Skal man være en ekte rapper, virker det som om det finnes flere sjangerkrav man må følge. For det første skal man kunne vise til en tilhørighet til et lokalt miljø, og artistene spiller gjerne på det å stå utenfor det normale samfunnet.
I tillegg er musikken ofte preget av macho-stereotyper som forherliger kriminalitet, materialisme og sexisme.
Her i Norge har rap etter hvert blitt en godt etablert sjanger som selger mye, men har artistene greid å gi musikken sin egen, norske vri?
Birgitte Sandve har i sin doktorgrad undersøkt rap-artistene Jesse Jones, Lars Vaular og duoen Karpe Diem, ved å analysere konserter, tekster, musikkvideoer og hvordan de er framstilt i media.
Hun finner mye som tyder på at norske rappere har gjort den amerikanske sjangeren til sin egen.
Lokal tilhørighet
Sandve mener at et av de viktigste rap-kravene er å “keep it real”. Med det mener hun et krav om at artistene skal være troverdige. Her i Norge tror Sandve at nærhet til hjemsted, bakgrunn og eierskap til sjangeren spiller en stor rolle for artistenes måte å holde det ekte på.
Ved å bruke samplinger fra andre låter, settes meningsinnholdet i en ny kontekst, samtidig som det knytter seg tett opp til noe vi allerede kjent med.
I et av eksemplene hennes, låta Gategutt av Oslo-rapperen Jesse Jones, brukes et kutt fra Lillebjørn Nilsens låt med samme navn.
- Det etableres en slags sammenheng på tvers av tid og rom når Jones fremstiller seg selv som “kriminell svarting” og samtidig henter fra Nilsens sang som handler om en hvit gategutt. Det er et eksempel på hvordan ideer om identitet og urbanitet er koblet sammen musikalsk, forteller Sandve.
Maskuline stereotyper
I tillegg til lokal nærhet, er hiphopen dominert av et tidvis overdrevent macho-image, og over tid har imaget gått over i stereotypiske forestillinger om voldelige, sexistiske menn.
- Dette er en problematisk side ved sjangeren, men det er også viktig å forstå den sosiale konteksten som var med på å forme disse ideene, forklarer Sandve.
Hun forteller at hiphop-kulturen oppstod i New York på 70-tallet, i bydeler som var preget av sosial nød, gjengkriminalitet og rasediskriminering. Da ble rappen en viktig arena for minoritetsungdommer for å kunne beskrive sine erfaringer med undertrykking i det amerikanske samfunnet. Det kan ha bidratt til å skape macho-imaget vi finner i rap i dag.
- Man kan si at den harde maskuliniteten en finner i mye amerikansk rapmusikk speiler det samfunnet og de vilkårene som sjangeren oppstod under.
- Noen av disse elementene finner man igjen i norsk rap, men mye er også annerledes. Dette henger sammen med at de forholder seg til en ganske annen virkelighet enn mange av sine amerikanske kollegaer, fortsetter Sandve.
Den norske rapperen Jesse Jones spiller på denne macho-stereotypen, men samtidig toner han ned sexsismen som er mer vanlig for amerikansk gangster rap. Lars Vaular utfordrer sjangeren når han kliner med den førti år eldre jetseteren Edna Falao i musikkvideoen Fett.
Viktig med image
De ulike elementene som utgjør rappens sjangerkrav kan også si noe om artistens identitet. Ofte kan man se hvordan syn på kjønn, lokal tilhørighet og en outsider-rolle i samfunnet former artisten.
- Man skaper en persona, en kobling mellom artisten på scenen, personen bak scenen, og ulike karakterer som framstilles gjennom låter og videoer, sier hun.
- Så man kan ikke være rap-artist uten å ha kommet fra harde kår?
- Sammenlignet med de stedene hiphop-kulturen først oppstod, er det ingen av rapperne jeg har sett på som kommer fra spesielt harde kår. Men likevel har de skapt seg et image av at de står på siden av majoritetsamfunnet, mener Sandve.
Norskhet i dag
Det er tydelig at norske rappere har funnet sin vei inn til norsk kultur, selv om de holder seg tett opptil amerikanske sjangerkrav. Når impulser utenfra blandes med det som er lokalt, får man et nytt syn på hvordan man oppfatter norskhet i dag.
Karpe Diem, som blant annet spiller på sin sammensatte kulturelle og etniske bakgrunn, gir rom for nytolkning av norsk identitet. Som eksempel nevner Sandve blant annet duoens fremføring av Byduer i dur etter 22. juli.
- Når gruppa ble valgt ut til å fremføre låten under den første minnegudstjenesten etter 22. juli, ble det interessant å se hvordan den i utgangspunktet lokale Oslo-forankringen de har også blir en del av formidling av nasjonal identitet, forteller hun.
Retter søkelyset
I likhet med amerikansk rap, uttrykkes det også frustrasjon i norsk rap over en virkelighet som artistene selv opplever.
- Jesse Jones beskriver det å være svart nordmann oppvokst på østkanten i Oslo, det gir rom for å snakke om den etniske stigmatiseringen som skjer i samfunnet. Lars Vaular på sin side skildrer mannlige karakterer som står på sidelinjen av samfunnet.
Fordi disse artistene har fått en plass i mainstream-kulturen, får også outsiderne som artistene beskriver en plass i samfunnet, mener Sandve.
- Det viser at musikk gir et bilde på samfunnet en lever i. Med tanke på at norsk rapmusikk er en kilde til underholdning og identifikasjon for et stadig voksende publikum, blir det derfor viktig å ta på alvor hvilke underliggende ideer om identitet og tilhørighet som formidles av rapperne vi hører på, slår Sandve fast.
forskning.no lykkes ikke i å komme i kontakt med artistene i Sandves forskning.
Referanse:
Birgitte Sandve skal forsvare sin avhandling Staging the real: identity politics and urban space in mainstream Norwegian rap Music ved Universitetet i Oslo den 11. desember
Avhandlingen inngår i forskningsprosjektet Popular Music and Gender in a Transcultural Context.
Leave a Reply