Kroppsøving skal gi elever et utgangspunkt for livslang bevegelsesglede og mestring ut fra egne forutsetninger. Bidrar dagens undervisningspraksis til dette?  

Av Mats Hordvik, doktorgradsstipendiat ved Seksjon for coaching og psykologi, Norges idrettshøgskole.

Min erfaring med faget er at undervisningen inneholder flerfoldige aktiviteter planlagt i bolker på tre-fire økter. Timene er ofte lærerstyrt og brorparten av undervisningen foregår i ulike invasjons- eller nettspill (f.eks. fotball, håndball eller badminton, volleyball). Timene begynner med en stor teknikkdel, ofte tatt helt ut av kontekst, etterfulgt av spillaktivitet og avslutning. Elevene fungerer stort sett kun som spillere og det er idrettsprestasjonen som fremheves. Dette gagner utvilsomt elever som er aktive (ofte i organisert idrett) på fritiden.  

Det er mange gode faglærte kroppsøvingslærere i norsk skole. De tar utgangspunkt i læreplanen og planlegger i tråd med kompetansemålene. Som lærer i videregående skole var jeg selv del av et veldig godt fagutdannet kroppsøvingsfelleskap hvor vi ut i fra læreplanen la opp til et variert aktivitetstilbud. Vi spilte på hverandres styrker hvor vi blant annet samarbeidet på tvers av klasser for å gi et så bredt og godt tilbud som mulig. Jeg følte det var nødvendig med en mengde aktiviteter for å tilfredsstille elevenes ulike behov og ønsker. Samtidig, og ikke minst, det føltes som viktig for å nå samtlige kompetansemål.                     

«Modellbasert praksis» blir sett på som et alternativ til den tradisjonelle «one-size-fits-all», teknikkbaserte, multi-aktivitetsformen (Kirk, 2013). En lærer som anvender denne praksisen underviser som regel gjennom såkalte «Curriculum Models» (læreplanmodeller). Det finnes flere ulike læreplanmodeller hvor samtlige kjennetegnes ved at de er forskningsbasert, designet for å fremheve et klart fokus på innholdet, passer til ulike (og ofte flere) kompetansemål, er temabasert og representerer en bestemt filosofi (Lund og Tannahill, 2015).  Undervisningen kan strekke seg over et helt semester og er elev-sentrert. Lund og Tannehill ser på læreplanmodellene som den mest effektive måten å levere et meningsfullt og helhetlig kroppsøvingsprogram på. De presenterer videre åtte læreplanmodeller: “Personal and Social Responsibility”, “The Skill Theme Approach to Physical Education”, “Adventure Education in Your Physical Education Program”, “Outdoor Education”, “Teaching Games for Understanding”, “Sport Education: Authentic Experiences”, “Cultural Studies Curriculum in Physical Activity and Sport” og “Fitness and Wellness Education”.

Som lærer kan du anvende flere av modellene. Du må ta hensyn til kompetansemålene, konteksten og din filosofi som lærer. Jobber du for eksempel på en skole med mye mobbing, juksing eller dop kan «Personal and Social Responsibility» bidra til at elevene blir utfordret til å ta mer ansvar for seg selv og andre. Teaching Games for Understanding setter fokus på problemløsning gjennom spill. Elevene lærer å sette pris på spillet, se likheter og kan overføre ferdigheter mellom ulike spill. Jeg skal anvende «Sport Education» (Siedentop, 1994) i mitt doktorgradsprosjekt og velger derfor å beskrive den modellen mer i detalj. Modellen er utviklet for å gi elever et bedre inntrykk og opplevelse av konkurranse- og tv-idretter. Det er viktig å poengtere at jeg mener denne type aktivitet kun er én del av kroppsøving og at annen type aktivitet også bør ha en stor plass i faget.

«Sport Education» matcher flere kompetansemål for kroppsøving, relatert til hovedområdene for både idrettsaktivitet og trenings og livsstil. I følge Lund og Tannehill (2015) viser forskning at modellen bidrar til inkludering av begge kjønn, elever liker å bli undervist gjennom modellen, de setter pris på å ha ulike roller, den forbedrer teamarbeidet og spillprestasjon, inkluderer elever med lave ferdigheter og bidrar til økt grad av fair play. Selv om modellen først og fremst er laget for ulike spill, er den blant annet mye brukt i danseundervisning.

Modellen er utviklet for å gi elever en så autentisk og komplett opplevelse av idretten som mulig.  Det er likevel noen særdeles viktige funksjoner som gjør at «Sport Education» skiller seg fra tradisjonell idrett. Samtlige deltakere skal spille og man blir aldri eliminert fra deltakelse i konkurranser. Kampformatet må tilpasses elevenes nivå. Det blir ikke anvendt fullskalaspill, men modifiserte utgaver som for eksempel «flyball» i håndball, hvor det spilles tre mot tre på liten bane. Samtlige elever har en annen rolle i tillegg til den som spiller. Her kan for eksempel eleven med interesse for bilder være fotograf, mens mattegeniet kan vare statistiker. Disse funksjonene skal bidra til en mer komplett forståelse av idretten. Styrken til modellen er at samtlige elever må bidra og samarbeide. Teamet er like avhengig av fotballproffen som av datanerden. 

 «Sport Education» har som hovedmål å utvikle tre typer idrettspersoner (Siedentop, Hastie, & Van Der Mars, 2011). Først, en kompetent elev har gode tekniske og taktiske ferdigheter og vil på en tilfredsstillende måte kunne delta i spillaktivitet. Dernest, en kunnskapsrik elev forstår og setter pris på idrettens regler, ritualer og tradisjoner og kan skille mellom god og dårlig idrettsånd. Til siste, en entusiastisk elev verdsetter og finner mening i idrettsopplevelser og deler og støtter idrettskulturen. I tillegg har modellen ti delmål som elevene skal oppnå når de deltar i en «Sport Education» sesong.

Modellen har åtte karakteristikker. Lengden på sesongen er lenger enn en vanlig kroppsøvingsperiode, og bør være på minst ti økter og helst lenger. Fordi sesongen strekker seg over en relativt lang periode kan man anvende flere spill i en sesong. Det er da viktig at spillene tilhører samme klassifisering (f.eks. tennis, volleyball og badminton eller fotball, håndball og basketball) slik at elever kan se likheter og overføre kunnskap og ferdigheter. En sesong gir tid til både lagstreninger og formelle konkurranser. For å skape tilhørighet blir klassen delt inn i stabile og heterogene team, elevene får en annen rolle (trener, kaptein, dommer, fotograf, statistiker, ect.) i tillegg til rollen som spiller, de finner egne drakter, har egen bane å trene på, lager heiarop og finner egen maskot. På samme måte som i en ordinær idrettssesong, blir det satt opp formelle konkurranser slik at lagene vet når og hvem de skal spille mot. Statistikkføring er viktig i idrett, det kan holdes statistikk for antall skudd, redninger eller slag. En sesong ender alltid med et kulminerende arrangement, Super Bowl, OL og cupfinaler, eller eventuelt en bankett med prisutdelinger. Sportsarrangement kjennetegnes av festlighet, noe som bør prege hele sesongen. Bygge teamspirit, publisere statistikk, lage heiarop, ta bilder, ha egen avis og avslutte med et kulminerende arrangement vil kunne bidra til festligheten.

Modellbasert praksis (undervisning) ser ut til å være veien kroppsøvingsfaget tar internasjonalt. Jeg mener denne type praksis har en plass i norsk kroppsøving og at det kan bidra til å gi faget større legitimitet. Dagens fag kan for mange oppleves som «a mile wide and an inch deep» (Kirk, 2010). Elevene blir introdusert for et mangfold av aktiviteter, men får aldri muligheten til virkelig å mestre og lære om dem. Lærere som anvender et spektrum av modeller og aktiviteter (lekaktivitet, tradisjonelle idretter/spill og nyere aktiviteter) kan i større grad bidra til at elever i norsk skole, gjennom tretten år skolegang, får mulighet til dybdelæring i et bredt utvalg aktiviteter i ulike miljø. De vil bli utfordret til å ta ansvar, samarbeide og verdsette medelevers ulike ferdigheter.

Syns du modellbasert praksis høres spennende ut? Har du lyst til å prøve en ny undervisningspraksis som kan gi både elevene og deg en ny opplevelse av kroppsøvingsfaget? Utforsk området! Søk på internett, bruk de refererte artiklene fra bloggen eller ta kontakt med undertegnede.  

Referanser

Kirk, D. (2010). Physical education futures. Oxon: Routledge.

Lund, J., & Tannehill, D. (2015). Standards-based physical education curriculum development (3 ed.). Burlington: Jones & Bartlett Publishers.

Siedentop, D. (1994). Sport education: Quality PE through positive sport experiences. Champaign: Human Kinetics.

Siedentop, D., Hastie, P. A., & Van Der Mars, H. (2011). Complete guide to sport education. Champaign: Human Kinetics.