-9 (doktorgradsavhandling).