Rotgrønnsaker. Tygg på dette ordet. Hva tenker du? Kålrot og selleri? Det er så mye mer enn dette. Ja, faktisk har det gått litt «sport» i det siste å øke mangfoldet av grønnsaker, og kanskje spesielt rotgrønnsaker. Hvem har vel ikke sett «regnbuegulrøttene» og alle de ulike betene i grønnsakshyllene i høst?

Faktisk, så er bonden Roy Hasle fra Østfold blitt tildelt en innovasjonspris på årets gartnerkongress for sin iver og engasjement etter å dyrke et større mangfold beter. Det er moro å se utvikling på dette området.

På selvplukk i år hos en lokal maisdyrker, plukket jeg massevis av disse herlighetene, og «hjalp» også til ute i felt å veilede litt lett småforvirra personer som plukka chioggiabete og spurte meg om hvordan de skulle tilberede disse «rødbetene». Da gav jeg de en rask leksjon i både hvilken type de hadde plukket, og hva jeg synes den er best til. Den er definitivt best som bakt! Det gjelder egentlig alle rotgrønnsaker. Da deler du opp grønnsakene i «passe store» biter, blander det med litt olje, salt og pepper (og gjerne en liten sprut av sitron hvis man ønsker, store biter av chili eller hele hvitløksbåter), baker de i ovnen på ca. 180-200 grader til de er møre (som avhenger av størrelsen på bitene). Nydelig som tilbehør til det meste, ellers som snacks med rømme blandet med litt urter som dipp!

Chioggiabeten og den gule beten er faste og fine, sprø og milde i konsistens og smak, og holder utrolig lenge på kjøl hvis du pakker de litt inn i plast. Det gjør også rødbeter. De er proppet med farge, og kan gjøre seg helt super som juice sammen med eple eller pære og en liten centimeter ingefær. Men vær forberedt på at den smaker litt mer «jord» enn sine to artsfrender.

Rotgrønnsaker er, ja, riktig – røttene til planten som vi spiser. Den vi spiser mest av, er gulrot. Som vi kjenner som den orange, proppa med karotenoider (noen karotenoider har vitamin A-aktivitet), sprø og god. Men som finnes også i andre farger. Pastinakk, persillerot, sellerirot (i motsetning til stangselleri), neper, beter, kålrot, men også pepperrot, jordskokk og ingefær. Hver rot har sine spesielle og gode næringsstoffer. De er generelt rike på stivelse, i tillegg til kostfiber hos mange arter. Ellers folat (B-vitamin), vitamin C, kalium, kalsium, karotenoider, og spesielle stoffer som f.eks. fargestoffene betacyanin (rød) og betaxantin (gul) i rødbete. Bruksområdene er også mange for rotgrønnsakene våre. Her følger et utvalg av mine favoritter.

Hvordan jeg lager rotmos:Ta det du har. Jeg bruker en melen potetsort (synes mandel er best, men Pimpernell er også god), som hovedandel i mosen. Ellers er jeg glad i pastinakk, som har litt sellerismak, men ikke så sterk som knollselleri, som en del barn ikke liker. Om jeg tar en eller to gode pastinakkrøtter, blir etter hvor dominerende jeg ønsker pastinakksmaken skal være. Den er uansett ikke for dominerende. En halv kålrot tar jeg også i. Så er det veldig populært hjemme hos oss å tilsette et par gulrøtter. For det første er smaken god, for det andre så gir den en egen «melert» farge til mosen som ungene savner hvis jeg ikke har det oppi. Putt oppi alle godsakene i en (helst) vid kjele (hvorfor kan du lese senere), dekk alt så vidt med vann (og intet annet), kok opp, skru ned varmen til minimum, og sett på lokk og kok/trekk til alt er mørt (du må da kutte potetene i større biter enn kålroten for å få alt like mørt til samme tid).

Så kommer det viktigste: IKKE tilsett salt FØR du begynner å mose og vispe. I tillegg; IKKE bruk stavmikser. Da blir det til lim, og det er ikke noe tess til middag …  Mos med en gammeldags potetstapper eller et jern, eller rett og slett bruk en stor ballongvisp som du knuser de godt kokte bitene med. Før eller imens du moser, tilsetter du godt med smør. Og da mener jeg smør. Har du skrekken for kalorier, får du holde deg til margarin, men ekte smør gjør susen (du bruker uansett ikke mye). Så bruker jeg en klunk helmelk, eller enda bedre; kremfløte. (se det an. For mye vil gjøre stappen alt for rennende, og du vil ikke få vispet den opp på samme måte. Det er bedre å spe på litt og litt til passe konsistens). Så må man bruke krefter; visp med ballongvispen rundt og rundt (derfor er det greit å bruke en litt vid kjele, for da får du skikkelig fart på vispen), det er nemlig luft som gjør mosen perfekt! Jo finere man moser, og jo mer luft du får vispet inn i mosen, jo bedre konsistens. Så er det bare å salte/krydre med det du måtte ønske på slutten, og voilá! – rotmosen er servert.