Ida Skaar

Det gir et nytt perspektiv på både dette og hint å flytte litt på seg. En av mine nye erkjennelser er at det er noen år siden jeg har hatt tid til å tenke! Sånn helt på ordentlig, sammenhengende og lenge av gangen. Men jeg får det fortsatt til! Og det er vanvittig deilig, og forhåpentligvis vanedannende.

Blant tingene jeg tenker mye på er hva det er som gjør UC Berkeley til et så himla godt universitet. Jeg ser og hører og spør og graver og prøver å forstå, og kanskje gripe fatt i noe jeg kan ta med meg hjem igjen også. Noe av det jeg har erfart så langt er at byråkratiet ikke stikker kjepper i hjulene for gode ideer og samarbeid på kryss og tvers. En annen ting, og det er helt hemningsløst kult, er at her er det ikke bare flott å lykkes, det er helt innafor å mislykkes også. Det betyr at ville idéer og heftige hypoteser kan prøves ut uten alt for mange begrensende sikkerhetsliner. Det blir fort veldig god forskning og stilige resultater av sånt. Som Einstein sa det: Den som aldri har gjort en feil har aldri prøvd noe nytt.

Får våre studenter tid til å tenke? PhD-studentene her er himmelfalne over kravene som blir stilt til norske studenter: Three papers, two of them accepted in peer reviewed journals, in three years? And credits equivalent to one semester full-time study also? Seriously?! Seriously. Det er ganske så grunnleggende forskjellig fra kravene her. Gjennomsnittslengden for et PhD-studium i USA er drøye seks år! For å bli tildelt graden må studentene gå igjennom kurs, bestå en bred eksamen og forsvare avhandlingen i en disputas. Men det er null formelle krav til publisering.

For alle PhD-studenter, sikkert her også, går motivasjonen og troen på at prosjektet vil lykkes opp og ned i mer eller mindre høye bølger og dype daler. Det er helt normalt. Jeg har pleid å fortelle mine PhD-studenter når de svimer rundt i dalbunnen at de tross alt skal prøve å nyte tiden som stipendiat. Da har de nemlig en unik mulighet til å fordype seg i en problemstilling og har tid til å tenke. Mulig jeg skal revurdere det.

“Et doktorgradsløp skal jo være en forskerutdannelse”, sa min gruppeleder her ved Berkeley. “Med de norske rammene får jo ikke studentene tid til å tenke. De har heller ikke tid til å feile. Hvordan skal de da kunne bli forskere?” Han fortalte at i USA er det ikke først og fremst PhD-studentene som publiserer, for det er mange ambisjoner som ikke lykkes. “Men de lærer å bli forskere. Og de virkelig originale arbeidene kommer ofte fra PhD-studenter.”

Er rammevilkårene for vår forskerutdannelse god nok? Det ligger i tittelen PhD (Philosophiae Doctor) at vi snakker om en filosofisk doktorgrad. Mon det? Utdanner vi egentlig gode, selvstendige, kreative forskere som er klare for å filosofere over problemstillingene og bedrive fremragende forskning? En viktig oppgave som veileder for norske PhD-studenter er å passe på at de holder seg til den relativt smale løypa som er lagt opp for dem. Sidesprang, som kanskje er innovative og spennende nok, men som muligens ikke vil lede til en publikasjon innenfor tidsfristen, blir holdt nede med hard hånd. På den måten tøyler vi kreativitet, nytenkning og oppfinnsomhet. Einstein (typisk eksempel på fremragende forsker) skal ha sagt at fantasi hadde bragt ham lengre enn kunnskap. 

Nettopp fremragende forskning og verdensledende fagmiljøer har både regjeringen og Forskningsrådet ambisjoner om at vi skal skape. Og det kan vi faktisk få til, noe May-Britt & Edvard Moser og flere med dem har vist. Men da trenger vi gode rammebetingelser, inkludert både tid til å tenke og tid til å mislykkes. Success is stumbling from failure to failure with no loss of enthusiasm, sa Winston Churchill. Men det er klart, sånt tar tid.