Ta detaljstyringen av Nav som eksempel: Nav vil bli pålagt å skanne sykemeldingsblanketten raskere og de skal innføre årlig brukermeldinger. I tillegg skal brukerne bli informert om reell saksbehandlingstid for de forskjellige tjenestene.

Dette er ikke forenkling, som den blåblå regjeringen lover, men i stedet koster det tid og penger.

«For å vise at han faktisk gjør noe og tar politisk ansvar, har statsråd Robert Eriksson satt i gang en temmelig hardhendt detaljstyring av Nav,» skriver redaktør Magne Lerø i ukeavisen Ledelse 11. november i år. 

«Statsråden gjør det stikk motsatte av det Jan Tore Sanner krever av statsråder,» påpeker han. 

Dyrt for staten med fritt sykehusvalg

Et annet eksempel er fritt sykehusvalg. Regjeringen ønsker å innføre fritt behandlingstilbud i sykehussektoren, der pasienter skal kunne velge behandling i private sykehus på lik linje med offentlige sykehus. Og staten skal betale.

Fritt behandlingstilbud betyr statlig kjøp av tjenester fra private sykehus. Her kommer EU-direktivet om offentlig anskaffelser inn. I Norge må offentlige innkjøp av tjenester over 500 000 kroner ut på anbud. Det gjelder også i helsesektoren.

De rødgrønne brukte omtrent fem milliarder av et totalbudsjett på cirka 145 milliarder til innkjøp av tjenester. Heller ikke den blåblå regjeringen unngår EU-direktivet om offentlige anskaffelser.

La oss si at de vil bruke 40 milliarder på sine innkjøp fra private sykehus for å oppnå fritt behandlingstilbud. Hvor skal de 35 milliardene ekstra komme fra?

To alternativer foreligger:

1. Regjeringen kan trekke pengene fra totalbevilgningen og slik kutte budsjettene til de offentlige sykehusene.
2. Regjeringen må øke totalbudsjettet for sykehusene. Det siste blir dyrt, og vil gi staten store ekstrakostnader i kjølvannet av den såkalte frihetsreformen. Utgifter som følge av offentlige anskaffelser utgjør i dag mer enn 10 prosent av norsk BNP viser tall, og de vil øke sterkt som følge av regjeringens nyliberale politikk.

Privatisering ved bruk av anbudsregimet vil derfor bli en stor belastning på statlige budsjetter i årene framover med den nåværende regjeringen.

Mer stat, ikke mindre

Så det er altså grunner til at den blåblå Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015 innebærer en økning av offentlige utgifter i forhold til hva den rødgrønne Regjeringen stod for.

Den innebærer mer stat, og ikke mindre stat slik de lovet i valgkampen for et år siden.

Gjennom forenkling, effektivisering og mindre byråkratisering skulle store innsparinger komme i offentlig sektor. Løsningen lå i privatisering, avregulering og forenkling, hevder de blå.

Denne løsningen er det stort behov for, sier regjeringen. Nei i forvaltningen skal bli til Ja som en følge av denne løsningsformelen.

Avregulering er også en form for regulering

Nå er det slik at avregulering blir gjerne oppfattet som det motsatte av regulering. For mange betyr det politiske prosesser der myndigheter, nasjonalt og internasjonalt, fjerner, reduserer eller forenkler restriksjoner på individers og sosiale gruppers handlefrihet.

Men tilhengerne av avregulering oppfatter ikke at avregulering også er en form for regulering og at det medfører ny regulering og kostbare reformer i samfunnet for å realisere i praksis nettopp de nye reguleringene.

De blåblå hevder at færre og enklere reguleringer vil føre til individuell handlingsfrihet og konkurranse, og dermed økt produktiviteten og innovasjon. Rapportering, resultatstyring og kontroll skal sikre dette.

Men de overser forskning som viser at målstyringssystemets vekst i kontrollinstanser og transaksjonskostnader virker demotiverende og demoraliserende, og hemmer i stedet kunnskapsutviklingen og evnen til innovasjon.

Gylden tid for konsulenter

Offentlige anskaffelser og avregulering innebærer også andre store kostnader, såkalte transaksjonskostnader. Et eksempel er transportkostnader og konsulentbistand.

Den eksterne konsulentbransjen, rådgiverkontorene og meglerhusene kan forvente seg en økonomisk gylden tid, betalt av våre skattepenger. Det dreier seg samlet sett om milliarder kroner. Det offentlige kjøper inn for rundt 400 milliarder kroner årlig.

I dag blir mange innkjøp gjennomført ved anbudskonkurranser, slik som i helse- og omsorgsektoren. Tilbudet kan ikke endres etter at fristen har gått ut og vinner utpekt, og dette fører til dårlige kontrakter fordi ting endrer seg før iverksetting. Store summer brukes derfor på feilslåtte bestillinger av varer og tjenester. Det må bli mulig for oppdragsgivere og leverandører å snakke sammen etter tilbudsfristen, og slik tilpasse tilbudet slik at kontraktene blir så gode som råd er. 

Dette fører i hvert fall ikke til forenkling. Forhandlinger mellom oppdragsgiver og vinnerleverandør etter tilbudsfristen lover ikke bra i så henseende. Det vil oppstå nye tvister. Fordi politikken som gjelder offentlige anskaffelser springer ut av EØS-avtalen, vil slike tvister bli fulgt opp i domstolene. Dette vil ytterligere øke de før nevnte transaksjonskostnadene.

Avregulering i form av privatisering av sykehusene og offentlige anskaffelser er faktisk med på å gjøre ting mer kompliserte. Og dyrere, ikke minst. Lovnaden om avregulering og forenkling, som de blåblå retorisk stod og står for, fører til mer regulering – og merkostnader, til gode for ingen.