Nylig raste debatten om fjerning av boplikten. Om den er nødvendig, er et politisk spørsmål. Om den virker er derimot et spørsmål for forskningen.

Boplikten kommer i to utgaver: i landbruket og i forbindelse med helårsboliger. Boplikt i landbruket betyr at en som kjøper en landbrukseiendom som er større enn 100 dekar og mer enn 25 dekar dyrka mark, har personlig boplikt i 5 år fra kjøpsdato. Etterpå kan eieren selv velge hvor han eller hun vil bo, uten at det har konsekvenser for eierforholdet.

Kommunene kan ikke velge bort denne boplikten, men de kan gi midlertidig fritak inntil 5 år. Helt unntaksvis og i enkelttilfeller kan kommunene frafalle boplikt – for eksempel dersom den nye eieren bor på en gård i nabolaget. Hovedbegrunnelsen for boplikten er: «å opprettholde hensynet til bosettingen på eiendommen».

Det er boplikten i landbruket som er tema her.

Blir de boende etter pliktårene?

Østlandsforskning og Høgskolen i Hedmark gjennomførte i 2008 en undersøkelse om hvordan boplikten virker for deltids- og heltidsbønder i Hedmark.

De sentrale spørsmål i undersøkelsen var: Hva er betydningen av de pålagte 5 årene? Hvor mange blir boende selv etter at boplikten er «sonet»? Blir de som «overlever» den pålagte tiden, oftere boende på gården enn de som søker om fritak? Gir boplikten lys i vinduene?

Vi fikk inn 742 svar fra eiere av landbrukseiendommer. De var trukket tilfeldig fra 8790 aktive landbrukseiendommer i Hedmark med mer enn 30 dekar jordbruksareal. Det var få små eiendommer blant svarene, men ellers er utvalget representativt.

Gjennomsnittlig alder ved overtakelse har økt med 0,34 år per år siden 1950 og nærmer seg nå 40 år. Blant eiere som bor fast på bruket, jobber 65 prosent også i et annet yrke.

84 prosent av de som svarte, bor fast på bruket. Av disse bodde 12 prosent fordi de måtte «avtjene» sin boplikt, mens resten – 72 prosent – var boende etter at de er ferdig med boplikten.

De aller fleste søker ikke fritak

86 prosent av eierne hadde aldri søkt om fritak, og de har altså bodd på bruket siden overtakelsen. 10 prosent har søkt om midlertidig fritak, mens 4 prosent har søkt om at boplikten frafalles i sin helhet. Andelen vokste i perioden 1970 til 1995, men har så avtatt til disse 14 prosentene. Søknad om fritak er hyppigere på små bruk (mindre enn 30 dekar), enn de større.

Det er alltid en risiko for at eieren flytter igjen etter at boplikten er gjennomført. Her fant vi interessant nok et signifikant skille mellom eiere som har søkt fritak på boplikt og de som ikke har gjort det: 90 prosent av de som aldri har søkt fritak, har en botid på over 40 år.

De som først søkte fritak, deretter flytter til gården og så flytter igjen, har ofte kort botid. Søknad om fritak fra boplikten kan slik sett brukes som en indikator på at eierne vil ha kort botid etter at boplikten er innfridd.

Boplikten virker

Som en kan forvente spiller inntekten fra bruket en stor rolle i om eieren blir boende. Det er også avgjørende om eieren selv driver jorden eller ikke. Faktorer som kjønn, alder, utdanning, investeringsnivå i våningshus, samt røtter ser ut til å ha liten effekt på om eieren blir boende.

Videre viser svarene i undersøkelsen at jorda drives gjennom utleie eller utlån, uansett om eier bor på bruket eller ikke, og uavhengig av botid.

Hvis ordningen med boplikt skal måles etter om det fører til at eieren bor på bruket, er den etter vår mening effektiv.

De eierne som beslutter å flytte dit under bopliktregimet – uavhengig av om de velger å drive jorda selv eller ikke – blir bofaste i stor grad. Basert på historiske tall, er det nitti prosent sannsynlighet for at en eier som bor på bruket, vil ha en botid på over 40 år.

Det lyser i oppussede vinduer

Det er få eiere som har søkt om fritak, og enda færre har søkt om varig fritak fra å bo på gården. Dette kan være fordi markedet tilpasser seg bopliktregimet. De som kjøper er folk som har planlagt bosituasjonen, heller enn at det er aktører med kun ønske om å investere.  

Materialet vårt viser videre at bopliktordningen bidrar positivt til vedlikehold av landbrukseiendommer. Våningshusene blir vedlikeholdt og oppgradert vesentlig mer hos eiere som bor på bruket enn blant eierne som ikke bor der. Det lyser altså i oppussede vinduer.

Vi fant ikke stor motstand mot bopliktordningen blant de som deltok i undersøkelsen Det betyr ikke at motstand ikke finnes.

Vi har for eksempel ikke undersøkt om det ville vært flere eller færre som ville bodd på landbrukseiendommene sine dersom bopliktordningen ikke hadde eksistert. Til det spørsmålet kreves andre data enn det vi har samlet inn her. Vi har heller ikke sett på kostnadene ved boplikten – både for private og det offentlige.

Ei heller har vi vurdert spørsmålet om boplikten er forholdsmessig og rettferdig – for eksempel det å pålegge noen typer eiendommer betingelser som innskrenker personlig friheten til eierne. Det finnes flere perspektiver av på denne ordningen, men de hører hjemme i en annen diskusjon.