Av Trine Hvoslef-Eide og Tage Thorstensen

Vi må produsere mer mat på mindre areal, på en bærekraftig måte i tiden fremover. Samtidig kan en streng lovgivning hindre oss i å ta i bruk et av de mest effektive verktøyene for å løse denne utfordringen.  

I tillegg til en vitenskapelig vurdering av helse- og miljøeffekter, vurderes en genmodifisert (GM) plante også ut i fra krav om etikk, bærekraft og samfunnsnytte for å kunne godkjennes i Norge.

Disse kravene gjelder bare sorter som er fremstilt ved bruk av genteknologi, men ikke konvensjonelle sorter fremstilt ved kjemisk mutagenese som blant annet brukes for å introdusere tilfeldige mutasjoner og kromosomendringer i vanlig foredling. Heller ikke andre metoder som brukes i tradisjonell planteforedling reguleres tilsvarende. Loven er veldig aktuell akkurat nå for de politisk betente genmodifiserte (GM) maislinjene og NK603 som regjering og opposisjon krangler om. Disse er nøye risikovurdert etter vitenskapelige prinsipper, og både Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) og Mattilsynet har vurdert at GM-maisen ikke utgjør risiko for hverken helse eller miljø. Det samme har mange internasjonale vitenskapskomiteer med ansvar for risikoanalyser gjort, blant annet i EU, Canada og USA. Når politikerne nå vurderer et forbud er det derfor på tross av råd fra faginstanser og majoriteten av vitenskapelige studier, og en uforholdsmessig vektlegging av føre-var prinsippet.

Selv om vi liker det eller ikke, er verden fortsatt avhengige av plantevernmidler og gjødsel for å produsere nok mat. T25 og NK603 har fått satt inn gener som gjør dem resistente mot henholdsvis glufosinat-ammonium og glyfosat, som gjør det mulig å sprøyte mot ugress også i vekstsesongen. Selv om import av disse maislinjene ikke utgjør helse eller miljørisiko hos oss, gir genteknologiloven rom for å vurdere etikk, bærekraft og samfunnsnytte, også i dyrkingslandene.  Siden T25 er resistent mot glufosinat-ammoniuim, som er forbudt i Norge på grunn av helse og miljøfare, argumenterer politikere og miljøorganisasjoner at vi ikke kan tillate import fordi vi dermed stimulerer til økt bruk av dette plantevernmidlet i dyrkingslandene. I praksis betyr det at vi påtar oss et ansvar for at demokratiske og velutviklede land som USA eller Canada skal redusere sitt plantevernmiddelbruk. Samtidig er vi ikke konsekvente, fordi det er tillatt å importere andre matvarer som sprøytes med en rekke plantevernmidler som heller ikke er tillatt brukt i Norge. Som annen mat på det norske markedet tillates de fordi restnivået av plantevernmidler ligger under en strengt satt grenseverdi. Riktig bruk i form av variert vekstskifte vil også kunne ha positive miljøkonsekvenser blant annet fordi mindre pløying vil føre til mindre erosjon, næringstap og CO2 utslipp.  

Det finnes mange flere slike eksempler på at det ikke er egenskapen hos planten i seg selv som vurderes, men teknologien som ble brukt i utviklingen.  Noen av de tidligste variantene av genmodifiserte planter inneholder gener for antibiotikaresistens. Siden genene hypotetisk sett kan overføres til mikroorganismer i tarmen på dyr eller mennesker som spiser plantene, har slike planter vært forbudt i Norge. Nylig er det bevist at 30-40 prosent av kylling som selges i norske butikker er smittet med bakterier som gir resistens mot viktige antibiotika.  Likevel har hverken regjeringen eller tilsynsmyndigheter vurdert å slakte ned alle smittede kyllinger av føre-var hensyn.

Et annet eksempel er at GM-planter vurderes som en potensiell fare for norsk natur selv om dette er lite sannsynlig spesielt for varmekjære planter som mais som ikke har nære slektninger i hos oss. Samtidig importeres store mengder prydplanter hvert år som har med seg blindpassasjerer som har hatt store negative konsekvenser for norsk natur, som brunsnegler og sopp på skog, uten at vi har stanset importen av den grunn. Det er ingen vitenskapelig dokumentasjon som viser at GM er mer helseskadelig enn annen mat, samtidig har økologisk dyrkede bønnespirer ført til mange døde som følge av E.coli-smitte i Tyskland. Vi vurderer likevel ikke å forby økologiske produkter på generelt grunnlag.

NK603 og T25 er bare to av et stort antall GM-planter som nå er godkjent og som dyrkes frivillig av bønder på et areal som tilsvarer 175 millioner hektar (2013). Erfaringene gjennom 20 år har vært positive for bøndene som har fått større avlinger og bedre inntjening. Dette har skjedd samtidig som store metaanalyser av uavhengige vitenskapelige publikasjoner på helse- og miljø, samt studier av produkter fra dyr som er matet med GM, og uavhengige rapporter av vitenskapskomiteer i en rekke sentrale land alle konkluderer med at GM ikke har noen negativ effekt.

90 % av sortene som dyrkes i dag er insekt- eller plantevernmiddelresistente og er utviklet av multinasjonale selskaper som Monsanto med formål om profitt, og for å gjøre de enklere å dyrke for bøndene. Det utvikles nå en mengde nye GM-sorter som vil bli viktigere for forbrukeren enn disse, som for eksempel sorter som er resistente mot sykdom og dermed reduserer behovet for sprøyting, som er tolerante mot tørke, har høyere vitamininnhold og som kan forhindre mangelsykdommer i utviklingsland, har bedre fettsyresammensetning, gir mindre avfall og smaker bedre, for å nevne noe.

Disse GM-plantene kan både føre til økt matproduksjon og økonomisk vekst, men den svært strenge lovgivningen i Europa, og Norge spesielt, har ført til at mange bioteknologiselskaper allerede har flyttet til andre verdensdeler. Vi forsker i Europa, men overlater utvikling og innovasjon i landbruket til nasjoner i Afrika, Amerika og Asia. Det er et tankekors at den strenge lovgivingen fører til så store kostnader ved godkjenning av GM produkter, at det er bare store, multinasjonale selskaper som har finansielle muskler til å kjøre sakene gjennom.

Dersom vi skal produsere nok sunn mat til en raskt økende befolkning, på en bærekraftig måte under endrede klimabetingelser, har vi ikke tid eller råd til å la følelser bestemme om genmodifisering skal være en del av løsningen.

Det er derfor helt avgjørende at alle nytteplanter som fremstilles enten økologisk, konvensjonelt eller ved genmodifisering, må dømmes på bakgrunn av en vitenskapelig vurdering av egenskaper og ikke teknologien som fremstilte dem.