Å klatre høyt i et stativ, å grave dypt i sand. Å fylle en grop med løv og vann. Å hente pinner og andre redskaper fra skogen. Å lage et hemmelig sted under sklien.

Barn er kreative i møtet med lekeplassen, og vil selv være med og endre den. Det fant den svenske forskeren Märit Jansson ut da hun spurte skolebarn om hvordan de bruker lekeplassen.

– Det designede, trygge og vakre er ikke alltid like interessant for barna, sier landskapsarkitekten ved Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) til forskning.no.

For lite å gjøre

Jansson snakket med 141 barn i alderen 6-11 år fra to mindre steder i Sverige. I gruppeintervjuer stilte hun åpne spørsmål om hvordan de brukte lekeplassen.

Egentlig var hun på utkikk etter noe annet enn barnas opplevelser av manglene. Hun ville undersøke hvilke lekeplasser de kjente til i nærmiljøet, og hvordan de lekte der med venner.

Men underveis i intervjuene tok barna selv opp frustrasjonene over kjedelige lekeplasser.

– Særlig de eldre barna sa at det ikke var noe å gjøre der. De fikk ikke nok utfordringer, sier Jansson.

– Barna vil gjerne være medskapere, de vil kunne påvirke lekeplassen, få fysiske utfordringer og skape egne rom på og rundt apparatene. Gjennomregulerte lekeplasser, med gummimatter og detaljert design, blir vanskelige å endre, sier Jansson.

– Spør barna

Det er ikke slik at de dyreste og mest avanserte lekeplassene er de mest populære, skal vi tro de svenske barna. Viktigere er lekeplassens plassering og muligheten for å omskape den.

Det var særlig lekeplassene som lå i nærheten av et skogholt eller annen natur som vakte begeistring. Der kunne barna kombinere natur og kultur, hente stein og vann og tilpasse lekeplassen til leken.

Også en norsk doktorgrad har pekt på at utfordringer er viktig i barns lek. Andre studier viser at varierte skolegårder med naturinnslag er bra for skolebarn.

– Noen ganger har jeg inntrykk av at lekeplassene er laget mest ut fra hensynet til de voksne, så de skal ha oversikt over barna på et trygt sted. Lekeplassene passer best for barn i barnehagealder, mens de eldre barna blir litt glemt, mener Jansson.

– Spør barna om hva de vil ha før dere bygger, oppfordrer hun.

Bekymret for sikkerhet

Noen av barna fortalte at det var så lite å gjøre på lekeplassen at de begynte å kaste stein på lekeapparatene i ren frustrasjon.

Slik vandalisme er noe av grunnen til at voksne blir skeptiske når barn forsøker å endre lekeplassen.

Men også endringer som er en del av leken kan bli sett på med ublide øyne av de voksne.

Jansson snakket med parkansatte som reagerte på at barn forsøkte å bruke lekene til andre formål enn de var ment for.

Noen ganger gikk barnas endringer på sikkerheten løs, som når de gravde i jorda rundt fundamentet til lekeapparatet og gjorde det mer ustabilt.

– Greit å slå seg

Slik graving er det grunn til å stanse. Men generelt har vi blitt så opptatt av trygghet at det går på bekostning av barnas behov for utfoldelse, mener Jansson.

– Om vi tenker for mye på sikkerhet, blir lekeplassene ofte så kjedelige at de ikke er interessante for barna, sier hun.

Også i Norge har det vært en opphetet diskusjon om utforming av lekeplasser. Skal barna kunne slå seg, eller bør de beskyttes? Gummimatter under husker og fjerning av klatrestativ har vært blant sikkerhetstiltakene.

Noen mener lek med risiko gjør barn robuste. Mens andre kaller dem som mener barn lærer av å gå på en smell, for blodsromantikere, noe en diskusjon om trygghet og lek i A-magasinet viser.

Jansson er blant dem som mener det er verdt å slå seg en gang i blant for å få utfordringer.

– Vi skal selvsagt ikke skape farlige lekemiljøer, men det å få skrubbsår er en del av det å vokse opp, sier hun.

Referanse:

Jansson, M.: Children´s perspectives on playground use as basis for children´s participation in local play space management. Local Environment: The international journal of justice and sustainability, nr. 2, 2015.