Med øynene våre kan vi enkelt beskrive ting rundt oss. Det samme gjelder også for ørene og munnen. Men med luktesansen er det annerledes, og selv vanlige lukter som banan eller kokos kan være vanskelig å beskrive og kjenne igjen.

I en ny studie fra blant annet Stockholms universitet har forskere undersøkt sammenhengen mellom språk og lukt.

De tok bilder av hjernene til folk som skulle prøve å knytte ord vekselvis til enten lukter eller bilder. Det viste seg at de brukte helt ulike steder i hjernen når de skulle avgjøre om ord passet med en lukt, enn når utgangspunktet var et bilde.

- Disse funnene kan hjelpe oss til å forstå hvorfor det er så vanskelig å gjenkjenne lukter, sier Jonas Olofsson, forsker i psykologi ved Stockholms universitet.

• Se også: Hjernen forventer lukt

Først ord, så lukt

Deltakerne fikk først enten et bilde eller en lukt. Deretter fikk de et ord som noen ganger passet med det første sanseinntrykket, andre ganger ikke.

Det viste seg at de brukte lengre tid og svarte oftere feil i de testsituasjonene som begynte med en lukt.

Tidligere forskning har vist at når vi blir presentert for et bilde av for eksempel en rose, etterfulgt av ordet sitron, blir språkdelen av hjernen vår aktivert.

Når forskerne i denne studien vekslet mellom å vise forsøkspersonene et bilde og en lukt, så de at hjernen ble aktivert på forskjellige steder avhengig av om det var et bilde eller en lukt som skulle passe til ordet. 

Vi vet fra før at folk har større problemer med å beskrive lukt enn for eksempel synsinntrykk, men dette er første gang forskere kan vise hvordan vi bruker forskjellige deler av hjernen for dette.

Funnene er publisert i Journal of Neuroscience, og forskerne mener resultatene kan være nyttige i utviklingen av dufttester for demente.

Hvorfor lukt er så vanskelig

Det finnes mange teorier om hvorfor det er så vanskelig for oss mennesker å beskrive lukt. Én teori er at luktesansen evolusjonsmessig er veldig gammel, og kanskje ikke ment for å bli brukt i en så sosial levemåte vi lever i nå.

- Nyere deler av menneskehjernen er nemlig i stor grad tilpasset våre sosiale liv, sier Lasse Pihlstrøm, som er lege og forsker i nevrologi.

- Vi kommuniserer med bevegelser og lyder, men kan jo ikke kommunisere med lukt på samme måte.

En annen teori er at språkområdet i hjernen har mye lettere tilgang til bearbeidet informasjon fra øynene våre enn fra nesen vår. Det er fordi den informasjonen som kommer fra øynene har vært gjennom flere ledd i hjernen, som gjør det lettere for oss å sette ord på den.

- Når det gjelder lukt kommer informasjonen mye fortere fram, noe som betyr at den ikke blir særlig bearbeidet. 

Pihlstrøm forteller også hvordan et synsinntrykk kan plukkes fra hverandre til helt grunnleggende komponenter som farger, kontraster og linjer, mens lukt i større grad kommer som helstøpte sanseinntrykk, som kanskje ikke kan deles opp på samme måte.

- Men det har vært hevdet at mennesket kan identifisere en billion unike lukter, sier han.

• Se også: Menn og kvinners ulike sanser

Stammesamfunn beskriver lukt mer avansert

Det folk som er mye bedre til å beskrive lukt enn oss her i Norden. I regnskogen ved grensen mellom Thailand og Malaysia lever et stammesamfunn som er spesielt gode på å beskrive lukt.

I regnskogen kan det være kritisk å kunne gjenkjenne lukt og beskrive den for andre. Giftige og spiselige planter kan ligne hverandre, men lukte forskjellig. Lukt har altså stor betydning for kulturen.

Forskere har funnet at jahai-folket kan beskrive lukt svært avansert, med begreper som presist betegner ulike deler av ulike lukter.

Pihlstrøm forteller om et eksperiment gjort tidligere i år av forskere fra universitetene i Nijmegen og Lund, der beskrivelser av farger og lukter hos jahai-folket og amerikanere ble sammenlignet.

Da amerikanske forsøkspersoner ble presentert for lukter som kanel, sjokolade eller løk, var beskrivelsene lange, upresise og sprikende. Deltakerne fra jahai-stammen karakteriserte derimot luktene på en presis, abstrakt måte, som faktisk varierte lite fra person til person. Og dette på tross av at mange av luktene var ukjente for dem på forhånd.

- Jahai-folket ser ut til å kunne isolere grunnleggende egenskaper ved lukt, like enkelt som vi knytter farger til ting vi ser, sier Pihlstrøm.

Øve på lukt

Men hva har de som ikke vi har? Og hva kommer først, ordene eller sanseopplevelsene?

Pihlstrøm mener at en mulighet kan være at den sentrale plassen lukt har i jahai-kulturen, som gjør at evnen til å tolke sanseinntrykk fra nesen og å sette ord på dem blir øvd opp tidlig og utviklet til et høyere nivå.

- Kanskje virkeliggjør de på denne måten et potensial vi alle er født med, men få realiserer fordi andre sanseinntrykk er viktigere å snakke om i vår hverdag, sier Philstrøm.

• Se også: Hva skjer når man øver opp luktesansen?

Kan lukt si noe om Alzheimers?

Evnen til å kjenne igjen lukt er en av de tingene som blir svekket i de tidlige stadiene av Alzheimers.

Forskerne bak studien i Stockholm mener at den kan bidra til å hjelpe arbeidet med å diagnostisere personer med Alzheimers og demens. 

- Nå som vi vet mer om hvilke områder av hjernen som gjenkjenner lukter, kan vi lage bedre tester for de som er utsatt for demens, sier Jonas Olofsson.

Lassse Pihlstrøm i Oslo er imidlertid mer skeptisk.

- Jeg skal ikke utelukke at studien kan bidra til at lukttester blir mer populære og kanskje spesifikt mer interessante for forskere i Alzheimer-feltet. Det er likevel et problem at det finnes mange andre årsaker også til dårlig luktesans.

- Jeg tror denne studien er mest interessant fordi den lærer oss noe grunnleggende om samspillet mellom sansning og språk i hjernen – hos friske mennesker, avslutter Pihlstrøm.

• Se også: Hjernen sladrer om helsa

Referanse:

Jonas K. Olofsson m.fl.: A Designated Odor–Language Integration System in the Human Brain. The Journal of Neuroscience, November 2014; doi: 10.1523/JNEUROSCI.2247-14.2014